De teologiske sikkerhetsventilene

Eksegese er en stolt akademisk disiplin. Men uten mentale sikkerhetsventiler på plass, kan det bære galt av sted.

De siste dagene har Dagen trykket flere kronikker om stridsspørsmålet omkringkvinnelige prester. Jeg har fulgt deler av debatten som i kjølvannet av kronikkfeiden har rast på Facebook. Selv om jeg er overrasket over hvor tilsynelatende utbredt konservative holdninger eksisterer blant norske kristne, er jeg også imponert over den tilsynelatende redeligheten som tross alt eksisterer i det teologiske miljøet.

Måten folk eksegerer bibeltekster og dermed drar velbegrunnede konklusjoner, framstår på sett og vis som en veldig intellektuell prosess. Lite vitner om den karikerte slår-hverandre-i-hodet-med-bibelvers-argumentasjonen som konservative kristne ofte blir beskyldt for av liberale og sekulære stemmer.

Likevel slår det meg at selv med all denne intellektuelle eksegeseringen av bibeltekster, feiler mange i å ta høyde for et veldig vesentlig spørsmål: Er det rimelig å anta at ens eksegese representerer Guds vilje?

Sett at man etter nitide bibelstudier kommer fram til at 1.Tim 2,12, der det står «Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille», konkluderer med at, nei, Paulus mente dette utvilsomt som en universell regel.

Dette åpner for tre mulige logiske konsekvenser. Man kan for det første justere sitt teologiske syn i tråd med denne kunnskapen, altså bli, hvis man ikke var det fra før av, imot kvinnelige prester. Men dette er ikke den eneste logisk mulige konsekvensen. En annen vil være å refusere Paulus som teologisk autoritet.

En tredje vil være å refusere hele kristendommen på bakgrunn av teksttolkningen «All min teologiske forståelse tilsier at dette bibelverset må tolkes slik (konservativt). Dette strider imidlertid mot alminnelig fornuft og rettferdighet, og kristendommen må således være feil».

Det er selvfølgelig ikke gitt at absolutt hele kristendommen med sin to tusen år lange historie og mangfoldige retninger er «feil» bare på grunn av konklusjonen av en enkelt eksegese. Det er imidlertid et spørsmål man må tørre å ta stilling til.

Martin Luther snakkerom Deus Absconditus – den skjulte gud. Hans innvending ville vært at man aldri kan vite Guds vilje (fordi Gud ikke har åpenbart alle sidene ved seg), og at det således er umulig å stille spørsmålstegn ved Guds dømmekraft eller moralske kompass.

I en forstand er dette selvfølgelig riktig. Forutsatt at Gud er god, og går utover vår fatteevne (noe han nødvendigvis må gjøre, siden en gud som vi fullt ut kunne fatte per definisjon ikke ville vært noen gud), må han nødvendigvis inneha kunnskap om rett og galt som går oss mennesker en høy gang.

Samtidig er det ikke fritt for at en slik tanke i ytterste konsekvens er livsfarlig. Alle vil være enige i at religion fra tid til annen blir brukt til å legitimere gal moral. Dessuten er Deus Absconditus et perfekt eksempel på sirkelargumentasjon: Det at Guds natur gjør ham umulig å forstå, er en forutsetning for å måtte stole på ham.

Denne erkjennelsen viser oss med tydelighet at vi trenger noen mentale sikkerhetsventiler som kan forhindre oss i å trekke gale slutninger om gud, utover det de hellige tekstene forteller oss.

En kristen vil riktignok si at han «vet» at kristendommen er riktig, og siden kristendommen er så uskyldig og fin, vil ikke denne bekymringen ramme ham. Men denne avskrivningen er ikke gyldig. For det første «vet» jo muslimske ekstremister at det er Allah er den sanne gud.

Det blir altså ord mot ord. For det andre er stridsspørsmålet om kvinnelige prester – noen vil også peke på homofilispørsmålet, eksempler på at man også i kristendommen begrunner noe mange mener er moralsk forkastelig med Guds vilje.

Det faktum at så mange legitimerer all verdens urett i Guds navn, men med velbegrunnede teksttolkninger i bunn, tyder på at vi som mennesker trenger noen sikkerhetsventiler når vi leser hellige tekster, slik at vi unngår å trekke gale slutninger om Gud. De må være eksterne, altså ikke hvile på premisser som ligger til grunn i de hellige tekstene, ellers ender man opp med sirkelargumentasjonsproblemet.

Jeg vil argumentere for at de to beste sikkerhetsventilene vi har som mennesker er fornuft og følelser.

Fornuft som sikkerhetsventil innebærer at man stiller seg spørsmålet om det er rimelig å anta at en god gud ønsker å gjøre X. Ta kvinnelige prester eller homofili-spørsmålet som eksempel: Er det rimelig å anta at de verdiene som ligger til grunn for de aktuelle bibelstedene er i tråd med de verdiene vi ellers holder for gode og sanne i livene våre?

Å bruke følelser som sikkerhetsventil innebærer at man kjenner etter i hjertet sitt om en gitt bibeltolkning kjennes riktig. Hvis all din teologiske kunnskap tilsier at bibelvers X betyr Z, men du sliter med å rasjonalisere denne tolkningen i tråd med følelsene dine, er det grunnlag for å være varsom. Det er lett å se seg blind på tekststudier og glemme samvittigheten oppe i det hele.

Det er ingenting i veien med teksttolkning. Teksttolkning er helt nødvendig for å kontekstualisere og forstå de hellige tekstene, og en stolt del av teologien som akademisk disiplin. Men man kan ikke se seg blind på tekstene, uten å stille kritiske spørsmål til premissene man legger til grunn for tolkningen.

Og uten å kjenne etter i hjertet sitt om det virkelig gir mening at en god og rettferdig gud skal legge bånd på kvinner på den måten Paulus tilsynelatende tar til orde for i 1.Tim 2,12.