Absolutt frelse og relativ fortapelse?

Dersom læren om livets to utganger skal forstås relativt, hvordan kan vi samtidig fremholde læren om Guds evige frelse som noe absolutt?

Det synes meg å være noe merkverdig og meget interessant over debatten om læren om livets såkalte to utganger som nå utspiller seg. For mens vi diskuterer hvorvidt Bibelens tekster om fortapelsen og den evige dommen er noe som skal forstås relativt eller ikke, hvorfor stiller vi da ikke tekstene som berører Guds evige frelse, der Jesus skal være alt i alle, under samme kritiske søkelys?

La meg utdype. I innlegget«Om å forkynne gledesbudskapet» fortellerTor B. Jørgensen om hvordan tekster fra 1. Joh 4, Fil 2, Ef 3–4, og Joh Åp 21 har vært til hjelp og trøst i møte med mange japaneres frykt og bekymring for hva som skjer med dem som ikke synes å ha tatt imot frelsen i Jesu navn på «skikkelig vis».

I sitt neste innlegg forteller Jørgensen videre om hvordan dette perspektivet om Jesu totale frelsesverk også har vært til hjelp i hans pastorale tjeneste, også i Norge, særlig i «folkekirkebegravelser» der både avdøde og pårørende gjerne ikke har hatt «en bevissthet om seg selv å være gode nok kristne».

Det gir selvsagt inntrykk å lese dette. Og jeg betviler ikke at Jørgensens forkynnelse har vært til hjelp og trøst for mange i deres sorg over å ha mistet noen som stod dem nær. Jeg tviler heller ikke på at Jørgensen i sin mangeårige tjeneste i inn- og utland har vært en god sjelesørger, med sterk evne til å formidle Guds kjærlighet og håpet om frelsen Kristus til mennesker i nød.

Men det er noe jeg stusser over. Hvordan vet vi egentlig at visjonen i Joh Åp 21,4 overgår realiteten som er beskrevet i samme bok bare noen få vers tidligere? «Så ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen. Og ildsjøen, det er den annen død. Og om noen ikke var skrevet inn i livets bok, ble han kastet i ildsjøen.» (Joh 20,14–15)

Nå siterer jeg her ikke ubehagelige, svovelluktende vers som dette for å fremme en ortodoks lære om evig fortapelse og pine, slik enkelte «kristne nettroll» ofte ser ut til å gjøre i debatter av denne karakter. Mitt anliggende er helt og fullt et annet.

For hva er egentlig det teologiske «trumfkortet» som gjør at vi kan puste lettet ut og avkrefte alvoret i dette avsnittet (og andre av samme karakter), med basis i at «alle skal bøye kne og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!» (Fil 2,10–11)?

Sagt med andre ord, hvordan vet vi, med utgangspunkt i Jørgensens tenkning, at situasjonene beskrevet i Fil 2,10–11, Joh Åp 21,4, Ef 3,18–19 og Ef 4,10 er noe vi kan tolke som absolutt for alle mennesker? Ja, hvorfor skal vi fastholde læren om Guds evige frelse, med basis i Skriften, som en absolutt sannhet, mens vi samtidig holder frem læren om evig fortapelse som en relativ størrelse?

Nå er jeg verken teolog eller prest, men jeg stusser meget over tendensen til at mange ser ut til å «diskriminere» i fortolkningen mellom vers vi liker og vi ikke liker. Selvsagt synes jeg vers som omtaler en evig fortapelse, både fra Jesu munn i evangelietekstene, og i skriftene til hans apostler kan være like ubehagelig og opprørende å lese som mange av japanerne og de «folkekirkekristne» Jørgensen har møtt i sin tjeneste, må ha opplevd.

Men jeg ser ikke hvordan jeg på en helhetlig og redelig måte kan tone ned disse versene og bygge troen på «kjøleskapsversene» jeg fant på Fretex. Jeg er redd jeg da lager mitt eget «utskårede bilde» av Bibelens Gud.