STORM: Det fortelles ifra tidligere tider om ulykker på havet hvor mennesker gikk under i stormværet. Da ringte man i kirkeklokkene og kalte inn til gudstjeneste, til bønn og selvransakelse, skriver Andreas Brennsæter.  Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

Hva vil Gud med det onde?

fredag 6. juli 2018

Kristenliv

Han vil ikke stå passiv å se på at verdens millioner går ubekymret og uten stans imot fortapelsen.

Mange vil nok være enig i følgende påstand: Vi lever i en urolig tid. At kriger og konflikter herjer er ikke noe nytt for vår tid. Nød, lidelse og uroligheter er noe vi til stadig blir minnet om både på sosiale medier og på nyhetssendingene. Det er allikevel så fjernt for mange av oss. Terrorangrepene de siste årene som har funnet sted i Europa oppleves derimot langt mer ubehagelig.

Terror har et mål og det er å skape frykt. Ved at den rammer plutselig, uten noe forvarsel og helt tilfeldige mennesker klarer den nettopp dette. Etter flere terrorangrep i Europa de siste årene har jeg gått og tenkt over følgende spørsmål: Hva vil Gud med alt det onde som skjer?

Tidligere denne uken kom jeg over følgende avsnitt i Bibelen: «På den tiden kom det noen og fortalte ham om de galileerne som Pilatus hadde drept slik at blodet deres blandet seg med blodet fra dyrene de ofret.

Da tok Jesus til orde: «Mener dere at disse galileerne var større syndere enn alle andre i Galilea, siden det gikk så ille med dem? Nei, sier jeg dere. Men dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de.

Eller de atten som ble drept da Siloa-tårnet styrtet sammen over dem, mener dere at de var mer skyldige enn alle de andre som bor i Jerusalem? Slett ikke! Jeg sier dere: Dersom dere ikke vender om, skal dere alle omkomme slik som de. (Luk 13.1–5)

I teksten blir vi kjent med to hendelser. Det første er mord begått av romerne. Det andre er en ulykke der et tårn raste ned og tok livet av atten personer. På denne tiden var det nærliggende for mange å tenke at disse som ble rammet av ulykken hadde på en eller annen måte gjort seg skyldig til å dø.

I dag vil noen kanskje kalt det karma. Det vil si, gjør du det gode vil det gå deg godt. Gjør du derimot det onde vil det slå tilbake på deg selv. Andre vil kanskje ordlegge seg slik: Skjebnen ville det slik! Mens andre simpelthen opererer med ord som flaks og uflaks.

Hva sier Jesus om disse hendelsene? Jesus taler hverken om karma, skjebne eller uflaks og avfeier at de drepte var noe større syndere enn folk flest. Hva er så budskapet i teksten? Jesus sier at slike hendelser skal være til advarsel for de som vandrer borte fra Gud og et kall til omvendelse. For finner det ikke sted noen omvendelse hos folket vil de alle dø i likhet med galileerne og de atten ved Siloa-tårnet.

Hva har dette å fortelle oss i dag, i møte med ulykkene og terrorangrepene vi er vitne til? Det vi først skal slå fast er at Gud er på tronen fremdeles. Han styrer alt som skjer og har på ingen måte mistet kontrollen på jorden. Daniel sier det så fint:

Han omskifter tider og stunder. Han avsetter konger og innsetter konger. Han gir de vise visdom og de forstandige forstand. Han åpenbarer det dype og skjulte. Han vet hva som er i mørket, og hos ham bor lyset. (Dan 2.21–22)

Jesus sier også selv rett før sin oppstandelse at han er gitt all makt i himmel og på jord. Hva skal vi da tenke rundt alt det onde som skjer i verden rundt oss? I beretningen ifra Lukas 13 ser vi at Gud vil bruke disse ulykkene på å vekke oss opp, så vi kan vende om til ham. Med disse hendelsene som opprører og skremmer oss vil han ha hver enkelt til å stoppe opp og tenke over sitt liv.

Det er som han ved dette stiller spørsmålene: Hvor går du hen? Hvordan skal det gå med deg når du dør? Er du rede til å forlate dette livet? I evangeliet etter Matteus står det skrevet: Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete. (Matt 10.28)

Det fortelles ifra tidligere tider om ulykker på havet hvor mennesker gikk under i stormværet. Da ringte man i kirkeklokkene og kalte inn til gudstjeneste, til bønn og selvransakelse.

Ulykkene virket til advarsel og vekket opp folket til å på nytt søke Gud. Det er dette Gud også vil i dag. Det er godt å søke sammen med andre midt i sorgen og smerten, men først av alt trenger vi å søke Gud.

Han vil ikke stå passiv å se på at verdens millioner går ubekymret og uten stans imot fortapelsen. Derfor må han fra tid til annen slå hardt for å få oss til å stoppe opp å tenke. For det er en sannhet at døden før eller siden vil ramme både deg og meg. Er du og jeg rede til å forlate dette livet?

Så var det nettopp dette spørsmålet vi skulle stille oss når vi ser ulykker og terroraksjoner som inntreffer: Er jeg rede til å forlate dette livet? Kan jeg møte Gud i dag om ulykken skulle ramme meg? Vi kan ikke med sikkerhet si hvordan vi skal forlate denne verden.

Noen blir revet bort fra oss så altfor tidlig ved terror, mord, bilulykker og sykdom. Om døden inntreffer tidlig eller sent i livet, om det blir uforberedt eller forberedt, om det blir smertefullt eller fredelig, det kan vi ikke vite. Derfor formaner Guds ord oss i dag ved profeten Amos: Gjør deg rede til å møte din Gud. (Amos 4.12)

Så ville Gud så gjerne nå inn til deg og meg med dette budskapet. For med Jesus i hjerte har vi ingenting å frykte. Hos ham er vi trygge! Han elsket så høyt at han gikk i døden for alle mennesker, for å redde oss fra den største ulykken: Evig fortapelse!

Terror, ulykker, drapsmenn og sykdom kan nok skremme oss mang en gang, men vi skal allikevel ikke frykte. Det kan nok ta vårt jordiske liv ifra oss, men det har ingen makt til å ta vår frelser og vårt evige liv ifra oss.

Hva han tar og hva han giver, samme Fader han forbliver. Og hans mål er dette ene, barnets sanne vel alene.