HYPOTETISK: Rekonstruksjonen av den sosio-kulturelle bakgrunnen bibelske tekster leses mot, vil nemlig ofte være meget hypotetisk fordi vi nøkternt må konstatere at tekstene ikke lar oss få vite så mye om dette som vi gjerne skulle visst, skriver Gunnar Johnstad. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

Den gang da, men ikke her og nå?

torsdag 29. desember 2016

Kristenliv

Slik teksten i 1 Tim 2,12 er formulert, finnes det ingen grunn til å datostemple den. Men den er ikke et absolutt forbud mot enhver form for kvinners undervisning i menigheten, slik Østerud Bjerke synes å mene.

I sin «Synspunkt»-artikkel i Dagen 30. november skriver Marthe Kristine Østerud Bjerke om kvinnelige prester. Hun kommenterer blant annet 1 Tim 2,12, der Paulus skriver at han «ikke tillater en kvinne å undervise eller bestemme over mannen». Etter Østerud Bjerkes mening inneholder denne teksten «ikke et allment forbud gyldig til alle tider og på alle steder», men forbudet er «tidsavgrenset». Påstanden, som også er kommentert i Dagen 22. desember av seks studenter ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger, reiser en viktig prinsipiell spørsmålsstilling, med mange ulike faktorer: Hvordan kan vi avgjøre hvilke bibelske bud og formaninger som er normativt gyldige og forpliktende for oss i dag, og hvilke som ikke er det? Hvilke(t) filter(e) bruker vi når noe i det etiske materiale i Bibelen utskilles som tidløst og allment gyldig og forpliktende, mens annet tolkes som gyldig bare for en bestemt tid og situasjon?

LES: Kvinnelige prester

Østerud Bjerke gjør det for enkelt, for seg selv og andre, når hun som argument for å anse 1 Tim 2,12 som et tidsavgrenset og dermed ikke-forpliktende utsagn for oss i dag, viser til rådet Paulus i samme brev (1 Tim 5,23) gir Timoteus, sin nære medarbeider og leder for menigheten i Efesos, om ikke å drikke bare vann fordi han så ofte er syk, men også å bruke «litt vin for magen». For det er metodisk utilfredsstillende å sette disse to oppfordringene i 1 Tim på lik linje, slik Østerud Bjerke gjør det. De er nemlig av forskjellig karakter: Den ene er et personlig råd, med avgrenset adressat, det gjelder en enkelt person i hans spesielle helsemessige situasjon. Den andre har en allmenn adresse og er formulert som et apostolisk forbud med teologisk begrunnelse.

LES: Guds ord og kvinnelige prester og pastorer

Videre henviser Østerud Bjerke til det hun beskriver som «usunne tendenser i menigheten» i Efesos som argument for å tolke forbudet i 1 Tim 2,12 som «tidsavgrenset». Hun viser til forskere som mener at det var et problem i menigheten at det særlig blant «de rike og utdannede kvinnene» spredte seg en gnostisk (eller kanskje riktigere: gnostiserende) vranglære. Det skal være denne spredningen av «annen lære» (1 Tim 1,3) Paulus søker å stoppe med påbudet sitt i 1 Tim 2,12.

Premisset for Østerud Bjerkes argumentasjon her er i og for seg riktig: Skal en gjøre seg opp en mening om hvor vidt bibelske bud og formaninger kan «omadresseres» og brukes autoritativt i vår tid, må en starte med å prøve å rekonstruere ‘der-og-da’-situasjonen, det vil si den historiske og sosio-kulturelle situasjon de angjeldende tekster først ble brukt i. Deretter må det også tegnes et så konkret bilde som mulig av ‘her-og-nå’-situasjonen. Så må det spørres om de to situasjonene er analoge, det vil si om de svarer til hverandre. Dersom den doble analysen av henholdsvis bibeltekstens opphavssituasjon og vår nåtidssituasjon sannsynliggjør en analogi mellom dem, kan det sies å være legitimt å ‘omadressere’ bibelske bud og formaninger til vår tid og som forpliktende for oss. Bibeltroskap i denne sammenheng kan da sies å være å bruke Skriftens ord på situasjoner de er ment for.

Den skisserte analogimodellen som et hermeneutisk (‘fortolkningsmessig’) verktøy som skal hjelpe oss til å avgjøre hva som er normativt for oss i Bibelens bud og formaninger og hva som ikke er det, har imidlertid sine klare begrensinger. Rekonstruksjonen av den sosio-kulturelle bakgrunnen bibelske tekster leses mot, vil nemlig ofte være meget hypotetisk fordi vi nøkternt må konstatere at tekstene ikke lar oss få vite så mye om dette som vi gjerne skulle visst. Da er det ikke metodisk-hermeneutisk tilrådelig å bruke en slik hypotetisk rekonstruksjon av ‘der-og-da’-situasjonen som avgjørende premiss for analogitenkningen i overføringsspørsmålet. Men det er det Østerud Bjerke gjør i sin artikkel.

LES: En prest i glasshus

Forskerne har de siste tiårene lansert mange ulike og ofte innbyrdes uforenelige hypoteser om hva som kan være den konkrete historiske bakgrunn og referanse for 1 Tim 2,11-15. Som forskningsbidrag er slike rekonstruksjonsforsøk interessante. Men de er uegnet som avgjørende premiss i ‘omadresseringen’ av etiske utsagn i Bibelen til vår tid. Og uansett hvordan en best mener å kunne rekonstruere hva som var situasjonen menigheten i Efesos befant seg i da 1 Tim ble skrevet, så er det lite sannsynlig at denne kan settes så direkte i forbindelse med undervisningsforbudet i 1 Tim 2,11 som Østerud Bjerke gjør det. Hun mener, som nevnt ovenfor, at dette forbudet er rettet spesielt til enkelte kvinner i menigheten i Efesos som var tiltrukket av en gnostisk inspirert vranglære, og at det Paulus forbyr disse kvinnene er å propagandere denne vranglæren under menighetens gudstjenestesamling.

Men hvis Paulus med sitt forbud siktet til et forbud mot falsk undervisning, hvorfor skrev han da ikke rett ut: «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise falskt» eller å «komme med en annen lære» (slik uttrykker han seg tidligere i brevet, i 1,3). Den vanlige bruk av ordet ‘undervise’ (gr. didaskein) som er brukt i 2,12, går i Pastoralbrevene (1 og 2 Tim +Titusbrevet) på å undervise rett og riktig. Og det trengs en presisering hvis dette verbet skal brukes i negativ betydning om falsk lære, slik det er gjort for eksempel i 1 Tim 1,3 (gr. heterodidaskein = lære noe annet/falskt).

Slik teksten i 1 Tim 2,12 er formulert, finnes det ingen grunn til å datostemple den. Men den er ikke et absolutt forbud mot enhver form for kvinners undervisning i menigheten, slik Østerud Bjerke synes å mene. Det er et spesielt oppdrag som unndras henne. Hvilket oppdrag dette er, må ses i lys av Pastoralbrevenes forståelse av lærebegrepet og i lys av den særpregede kirkeforståelsen disse brevene fremviser. Sett i dette lys, angår oppdraget den overordnede lære- og lederfunksjonen i menigheten, det vi gjerne kaller hyrdetjenesten. Men dette oppdraget monopoliserer altså ikke undervisningsfunksjonen, det finnes andre former for undervisning i menigheten, undervisning også kvinner kan ta del i. Dette er i overensstemmelse med det bilde vi får i andre Paulus-brev av kvinner som aktive og fullverdige medarbeidere i menighets- og misjonsarbeid, uten at de innehar det apostoliske hyrdeoppdraget.