RITE: Dåpen er med andre ord ikke en rite som skal tilbakelegges og primært etterlater seg en attest. Den skaper tvert om en vedvarende sakramental virkelighet i den døpte som forblir så lenge Kristus der er velkommen, skriver Ole Fredrik Kullerud.  Foto: Illustrasjonsfoto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

«Vann som er forent med Guds ord»

Author picture

tirsdag 27. oktober 2015

Dette innlegget er en respons på "«Idet dere døper dem...»"

Kristenliv

I «vannets sakrament» som vi også kan kalle dåpen, skjer en ny fødsel som skjenker alt det Jesus har gjort for oss og som vi får tro.

I innlegget «Dåp i stedet for tro i Vårt Land 16. oktober hevder Espen Ottosen at «dåp uten tro bare er vann» og presenterer dette som et luthersk syn.

Dagens redaktør Tarjei Gilje taler i sin avis dagen etter («Idet dere døper dem...») om dåpens «sentral[e] plass» i kirken uten å knytte denne til gjenfødelse og sakramental virkelighet.

Ottosen fastholder riktignok – på evangelisk-luthersk vis – «at det er frelse i dåpen». I møte med disse artiklene er det nødvendig å peke kort på hva dåpen er ifølge nytestamentlig-luthersk forståelse.

Troens sakramentale kraft og gyldighet beror ifølge vår tro på Guds løfte alene. Helt uavhengig av vår tro. I sin Lille katekisme (del IV) forklarer Martin Luther at dåpen er vann «forent med Guds ord».

Altså ikke «bare vann». For ned i dette vannet har Gud lagt løftet sitt. Det er altså Ordet, og ikke troen, som gjør dåpen til det den er.

Dette er den alminnelige kristne tro som de lutherske reformatorene fastholdt og utdypet. På basis av denne troen har barnedåp vært praktisert i flere hundre år. Slik kom jeg selv inn i kristendommen. Og for min tro er det avgjørende at tro ikke konstituerer dåpen, men at troen og jeg bæres av den.

Men jeg får tro på dåpen. «Sakramentene bør brukes slik at troen slutter seg til», sier Den augsburgske bekjennelsen (art. XIII). Vi fastholder dåpens gave i troen, slik at vi når det evige målet for våre liv. Slik sett kommer ikke «dåp i stedet for tro». Her har Ottosen rett.

Vi får med andre ord svært mye i dåpen, alt, faktisk. Dåpen er derfor mer enn Dagens redaktør forutsetter, en «synlig markering av et menneskes tilhørighet til Kristus og hans kirke, som «markerer» at «barna er invitert inn i Guds rike», og at «det skjer en overgang, et skifte i livet» for voksne som blir døpt. «Tegn»-begrepet redaktøren også bruker, er for svakt når det kommer til dåp.

Det er på den andre siden riktig å gjøre front mot en teologi som vil dispensere døpte fra tro for å være kristne, som var Ottosens og Giljes anliggende. Og mot politiseringen av dåpen som har funnet sted i det kirkelige demokrati. Men ikke på bekostning av det jeg bygger livet mitt som kristen på, «badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den hellige ånd» (Tit. 3, 5).

«Hva betyr det å bli døpt med vann», spør Luther i katekismen, og svarer at «den gamle Adam i oss skal druknes i daglig anger og bot, og dø med alle synder og onde lyster. I stedet skal et nytt menneske komme frem og oppstå hver dag. Dette nye menneske skal leve evig for Gud i rettferdighet og renhet».

Dåpen er med andre ord ikke en rite som skal tilbakelegges og primært etterlater seg en attest. Den skaper tvert om en vedvarende sakramental virkelighet i den døpte som forblir så lenge Kristus der er velkommen (jfr. Rom. 6) - og som den som har falt ut av er velkommen til å tiltre igjen – når som helst.

Jeg har i dette innlegget ikke konsentrert meg om misbruket av dåpen, men måttet fokusere på dette helt sentrale: Dåp uten tro er ikke bare vann; å hevde det motsatte er i hvert fall ikke luthersk teologi.

I «vannets sakrament» som vi også kan kalle dåpen, skjer en ny fødsel som skjenker alt det Jesus har gjort for oss og som vi får tro, og som på det grunnlaget fører oss til Gud. Om disse ting må det ikke skapes noen usikkerhet.