Er helvete bibelsk?

Dette ender i villfarelse som må motsies, og jeg undres hvor lett mange «biter på».

Etter å ha lest innlegget til Thor Ivar Hornes i Dagen 2. februar, ønsker jeg å kommentere dette. Her mener Hornes at det ikke finns dekning i Bibelen for den tradisjonelle helvetes-læren.

Han mener at det ikke finns noe «evig pinens sted» etter døden, og at fortapelsen/evig død heller ikke er evig. «Gud er jo mye mer kjærlig en oss mennesker, så Gud sender ingen til evig pine» – er tanken bak dette.

Dette er «teologi på ville veier». Ja, jeg skulle så gjerne ønske at det ikke fantes noe helvete jeg og. Men å bortforklare og bagatellisere helvete/evig pine er et stort ansvar for et menneske å ta på seg. Jeg tror på Bibelen og jeg mener den er veldig klar på dette med en evig straff/pine.

Man må være en «dyktig teolog», for å bortforklare skriften angående «et pinens sted» etter døden. Det er nok sant at selve ordet helvete står bare cirka 10 ganger i Bibelen. Men et straffens sted med pine er omtalt mange ganger.

Om man leser hva Jesus sier, får man jo et klart inntrykk av en himmel og et «pinens sted» etter døden. Jesus advarer gang på gang og bruker ord som: fortapelse, helvete, dødsrike, det å bli dømt, «at fallet var stort», «å tape sin sjel», «dørene stengt», «evige ild», «gråte å skjære tenner», «skade sin sjel», «uslukkelig ild», «gjøre ende på» og så videre.

Bare i Matteus snakker Jesus mer en 24 steder om dom og advarsler. Jesus advarer om at våre valg her i livet, kan gi store konsekvenser for evigheten. Når man leser evangeliene som helhet, er det umulig å ikke se alvoret i Jesus advarsler. Det skal godt gjøres å bortforklare alt dette. «Ikke engang dåren skal gå vil», men noen skriftlærde synes å «slite» litt.

Se for eksempel Markus. 9.43–44: «Det er bedre for deg å gå lemlestet inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slukner, der marken som eter dem, ikke dør og ilden ikke slukner.»

Om det er slik at Jesus egentlig mente noe annet, hvorfor sier han da ikke det han mener. Jesus risikerer å «skremme» en hel verden «unødvendig» ved komme med slike sterke advarsler. Jesus synliggjør her alvoret på hva som kan komme etter døden.

Matt. 25.41–46: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke… Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» Denne fortelling er en beskrivelse og ikke en lignelse.

Her sier Hornes at Evig bare betyr en tidsbegrenset periode. At ordet Straff betyr å beskjære eller korrigere og at ilden her betyr Den Hellig Ånds ild som renser og gjør disse lik Jesus. Hvordan er det mulig å få denne teksten til å bety noe helt annet enn det man får inntrykk av når man leser? Her villeder Hornes og vrir på betydninger av ord i grunnteksten.

Ordet «Evig» – «aionien» i adjektivform som er brukt her, betyr evig. Det ordet Hornes refererer til, er ordet «aion» et substantiv. Det kan bety en livsalder, tidsbegrenset tid og lignende.

Men det er ikke det ordet som er brukt her. Ordet «Evig» – «aionien» er brukt på både de urettferdige og de rettferdige. Følgelig er betydningen da evig for både rettferdige (leve evig i himmelen) og evig straff for de urettferdige.

Ordet «Straff» (kolasis) som er brukt betyr straff eller tortur. Det ordet Hornes refererer til er Ordet «Kolos», men det er ikke det ordet som er brukt i grunnteksten.

Men «Kolos» betyr (avskjære, avkorte, kutte) og blir brukt i betydningen å sette restriksjoner, holde i tømme, tukte, straffe og lemleste. Altså allikevel ikke «korrigere» på den måten Hornes mener.

Ordet ild (pyr) betyr ild eller lue. Det er et «nøytralt» ord og må sees i sin sammenheng. Det er brukt når det gjelder åndens ild, men også brukt i sammenheng med Guds dom.

Her står det brukt i forbindelse med evig straff. Jesus er også veldig konkret her hva straffen er, «til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans». Dette kan ikke misforståes. Det er altså ingen positiv fylde av Den Hellige Ånd det er snakk om, men en doms-ild til evig pine for djevelen, hans engler og de urettferdige.

Når Hornes greier å vri på disse ord til en helt annen betydning, har han ingen objektiv gransking av skriftene. Dette ender i villfarelse som må motsies, og jeg undres hvor lett mange «biter på».