UJEVNT: At det er ujevn kvalitet hos en sangforfatter med så stor produksjon som den Aage Samuelsen (bildet) hadde, sier seg selv, skriver Nils-Petter Enstad.  Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB Scanpix

Et 70-årsminne: «Å, Jesus, du som fyller alt i alle»

mandag 12. juni 2017

Kristenliv

Ser man på Aage Samuelsens sangproduksjon samlet, kan det virke som om de beste sangene skrev han i de første årene etter sin omvendelse.

For ettertiden er Aage Samuelsen (1915–87) mest kjent for sin omfattende produksjon av kristne sanger og for sine plateinnspillinger. Den mest kjente, og beste, av disse, er «Å, Jesus, du som fyller alt i alle». I år er det 70 år siden den ble skrevet.

Fortellingen om Aage Samuelsens liv, fra drukkenbolt og bråkmaker til vekkelsespredikant, er fortalt mange ganger. Som mange andre søkte han Gud mens krigen raste. Det var i 1944, i et møte som ble holdt på Frelsesarmeen i Skien, men i regi av pinsemenigheten. Og det var pinsemenigheten han sluttet seg til.

Han begynte tidlig å vitne og synge på møter rundt om i Skiens-området, først sammen med andre, og etter hvert også alene. Før han ble frelst, hadde han vært dansemusiker – nå ble det «en annen dans», kan man trygt si. Som dansemusiker hadde han laget melodier før; nå ble det en ny sang.

Den aller første kristne sangen han skal ha laget, er «I Egyptens mørke før jeg vandret». Noen hevder at den skrev han bare to uker etter sin omvendelse. Teksten er sterkt preget av såkalt «Kana’ans tale», men har samtidig noe spontant og oppriktig over seg. Det er en slitesterk sang, og er da også i bruk fremdeles.

Ser man på Aage Samuelsens sangproduksjon samlet, kan det virke som om de beste sangene skrev han i de første årene etter sin omvendelse. En av disse er «Å, Jesus, du som fyller alt i alle».

Den skrev han sommeren 1947, mens han var i Oslo og hadde en møteserie. Dette var på mange måter en veldig god tid for «Broder Aage», som han ofte ble kalt. Han var etterspurt som predikant. Han samlet folk og mange ble omvendt i møtene hans.

Aage har selv sagt at han «fikk» sangtekstene sine – de kom til ham, og han skrev dem bare ned. Denne «fikk» han en ettermiddag mens han var gjest hos venner i Oslo. Etter å ha spist middag med vertskapet sitt, skulle han legge seg ned på sofaen for å hvile litt.

Han har selv fortalt at klokka var omkring halv fire. «Jeg hadde bare ligget fem minutter, så hørte jeg en vidunderlig melodi og sang. Jeg reiste meg opp, grep blokk og penn og skrev teksten ned med en gang.»

Teksten har et litt gammelmodig preg, rent språklig, med vendinger som «vunder» og «givet». Det er en tekst som er full av poetiske og kristelige klisjeer, og det finnes ikke ett eneste originalt bilde eller en uventet språklig vending i den. Samtidig er den preget av en sterk inderlighet og ydmykhet.

Denne kombinasjonen av arkaisk språk og oppriktig ydmykhet kan være det som har gitt sangen dens slitestyrke. Det er blitt en klassiker, men det er også en veldig «annerledes» Aage-sang når det gjelder teksten.

Mens de fleste av disse sangene fra de første årene er vitnesbyrd med fynd og klem, er denne mer meditativ. Melodien er inspirert av en gammel sigøynertango, men teksten har ikke det mørke og vemodige i seg som gjerne kjennetegner sigøynersangene.

Samuelsen er blitt beskrevet som «søndags-Aage» når det gjelder denne teksten. I 2010 kom sangen med i Frelsesarmeens sangbok, og i 2013 i Norsk Salmebok.

I 2008 ble det gitt ut en bok med 136 sanger med tekst og melodi av Aage Samuelsen. Det er mulig dette er den komplette produksjonen hans.

Det som slår en når man går gjennom disse tekstene, eller om man hører på de 100 sporene på cd-boksen som ble gitt ut i forbindelse med Samuelsens 100-årsdag i 2015, er hvor variert kvaliteten på tekstene til sangene hans er.

Komponisten Egil Hovland skal ha gått gjennom et stort antall av de melodiene Aage Samuelsen lagde, og sa etterpå at han hadde ikke funnet én eneste formell feil ved en eneste av disse melodiene. Det er nokså utrolig, med tanke på at han ikke hadde noen form for musikkutdannelse. Men han var nok en naturbegavelse.

Når det gjelder tekstene hans, er det mer å sette fingeren på. Her er det både gal bruk av ord og begreper, og det er en del nødløsninger med tanke på rim og rytme. Det gjelder det rent håndverksmessige.

Verre er det at mange av tekstene er veldig polemiske, aggressive og rent ut ondskapsfulle i beskrivelsen av andre, troende mennesker. Man kan godt si at mange av melodiene hans fortjener bedre tekster enn det Aage selv ga dem.

Dette har i hvert fall delvis sammenheng med det som skjedde rundt personen Aage Samuelsen fra midten av 1950-tallet og utover. I 1957 ble det et brudd mellom ham og pinsebevegelsen.

Dette ble dels begrunnet med hans forkynnelse rundt helbredelse ved bønn, dels med de negative presseoppslagene dette skapte. Det var etter dette at Maran Ata-bevegelsen vokste fram.

Men i 1966 kom det til brudd med den også, etter en mye omtalt tur til København. Den var nok likevel bare toppen av et isfjell som hadde fått vokse i løpet av det korte tiåret Maran Ata-bevegelsen hadde eksistert.

Hva man ellers kunne si om Aage Samuelsen: Noen organisator var han ikke, og heller ikke noen leder. Tekstene i Aage Samuelsens sanger kan grovt deles inn i tre kategorier:

De som er gode, de som er helt greie og de som er dårlige. Den midterste kategorien er nok den største. En av de dårlige er sangen «Jeg søkte etter frelse». Den begynner slik: «Jeg lengtet etter frelse og søkte over alt. Hvor fantes fred og helse for en som dypt var falt?

Min barnedåp og konfirmasjon var bare blasfemi, og prestens døde religion kan ingen glede gi.» Og slik fortsetter det gjennom fire vers: Krasse, nesten hatske utfall mot særlig statskirken, men også andre kristne retninger – «et dryss av menigheter med hvert sitt hyklernavn», som han synger.

En annen sang som har litt av det samme sleivspark-preget, er «Gå på evangelisk møte». Men her er sleivsparket også litt selvironisk, så det demper det liksom litt: «Jeg er døpt som ganske liten i en kirke, pen og stor og jeg tror på Gud i himlen, jeg som alle andre tror. Jeg gjør godt mot alle menn’sker, er så pen og pyntelig. Så å bli no’ bedre enn meg, det syntes jeg var vanskelig...».

I sanger som «Skriftenes Jesus» og «Den gamle religionen» forsøker han å opptre med en viss teologisk tyngde. Men igjen løper polemikeren av gårde med teologen, som når han i den førstnevnte synger: «Skriftenes Jesus i Ordet befalte: La deg begrave i rikelig vann. Og jeg fikk gjøre som han til meg talte. Begraves i dråper går slett ikke an…».

At det er ujevn kvalitet hos en sangforfatter med så stor produksjon som den Aage Samuelsen hadde, sier seg selv. Og om han skrev mange sanger som med fordel kan glemmes, skrev han også perler som «Jeg er herlig løst og fri», «I går, i dag til evig tid», «Jesus er livet for meg», «Ved dagens gry» og «Hvem er hun som er langt mer enn alle perler verd».

Det er sanger som vi leve lenge, i likhet med «Å, Jesus, du som fyller alt i alle».

Litteratur: Dahl, Tor Edvin/Gangdal, Jon: Aage Samuelsen – ildvitnet, gjøgleren, mennesket (1996) Samuelsen, Aage: 136 sanger (2008)

MUSIKK: Hør salmen O, Jesus, du som fyller alt i alle  - fra NRKs sakte-TV Salmeboka minutt for minutt