GUDSTRO: Helt dust å tro på Gud? For min del ville jeg ha svart: Nei, absolutt ikke. Tvert i mot, skriver Jostein Andreassen.  Foto: Yay Images

Er det helt dust å tro på Gud?

torsdag 14. juli 2016

Kristenliv

Nei, absolutt ikke. Tvert i mot!

Spørsmålet ble stilt under Skjærgårds Music & Mission FestivalRisøya forleden, der 200 ungdommer var til stede. Øyvin Sønnesyn Berg var den som redegjorde for en aktuell problemstilling. For min del ville jeg ha svart: Nei, absolutt ikke. Tvert i mot!

LES: Trener tenåringer i trosforsvar

I det prestisjetunge tidsskriftet «Nature» for april 1997, offentliggjør professorene E. J. Larsson og L. Whitham en interessant rapport om vitenskapsmenn og kvinners religiøse tro. 1000 fremtredende, men tilfeldig utvalgte forskere i USA, ble stilt helt konkrete spørsmål vedrørende deres syn på en personlig Gud.

Undersøkelsen viste at ca. 40 prosent av forskerne bekreftet av de trodde på Gud. Faktisk kom det fram at deres tro ikke bare var en metafysisk abstraksjon. Nei, de så på Gud som en allmektig skaper som også involverer seg i våre jordiske affærer og hører våre bønner.

Artikkelen i «Nature» har overskriften «Forskere tror fremdeles», med undertittelen «En antydning for 80 år siden om at fire av ti forskere ikke trodde på Gud eller et liv etter døden, forbauset mange. Men det faktum at så mange forskere i dag tror på Gud, kom like overraskende.»

Larsson og Whitham prøvde å reprodusere en tilsvarende undersøkelse utført av forskeren James Leuba i 1916, nøyaktig 100 år siden. Tilsvarende spørsmål ble stilt til 1000 tilfeldig utvalgte av dem som er oppført i «American Men and Woman in Science», en senere utgave av oversikten som Leuba brukte.

I 1916 trodde 41,8 prosent på en personlig Gud. 80 år senere ble resultatet 39,3 prosent. Begge undersøkelsene viste at ca. 45 prosent ikke trodde, og 15 prosent var agnostikere. I 1997 var det flest blant matematikerne som var troende, med 44,6 prosent.

Av vantro viste under­søkelsen i 1916 høyest prosenttall blant biologene med 69,5. 80 år senere var det noe overraskende fysikerne og astronomene, med samme prosentsats («Nature», nr 386, 435f., 3. april 1997: Edward J. Larsson & Larry Whitham: «Scientists are still keeping the faith»).

Interessant nok er det lettest å skaffe slike opplysninger fra Amerika, der også vitenskapelig forskning står sterkest. Men organisasjonen «Christians in Science» (www.cis.org.uk) er imidlertid internasjonal, og har over 1000 medlemmer.

Mye mer kan sies om dette. Minner her bare om at giganter innen vitenskapen som Kopernikus, Galilei, Kepler, Newton, Faraday, Pasteur, Mendel, Kelvin og Clerk Maxwell trodde på Gud. Einstein gjorde nok ikke det på samme måte som en kristen ville gjøre det, men ifølge den siste store biografien sa han dette slik:

«– I hvilken grad er du påvirket av kristendommen? – Som barn fikk jeg undervisning både i Bibelen og Talmud. Jeg er jøde, men jeg er betatt av den lysende figuren til Nasareeren. – Du godtar altså at Jesus har levd? – Selvfølgelig! Ingen kan lese evangeliene uten å føle det virkelige nær­været av Jesus.

Hans personlighet strømmer ut av hvert ord. Ingen myte er fylt med slikt liv. – Tror du på Gud? – Jeg er ingen ateist (I’m not an atheist.) Problemet som dette innebærer er for stort for våre begrensede sinn. Vår situasjon er som et lite barn der det kommer inn i et stort bibliotek fylt opp med bøker på mange språk.

Barnet skjønner at noen må skrevet disse bøkene. (...) Vi ser universet strålende ordnet og adlyder visse lover, men vi forstår bare ganske svakt disse lovene.» (...) «Der fins folk som sier at der ikke er noen Gud,» sa han til en venn.

«Men det som gjør meg skikkelig sint, er at de siterer meg for å støtte slike synspunkter. (What makes me really angry is that they quote me for support such views)». (...) «De fanatiske ateistene,» forklarte han i et brev, er som slaver som fremdeles føler vekten av lenkene sine som de kastet av seg etter en hard kamp.

De er skapninger som – i sin uvilje mot tradisjonell religion som «opium for folket» – ikke kan høre musikken fra verdensrommet» (Walter Isaacson: «Einstein. His Life and Universe» (2007), side 387, 389 og 390).

Mange vil mene at Newtons hovedverk «Principia» (1687), som en prestasjon av en enkelt mann, er det største i vitenskapens historie. Verket avsluttes med et «General Scolium» et belærende essay som består av en fire siders hyllest til Skaperen:

«Sola, planetene og kometene, dette aller vakreste system, kunne bare komme i stand ved et intelligent og mektig vesens beslutning og herredømme. (...) Dette vesenet hersker over alle ting, ikke som verdenssjelen, men som Herre over alt; og på grunn av sitt herredømme kalles han Herren den Allmektige, eller Universets Hersker.»

Slik kunne vi fortsette. Vi avslutter med en oppsiktsvekkende innrømmelse fra Frank J. Tipler (f. 1947), berømt kosmolog og fysiker fra USA: «Da jeg begynte min karriere som kosmolog for omkring 20 år siden, var jeg en overbevist ateist. Jeg hadde ikke trodd i min villeste fantasi at jeg en dag skulle skrive en bok som kom til å vise at de sentrale delene i den jødisk/kristne teologien i virkeligheten er sann, at disse like­fram er utledninger av fysikkens lover slik vi nå kjenner dem. Jeg har blitt tvunget til å trekke disse konklusjonene av den ubønnhørlige logikken i min egen spesielle grein av fysikken» («The Physics of Immorality» 1994:ix).