BYTTET: I noen grad har kirkene byttet plass: På viktige punkter står Den romerske-katolske kirke i dag der Luther stod på 1500-tallet, mens ledelsen i de lutherske kirker i dag holder seg med en vilkårlig religiøs subjektivisme som til forveksling ligner det paven og hans menn drev med på 1500-tallet, skriver Knut Alfsvåg. Bildet er fra St. Paul katolske kirke i Bergen.  Foto: Hanne Kristin Dypedal

Bibelen og kirken

torsdag 13. april 2017

Kristenliv

Det er ikke tilstrekkelig å klage over forfallet på den andre siden av gjerdet.

I en kronikk i Dagen 6.4. tar Bernt T. Oftestad opp den nære sammenhengen mellom Bibel og kirke.

Både i oldkirken, i middelalderen og – som han særlig påpeker – i den lutherske reformasjon var den sammenhengen av avgjørende betydning. Apostlene ble av Jesus gitt fullmakt til å formidle den autentiske utleggelse av de avgjørende frelsesbegivenheter.

Deres vitnesbyrd foreligger for oss i Bibelen, som derfor alltid har vært den avgjørende læreautoritet i den kristne kirke. Forutsetningen er bibeltekstene utlegges i samsvar med kirkens og apostlenes Kristus-bekjennelse.

Etter min oppfatning har Oftestad rett både at dette er den autoritetsforståelse som ligger til grunn for de lutherske bekjennelsesskrifter, og i at den i dag i realiteten er forlatt av lederne i de lutherske folkekirker.

Han berører imidlertid ikke i særlig grad årsaken til at dette er slik. I stor grad har dette å gjøre med den innflytelse den individuelle, religiøse subjektivisme fikk i de protestantiske kirker etter opplysningstiden. Splittelsen som oppstod på reformasjonstiden har imidlertid også sin betydning i dette bildet.

Som Oftestad uttrykkelig gjør oppmerksom på, var Luthers autoritetsforståelse katolsk i den forstand at han bøyde seg for apostelautoriteten og fortolket Skriften i samsvar med felles kristen tro.

Likevel ble han kastet ut av kirken. Slik gikk det fordi ledelsen i den romersk-katolske kirke ikke maktet å ta inn over seg utfordringen fra den luthersk-katolske reformbevegelse.

I stedet tok man på det mot-reformatoriske Tridentinerkonsilet (1545-1563) sin tilflukt til en helt ny lære om den muntlige tradisjon i kirken, en lære som i realiteten gav konsilet fullmakt til å si det som det ønsket å si uten å besværes av begrunnelser.

Denne fullmakt tok konsilet også i bruk da det definerte den luthersk-katolske rettferdiggjørelseslære som vranglære. Man prøvde altså å være katolsk ved å definere kirkelærens grunnlag og innhold på nytt, og det kan aldri gå godt.

I dag vil ingen ansvarlig representant for Den romersk-katolske kirke forsvare vedtakene fra Tridentinerkonsilet. Etter Det annet vatikankonsil har en tvert imot akseptert mange av de lutherske reformkrav fra 1500-tallet.

Vi har derfor fått en romersk-katolsk kirke med gudstjenester på moderne språk, som feirer eukaristien ved å gi både brød og vin til lekfolket (i hvert fall i teorien), som forstår at tradisjonen må prøves på Bibelen og har en mye større aksept for de sentrale elementer i den lutherske rettferdiggjørelseslære.

I noen grad har kirkene byttet plass: På viktige punkter står Den romerske-katolske kirke i dag der Luther stod på 1500-tallet, mens ledelsen i de lutherske kirker i dag holder seg med en vilkårlig religiøs subjektivisme som til forveksling ligner det paven og hans menn drev med på 1500-tallet.

Det er likevel mye som står igjen før Den romerske-katolske fullt ut har integrert det oldkirkelige og katolske reformprogram vi finner i de lutherske bekjennelsesskrifter. Fremdeles forsvarer en kirkens selvstendige rett til å definere sine dogmer gjennom det ufeilbarlige læreembete.

Den retten benytter en seg også av ved å holde seg med dogmer som er forankret i den fromme fantasi i minst like stor grad som det protestanter driver med. Det gjenstår også adskillig før den romersk-katolske kirke i sine sentrale læreuttalelser har grepet poenget i den oldkirkelige og lutherske rettferdiggjørelseslære.

Likevel er det utvilsomt mye større forståelse for det berettigede i Luthers reformprogram blant romersk-katolske kirkeledere i dag enn det var for femti eller hundre år siden.

Det læremessige forfall i de lutherske kirker er et stort økumenisk problem. På det punkt tror jeg Oftestad og jeg er helt enige. Historiske feilgrep i den kirke han selv tilhører, er imidlertid en minst like viktig del av helhetsbildet.

Derfor tror jeg ikke vi kommer videre før vi, slik det står allerede i Confessio Augustana, har rettet opp «det i skriftene som på begge sider er blitt behandlet galt.» Da er det ikke tilstrekkelig å klage over forfallet på den andre siden av gjerdet.