FORVIRRING: Det er derfor en ganske solid begrepsforvirring Sandaker-Nielsen og Raaum bringer til torgs når de presenterer sin begrunnelse for denne liturgien under overskriften «Å ta Bibelen på alvor», skriver Svein Granerud og Knut Alfsvåg.  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Kan vi gjøre som vi vil i kirken?

fredag 26. januar 2018

Dette innlegget er en respons på "Å ta Bibelen på alvor "

Kristenliv

Det er derfor en ganske solid begrepsforvirring Sandaker-Nielsen og Raaum bringer til torgs når de presenterer sin begrunnelse for denne liturgien under overskriften «Å ta Bibelen på alvor».

Det er i disse dager ett år siden Kirkemøtet vedtok en liturgi for inngåelse av ekteskap for to personer av samme kjønn. Antagelig er det grunnen til at Gard Sandaker-Nielsen og Kristin Gunleiksrud Raaum fra Åpen Folkekirke synes Dagens lesere trenger den repetisjon av begrunnelsen for denne liturgien som de gir 24. januar.

Der hevder de at det er så mange slags ekteskapsforståelser i Bibelen. Når de nå har lagt til en til, som i tillegg til de mange varianter som allerede finnes, også føyer til den variant at ektefellene kan være av samme kjønn, så gjør det derfor ikke så mye.

Det er en forunderlig argumentasjon. Vi tror knapt det er noen gjennom den samlede kirkehistorie som har tenkt den tanke at kirkens ekteskapslære skal bygge på det mangfold av ekteskapsformer som den bibelske historie bevitner.

Kristen tenkning har alltid tolket Bibelen primært ut fra det Jesus og apostlene sier, og det er ingen grunn til å gjøre noe unntak for ekteskapet. Den ekteskapsforståelse vi da finner, er hverken uoversiktlig eller vanskelig tilgjengelig.

Vi har to tekster av Jesus der han kommenterer ekteskapet, nemlig Matt 5,27–32 og Matt 19,3–12; den siste er også gjengitt i Mark 10,2–12. Å sammenfatte hva Jesus her sier, er enkelt.

Han legger til grunn skapelsesberetningen i 1 Mos 1 og 2 og det sjette bud og utlegger dette slik at ekteskapet mellom én mann og én kvinne er villet av Gud og i prinsippet uoppløselig. I 1 Kor 7 har vi så apostelens utlegging av hvordan dette kan og bør praktiseres i menigheten.

På dette grunnlag har den kristne kirke etablert en lære om ekteskapet som det har vært stor enighet om. Ekteskapet er for én mann og én kvinne og har et dobbelt formål: Det skal tjene fellesskapet mellom ektefellene og skape en god ramme rundt barns tilblivelse og oppvekst. Seksuallivet hører hjemme der og bare der. Vanskeligere er dette ikke.

Gjennom mesteparten av kirkens historie har det riktignok vært en viss uenighet om hvordan en skal forholde seg til forbudet mot skilsmisse og et eventuelt nytt ekteskap. Men det er en uenighet om detaljer som ikke på noen måte legitimerer Sandaker-Nielsens og Raaums ekteskapspluralisme.

Den kirkelige liturgi for ekteskapsinngåelse, som inntil i fjor var enerådende og nå er en av to varianter i Den norske kirke, er også tydelig styrt av denne ekteskapsforståelsen. Der innledes nemlig liturgien med at en leser 1 Mos 1,27–28 og Matt 19,4–6. I den likekjønnede ekteskapsliturgien er disse tekstene imidlertid tatt ut og plassert i et tillegg med tekster man kan ta med om man ikke synes de forstyrrer for mye.

I stedet leser man innledningsvis Salme 36,8–10 og Kol 3,12–14, som handler om Guds kjærlighet til oss og vår medfølelse og tålmodighet med hverandre, og ikke har noen ting med ekteskapsinngåelse å gjøre. Stort tydeligere kan den nye ekteskapsteologiens forlegenhet i forhold til det bibelske ikke demonstreres.

Det er derfor en ganske solid begrepsforvirring Sandaker-Nielsen og Raaum bringer til torgs når de presenterer sin begrunnelse for denne liturgien under overskriften «Å ta Bibelen på alvor».

Ved å forsvare en vigselsliturgi som setter en strek over de sentrale ekteskapstekstene i NT gjør de nemlig akkurat det motsatte: De uttrykker en holdning som sier at bibeltekster ikke betyr noe. Dette er ikke «å sette evangeliet i sentrum» og la «kjærligheten seire». Det er tvert imot å omgjøre kirken til en arena for læremessig selvbetjening.