BIBELEN: Mange av de protestantiske kommentatorer og teologer som det siste året har skrevet om reformasjonen, har ikke vært opptatt av Bibelens primat, Guds ords renhet og klarhet eller sakramentenes betydning, skriver Eirik A. Steenhoff. 
  Foto: Andrew Medichini, AP Photo/NTB Scanpix

Et jubileum og et hjertesukk

torsdag 2. november 2017

Kristenliv

Det verste med reformasjonsmarkeringen er alle fordommene fra folk som burde vite bedre.

Det har vært interessant å være katolikk i et luthersk land under 500-årsjubileet for den lutherske reformasjon. Stort sett har den offisielle markeringen gått stille for seg. Den norske kirkes markering har vært taktfull og diskret, og riktig så økumenisk.

Når kirken inviterer til storstilt jubileumsgudstjeneste i Nidarosdomen den 31. oktober, er det en økumenisk gudstjeneste den inviterer til. På en måte skulle det bare mangle. For dersom man hadde betont Luthers kirkekritikk veldig sterkt, ville man stått i fare for å ramme den kirke han kritiserte, og menneskene som tilhører denne kirken.

Les: vi norske katolikker. Det er ikke det at vi er så sensitive. Vi hadde bare håpet at dette året kunne være året da de siste reminisenser av norsk antikatolisisme ville forsvinne.

Jeg innrømmer protestantene dette: Det er vanskelig å lovprise Luthers kirkekritikk uten å samtidig irritere katolikker. Men det betyr ikke at den historiske etterretteligheten må kastes ut av vinduet. Det er nettopp det som har skjedd når mange det siste året har forsøkt å sette reformasjonen i en kontekst. De verste tekstene har kommet fra folk som presumptivt burde vite bedre.

Noe av det minst faktabaserte og mest pinlige jeg hittil har lest, sto på trykk i Dagsavisen sist mandag (23.10). Der sammenlignet tidligere sjefsredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, den russiske revolusjon og den lutherske reformasjon, som fant sted for henholdsvis 100 og 500 år siden.

Fellestrekket er «misbruk av makt», skriver han, og fortsetter: «Den katolske kirke hadde lenge før Luthers opprør blitt besnæret av hvilke inntektsmuligheter som lå i å holde folket i et åndelig favntak.»

«Pavekirken var den gang ikke det minste interessert i at folk skulle tenke selv», slår Simonnes fast, før han lanserer en saftig faktafeil: «Prestene holdt sine prekener på latin.» Det gjorde de selvsagt ikke, utover i universitetsmiljøene. Overalt ellers talte de på folkespråkene, se for eksempel vår egen Gammelnorsk homiliebok fra 1200-tallet.

Man tar seg i å lure på hvordan Simonnes kan ha sittet som redaktør av en kristen dagsavis i nesten 30 år uten å ha fått denne elementære historiske lærdommen med seg. «Bibelen var ikke tilgjengelig på morsmålet, og de åndelige reglene bidro til å holde folk nede», skriver Simonnes videre, igjen uten belegg for sine normative vurderinger.

«Martin Luther ble aldri en verdslig makthaver. Han var en åndelig leder som satte fingeren på usunn religionsutøvelse», skriver Simonnes. Det er virkelig oppsiktsvekkende tatt i betraktning at land som importerte reformasjonsideene, som vårt eget, gjorde religionen til statens kanskje fremste maktmiddel og identitetsmarkør. Luther ble kanskje ingen verdslig makthaver, men mang en fyrste ble luthersk makthaver – med Luthers velsignelse.

Luther forfektet nåden, påstår Simonnes, i motsetning til Den katolske kirke, som «spilte på frykten for Gud.» Som om prinsippet «nåden alene» ikke har ført til en innskrenkende, ja, fryktbasert teologi. Luther la nettopp vekt på at frykten for Gud alltid måtte være større enn frykten for kirken. Kirken fastholdt at den formidlet Guds nåde gjennom sakramentene.

Hva er «verre»? Det er det umulig å si noe om. Begge modeller kan i teorien perverteres. Men å si at kirken spilte på frykt og at Luther kom med nåde, det er så banalt og uetterrettelig som en fremstilling av reformasjonen kan få blitt.

Dessverre hører ikke Simonnes’ fremstilling til unntakene, men til en seiglivet regel. Hans tekst minner om en kronikk teolog Roger Jensens skrev i Vårt Land i fjor høst: «Rett å se skjærsilden fra de redde sjelers synsvinkel» (Vårt Land, 15.11.2016).

Der forsvarte Jensen en film om reformasjonen som kolporterte mange historiske unøyaktigheter og fordommer. Den var blitt produsert av KFUK-KFUM, og Jensen var konsulent for filmen. Men kronikken var verre enn filmen.

Jensen forsøkte seg her på et stykke psykoterapi på tvers av århundrene. «Luther kommer med en evangelisk kristendomsforståelse» med «kjærlighet og nåde», og avviser avlaten, «en kirkelig praksis som formidler dyp frykt og for mange akutt angst for sin frelse». De «anfektende og angstfylte mennesker» var «offer for kirkens avlatspraksis», og det er «de angstfylte og redde sjelers perspektiv»

KFUK-KFUM presenterer i sin film. Hvordan Jensen kan ha kontakt med de redde sjelene i senmiddelalderen, forblir et mysterium. Heller ikke han så sitt snitt til å fremsette noen kilder. Så hva er det som foregår?

Jeg kan allerede fornemme en typisk respons fra Simonnes eller Jensen: De snakker om historiske forhold. Det de skriver om 1500-tallets katolske kirke, tar jeg som et angrep på nåtidens kirke. Men problemet er at aktørene i vesentlig grad er de samme. Og at skribentene har et perspektiv og en agenda, som det er viktig å avdekke.

For det første skriver de ut fra et bestemt narrativ om Luther og reformasjonen der Luther fremstilles som en politisk og religiøs frigjører. Han kjempet mot en undertrykkende kirke.

Merk at Simonnes og Jensen anvender den moderne liberalismens terminologi, ikke teologiens. Jensen bruker til og med «offer»-begrepet på sine senmiddelalderske terapiklienter, de redde sjeler.

Og her er vi kommet til kjernen. Mange av de protestantiske kommentatorer og teologer som det siste året har skrevet om reformasjonen, har ikke vært opptatt av Bibelens primat, Guds ords renhet og klarhet eller sakramentenes betydning.

Likevel har de ofte knyttet an til Den norske kirkes motto for jubileet: «nåde», og eventuelt stilt det opp mot «frykten». Hvorfor det? Fordi nåden er spiselig. Fordi nåden er åpen og inkluderende. Fordi nåden har et politisk og sosialt potensial i vår tid.

Fordi nåden står i motsetning til den lukkede og ekskluderende frykten – som Den katolske kirke sto og fremdeles står for. Så lenge Den katolske kirke ikke har godtatt kvinnelige prester, abort eller homofilt ekteskap, for eksempel, kan den ikke være en sann formidler av nåden. Så lenge den ligger så langt bak samfunnsutviklingen – en utvikling Luther visstnok tok til orde for – er den ikke noe bedre nå enn den var for 500 år siden.

Opphausingen av Luther som nådeforkynner og en som lærte folk å tenke, står i implisitt kontrast til den katolske fryktskapende sakramentspraksisen og autoriteten. Dette historiografiske grepet har ikke så mye med vår konfesjonelle identitet å gjøre som at det bekrefter vår egen selvtilfredshet som moderne, autonome og frittenkende individer.

At Luther kom med frihet og at «Kirken» var og er en bremsekloss for frihet, passer som hånd i hanske i vårt moderne og antikirkelige selvbilde.

Dette er også en del av det underliggende narrativet om Luther og reformasjonen her til lands. Derfor har det siste året bydd på så mange vrengebilder av Den katolske kirke og reformasjonsbegivenhetene. Jeg kan ikke si at Simonnes eller Jensen skriver at Den katolske kirke er uten nåde fordi den ikke tillater kvinnelige prester. Det ville være absurd, for det har de ikke gjort.

Men begrepene de bruker og faktafeilene de begår når de skildrer reformasjonen, taler mer enn sterkt nok om hvilket perspektiv de har: Et utilslørt antikatolsk perspektiv. Bare et slikt perspektiv gjør det mulig å bedrive så tendensiøs historieskrivning som Simonnes og Jensen gjør.

Til slutt: På selveste reformasjonsdagen skrev Erling Rimehaug en kommentar i Vårt Land med følgende tittel: «Vi er alle lutheranere.» Men det er ikke riktig. Det er mange nordmenn som ikke er lutheranere; mange kommer til og med fra en kultur som ikke er det minste påvirket av lutherdommen.

Erfarne skribenter som Rimehaug, Simonnes og Jensen burde hvilken makt som ligger i det etablerte historiske narrativet og majoritetsmakten. Derfor er det så skuffende at deres fremstilling av reformasjonen og Den katolske kirke har en så sterk slagside. Men dessverre ikke overraskende. Og dessverre altfor representativt.