Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Frelsen kommer fra jødene?

mandag 22. mai 2017

Kristenliv

Fra tid til annen kan man lese i spesielt kristelige aviser og høre i offentlige taler at verset i Johs. 4.22 blir sitert slik: «Frelsen kommer fra jødene.» Punktum. Dette er jo korrekt sitert, men uten at dette utsagnet er ledsaget av nærmere definisjoner og forklaringer er det bekymringsfullt.

I denne artikkelen skal jeg kort gi et forsøk på en nærmere analyse av hva Jesus, den store mester og pedagog, egentlig vil ha frem, slik jeg ser det. Dessuten kommentere et annet beslektet skriftsted.

Det viktigste vi må se på er den dialog-situasjonen disse to var inne i, Jesus Kristus og kvinnen som skulle hente vann fra brønnen. Her sitter altså en jødisk rabbi, med gudskunnskaper ingen andre verken i Israel eller i Samaria kunne måle seg med. I tillegg var Han Guds enbårne sønn, sendt av Faderen med den hensikt å nettopp frelse verden.

Ikke bare jøder, men også oss hedninger. På den annen side: En synderinne, med en levnetsbeskrivelse som kanskje ingen andre jødiske rabbinere ville ydmyke seg med å snakke med. Hun var avgudsdyrker – hun tilbad en gud som verken hun eller hennes sambygdinger kjente.

Disse to møtes altså til samtale. Med en avgrunn av forskjeller mellom dem. Dette er derfor en fundamental forutsetning for å forstå Jesu merknader til henne om hvor frelsen er å finne. Og Han går grundig til verks. Hans hovedbudskap er: Det er ikke samaritanernes gudsforståelse som fører til frelse. Den er en blindvei.

Nei, frelsen har som basis: Israel, hvor «barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene» hører hjemme. «Dem (jødene) tilhører fedrene, og fra dem (jødene) er Kristus kommet etter kjødet, Han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet!» Rom. 9,4–5.

Kvinnen ved brønnen røper en viss messiastro. Samaritanerne anerkjente kun Mosebøkene som hellig skrift. Hun uttrykker håp om at når Han kommer – Han som kalles Kristus – skal Han forkynne «oss alt».

Det er da klimaks kommer i denne dialogen. Jesus sier nemlig: Jeg er det, jeg som taler med deg! Det snudde hele samtalen. Som vi vet: Kvinnen vant flere mennesker til troen på Jesus Kristus.

Her er i denne vidunderlige beretningen ikke spor fra samaritanernes side, om en ytterligere søken i Israel, blant jødene, om å finne ut hva denne merkelige mannen ved brønnen mente med utsagnet: Frelsen kommer fra jødene! Nå hadde de endelige funnet Ham som er verdens frelser! Svaret var altså Jesus!

Det er meget viktig at forkynnere ikke tolker skriftsteder slik at dette er egnet til misforståelser. Vi må være presise slik at meningene med ordet kommer klart fram. Vi har et parallelt skriftavsnitt i Rom. 11 som kanskje kan volde mistolkinger hvis man ikke er presis nok, og tar i bruk det gode leseprinsippet, at Skrift forklarer Skrift.

I dette kapittelet beskriver Paulus jødenes tro som et edelt oljetre, med grener som blir avhugget og grener som blir podet inn i dette treets rot og fedme. Paulus kaller jødene for de «naturlige grener», og oss hedninger for «ville oljekvister».

De «naturlige grener» ble avhugget fra oljetreet ved vantro. Vantroen må helt klart forstås som å ikke tro på Jesus. Jfr. Johs. 16,8–9. Hovedsynden blir med andre ord å ikke ha et trosforhold til Jesus. Dermed blir konsekvensen at de ville oljekvister blir innpodet i det edle treet ved tro på Jesus, og Hans stedfortredende offer, noe som bekreftes ved utallige skriftsteder i NT.

Det er altså ikke nok å tro på Abraham! Galaterbrevets kapittel 3 gjør det helt klart at Abrahams velsignelse er uløselig bundet til Jesus Kristus. Men jødene er aldeles ikke helt uten sjanser, ifølge Paulus. Gud er mektig til å innpode dem på nytt såfremt de ikke blir ved i sin vantro.

Alt dreier seg altså om å tro på Ham, Guds enbårne Sønn. Ingen kommer til Faderen uten ved Ham. Det gjelder uten unntak for alle mennesker, jøder som hedninger. Abraham eller jødedommen kan ikke frelse noen, men Abraham er løftebærer for velsignelsen som ble utløst og oppfylt ved Jesu offergjerning på Golgata. Det er ikke frelse i noen annen! Ap.gj. 4,12.