Illustrasjonsfoto: Fotolia

Kirkens møte med LHBT

fredag 22. juni 2018

Dette innlegget er en respons på "Ønsker kirken normløsheten velkommen?"

Kristenliv

Under tittelen «Ønsker kirken normløsheten velkommen?» har noen av medlemmene i Kirkemøtet en artikkel i Dagen og på DagensDebatt.no. Som saksordfører for sak 37/18: «Trygge rom og LHBT – revisjon av strategiplan for likestilling mellom kjønn» i Kirkerådet, føler jeg behov for å komme med noen oppklarende kommentarer.

Rapporten Kirkerådet hadde til behandling har sin bakgrunn i at en gruppe prester og prestevikarer allerede i 2015 sendte et brev til sine respektive biskoper og til preses, der det ble fokusert på utfordringer og problematiske sider ved å være ansatt prest med LHBT-identitet i Den norske kirke (Dnk).

Brevet resulterte i at Bispemøtet nedsatte en bredt sammensatt arbeidsgruppe, som startet sitt arbeid våren 2016. Mandatet gruppen fikk var: «Arbeidsgruppen skal arbeide med å utvikle tiltak som kan heve kompetansen på LHBT-spørsmål i Den norske kirke».

Arbeidsgruppen leverte – noe forsinket – sin rapport til Bispemøtet våren 2018 (BM 06/18), og det var denne rapporten som nå ble lagt frem for Kirkerådet, for å vurdere videre oppfølging av de foreslåtte tiltakene i rapporten.

Mens denne arbeidsgruppen har vært i funksjon, så har det skjedd en del endringer som har innvirket på rapporten og sakskomplekset. Vedtaket i KM 17/16 «Kirkelig vigsel for likekjønnede par», vil naturlig ha betydning for hvordan kirken forventes å møte sine medarbeidere med LHBT-identitet fremover, og det har også kommet en del avklaringer fra Bispemøtets side på konkrete problemstillinger synliggjort i rapporten.

Som ett av flere konkrete forslag anbefaler arbeidsgruppa tiltak for kompetanseheving om LHBT i kirken, altså kursing av kirkelig ansatte og frivillige om LHBT-spørsmål – og det foreslås at det igangsettes et arbeid med å utvikle et eget kursopplegg på dette området.

FRIs «Rosa kompetanse» er per i dag det ledende arbeidet om LHBT-tematikk i Norge, og arbeidsgruppa anser at en kan hente viktig erfaring fra dette opplegget, som også vil være nyttig i kirkelig sammenheng:

«Rosa kompetanse er et kompetansemiljø som tilbyr faglig bistand og undervisning om kjønns og seksualitetsmangfold til helsevesenet, barnevernet, skolesektoren, barnehagen, politi- og påtalemyndighet, samt bedrifter.» (foreningenfri.no). På de ulike områdene som er nevnt, gis råd om hvordan en på best mulig møte kan møte personer med LHBT-identitet i ulike livsfaser og -situasjoner.

I kirkelig sammenheng kan en tenke seg mange sammenhenger der det er behov for mer kunnskap om hvordan en skal forholde seg i møte med personer med LHBT-identitet:

1. Hvordan tar vi imot barn av likekjønnede foreldre til dåp i kirken vår? Hvordan møter vi ønsket om faddere med LHBT-identitet?

2. Hvordan møter vi barn med LHBT-foreldre i forbindelse med trosopplæringstiltak?

3. Hvordan tar vi opp temaet LHBT og seksualitet med konfirmantene våre? Hvordan møter vi ungdom som sliter med å akseptere egen seksuell identitet i puberteten, eller som er usikker på denne? Hvordan kan kirken bidra til at disse ungdommene føler seg trygge i kirkelig sammenheng?

4. Hvordan møter vi likekjønnede par som søker vigsel i våre kirker?

5. Hvordan omtaler vi en avdød med LHBT-identitet i gravferd, og hvordan ta vare på ektefelle/samboer/partner i slike tilfeller?

Det er lett å si at selvfølgelig skal disse møtes på samme måte som alle andre i samme situasjon, men skal dette fungere i praksis er det viktig at situasjonene er gjennomtenkt på forhånd. Det er faktisk dette «Rosa kompetanse» handler om, og som en ønsker å få utviklet et kursopplegg for!

Et eksempel på manglende ‘rosa kompetanse’ møtte vi i saksgrunnlaget for Kirkerådets behandling, der saken om «Trygge rom» var lagt inn som en del av sakskomplekset i LHBT-saken.

«Trygge rom» handler om hvordan vi skal forebygge overgrep i Dnk, og er så absolutt en viktig sak i seg selv! Men når overgrepsproblematikk blir blandet inn i en sak som dreier seg om hvordan vi møter våre arbeidstakere med LHBT-identitet i kirken, så blir dette problematisk.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at administrasjonen raskt så at i denne saken hadde nok ting gått litt fort i svingene, og beklaget sterkt denne koblingen da den ble påpekt. Det er svært viktig at det settes klare grenser mellom temaene seksuell legning og ulike seksuelle avvik.

Dette er noe som absolutt ikke skal sammenblandes! - Men dessverre er det flere som har opplevd at enkelte ikke greier å skille disse to tingene, for eksempel i fora som DagensDebatt.no.

Kirkerådet valgte i sitt møte å utsette sluttbehandlingen av denne saken til senere. Men i møtet var det en god og konstruktiv debatt om dette temaet, og vi har store forhåpninger til at både Kirkerådet og Bispemøtet vil arbeide offensivt med dette temaet i tiden som kommer.

Personer med LHBT-identitet er som alle andre; forskjellige! Det viktige i kirkelig sammenheng er at vi alle er skapt i Guds bilde, akkurat slik Han vil ha oss, også med vår seksualitet… Jeg har respekt for dem som ønsker å leve seksuelt avholdende, på samme måte som jeg har respekt for at katolske prester velger sølibatet som en del av sin identitet som prest.

Men da forventer jeg også respekt for at de av oss som ikke ønsker å leve i sølibat, heterofile som homofile, også må ha rett til å leve våre liv slik vi finner riktig for oss.

Forfatterne av artikkelen gjør et poeng av ‘behov for kompetanse hos de LHBTere som har fått innsikt i sammenhengen mellom årsak og virkning mht seksuell identitet i eget liv’. Det er nå over 45 år siden mannlig homofili ble avviklet som sykdomsdiagnose, og det er oppsiktsvekkende at artikkelforfatterne fremdeles snakker om seksuell identitet som en sykdomstilstand, og insinuerer at dette kan være fremkalt av overgrep i barndommen eller en over-dominerende far eller mor i oppveksten.

Forskerne er usikre på om homofili er genetisk eller skyldes hormonpåvirkning i mors liv. Uansett er legning for de aller fleste av oss noe vi er født med, ikke noe vi velger - selv om det nok finnes eksempler på noen med LHBT-identitet som hevder at dette er et valg de har tatt. Vi er: forskjellige!

Artikkelen kommer i tillegg med en rekke løse påstander og mye synsing som jeg ikke finner grunn til å kommentere, utover å konstatere at her deler jeg ikke synet til forfatterne.

Rapporten fra arbeidsgruppen henviser til Rosa kompetanse på en del områder, og slik jeg ser det, har DNK mye å hente derfra i arbeidet med et eget kursopplegg for LHBT-kompetanse. Men foreningen FRI er ikke en del av Kirkerådet, og heller ikke en del av Åpen Folkekirke. De har sin politikk, og vi har vår – på noen områder kan vi arbeide mot felles mål, på andre områder er det klare forskjeller mellom oss.

I vigselssaken var det viktige for Åpen Folkekirke å skape trygge rammer for to av samme kjønn som ønsket Guds velsignelse over sitt forpliktende samliv. Bispemøtet la til grunn at det var to teologisk begrunnede syn på ekteskapet i bibelsk sammenheng, og dette var forutsetningen for vigselsvedtaket i 2016.

Det er krevende å leve med to ulike syn i kirken, særlig når den ene parten påberoper seg å være de som holder seg til Bibelen, mens vi andre visstnok ikke gjør det!? Guds ord er viktig for oss alle, også ordene om seksualitet og samliv.

At vedtaket i vigselssaken skulle ha åpnet for noe mer enn et forpliktende samliv mellom to av samme kjønn – får være noe som står for artikkel-forfatternes egen regning!