Bibelen og kirken

Det er ikke tilstrekkelig å klage over forfallet på den andre siden av gjerdet.

Ien kronikk i Dagen 6.4. tar Bernt T. Oftestad opp den nære sammenhengen mellom Bibel og kirke.

Både i oldkirken, i middelalderen og – som han særlig påpeker – i den lutherske reformasjon var den sammenhengen av avgjørende betydning. Apostlene ble av Jesus gitt fullmakt til å formidle den autentiske utleggelse av de avgjørende frelsesbegivenheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Deres vitnesbyrd foreligger for oss i Bibelen, som derfor alltid har vært den avgjørende læreautoritet i den kristne kirke. Forutsetningen er bibeltekstene utlegges i samsvar med kirkens og apostlenes Kristus-bekjennelse.

Etter min oppfatning har Oftestad rett både at dette er den autoritetsforståelse som ligger til grunn for de lutherske bekjennelsesskrifter, og i at den i dag i realiteten er forlatt av lederne i de lutherske folkekirker.

Han berører imidlertid ikke i særlig grad årsaken til at dette er slik. I stor grad har dette å gjøre med den innflytelse den individuelle, religiøse subjektivisme fikk i de protestantiske kirker etter opplysningstiden. Splittelsen som oppstod på reformasjonstiden har imidlertid også sin betydning i dette bildet.

Som Oftestad uttrykkelig gjør oppmerksom på, var Luthers autoritetsforståelse katolsk i den forstand at han bøyde seg for apostelautoriteten og fortolket Skriften i samsvar med felles kristen tro.

Likevel ble han kastet ut av kirken. Slik gikk det fordi ledelsen i den romersk-katolske kirke ikke maktet å ta inn over seg utfordringen fra den luthersk-katolske reformbevegelse.

I stedet tok man på det mot-reformatoriske Tridentinerkonsilet (1545-1563) sin tilflukt til en helt ny lære om den muntlige tradisjon i kirken, en lære som i realiteten gav konsilet fullmakt til å si det som det ønsket å si uten å besværes av begrunnelser.

Denne fullmakt tok konsilet også i bruk da det definerte den luthersk-katolske rettferdiggjørelseslære som vranglære. Man prøvde altså å være katolsk ved å definere kirkelærens grunnlag og innhold på nytt, og det kan aldri gå godt.

I dag vil ingen ansvarlig representant for Den romersk-katolske kirke forsvare vedtakene fra Tridentinerkonsilet. Etter Det annet vatikankonsil har en tvert imot akseptert mange av de lutherske reformkrav fra 1500-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi har derfor fått en romersk-katolsk kirke med gudstjenester på moderne språk, som feirer eukaristien ved å gi både brød og vin til lekfolket (i hvert fall i teorien), som forstår at tradisjonen må prøves på Bibelen og har en mye større aksept for de sentrale elementer i den lutherske rettferdiggjørelseslære.

I noen grad har kirkene byttet plass: På viktige punkter står Den romerske-katolske kirke i dag der Luther stod på 1500-tallet, mens ledelsen i de lutherske kirker i dag holder seg med en vilkårlig religiøs subjektivisme som til forveksling ligner det paven og hans menn drev med på 1500-tallet.

Det er likevel mye som står igjen før Den romerske-katolske fullt ut har integrert det oldkirkelige og katolske reformprogram vi finner i de lutherske bekjennelsesskrifter. Fremdeles forsvarer en kirkens selvstendige rett til å definere sine dogmer gjennom det ufeilbarlige læreembete.

Den retten benytter en seg også av ved å holde seg med dogmer som er forankret i den fromme fantasi i minst like stor grad som det protestanter driver med. Det gjenstår også adskillig før den romersk-katolske kirke i sine sentrale læreuttalelser har grepet poenget i den oldkirkelige og lutherske rettferdiggjørelseslære.

Likevel er det utvilsomt mye større forståelse for det berettigede i Luthers reformprogram blant romersk-katolske kirkeledere i dag enn det var for femti eller hundre år siden.

Det læremessige forfall i de lutherske kirker er et stort økumenisk problem. På det punkt tror jeg Oftestad og jeg er helt enige. Historiske feilgrep i den kirke han selv tilhører, er imidlertid en minst like viktig del av helhetsbildet.

Derfor tror jeg ikke vi kommer videre før vi, slik det står allerede iConfessio Augustana, har rettet opp «det i skriftene som på begge sider er blitt behandlet galt.» Da er det ikke tilstrekkelig å klage over forfallet på den andre siden av gjerdet.