Hvordan Gud skapte

Troende kristne lekfolk har gitt seg selv et vanskelig utgangspunkt når de prøver å overbevise naturvitenskapelige fagfolk om at de ikke forstår faget sitt.

Jeg vet ikke hvor mange innlegg vi har trykket i skapelsesdebatten som har gått det siste halve året. Men det er ikke få. Mange, både med og uten naturvitenskapelig bakgrunn, har engasjert seg. Det inntrykket man sitter igjen med, vil nok variere etter hvilket utgangspunkt man selv har.

Hvis det er noe vi bør kunne enes om, så er det at spørsmålene rundt livets opprinnelse og tilværelsens kompleksitet er vanskelige. Det finnes ingen enkle formler som kan forklare både intensjonen, historikken og de ufattelig mange nyansene i det skaperverket vi alle er del av. Men slik utallige mennesker har gjort før oss, kan vi få tro på Bibelens Gud som livets skaper. Dét er ingen liten trosbekjennelse.

I veien for vitenskap?

Noe av det mest tankevekkende med selve innsteget til debatten, er hvordan to eller flere leire møter tematikken med helt motsatt utgangspunkt. For noen er det slik at det å åpne for evolusjonslæren, vil gjøre det vanskeligere for ikke minst unge kristne å tro på Gud. For andre er det helt motsatt.

Det er to av disse som har skrevet boken «Evolusjon eller kristen tro? - Ja takk, begge deler!». «Vi som har skrevet denne boken har oftere sett at ungdom som er overbeviste om at kristne ikke kan tro på evolusjon, slutter å være kristne når de møter vanlig vitenskap», skriver de. Så hva er da problemet? Er det vitenskapen som står i veien for troen - igjen?

Augustin

Noe av det mest interessante i denne boken er referansene til kirkefaderen Augustin. Han er en som også konservative teologer vanligvis gjerne siterer med tilslutning. Men noe av det han skrev for 1.600 år siden, er av en slik art at det kunne vært skrevet rett inn i den løpende debatten i dag. Rett nok er formuleringene hans litt skarpere enn det vi gjerne foretrekker i vår tid.

Men anliggendet hans er høyst aktuelt i møte med konflikten mellom tro og vitenskap, nærmere bestemt når kristne forutsetter en bestemt forståelse av 1. Mosebok som den bibeltro, i kontrast til en vitenskapelig forståelse: «Vi bør alle gjøre hva vi kan for å forhindre en så pinlig situasjon, der folk oppdager så stor uvitenhet hos en kristen at de ler av og latterliggjør det hele. Skammen skyldes ikke så mye at en enkeltperson blir pekt nese til, men at folk som ikke er troende tror at de som skrev våre hellige skrifter står for dette».

Augustin skrev også at «Det er til skade for dem vi ønsker at skal bli frelst når de som står bak våre hellige skrifter, blir kritisert og fornektet som uvitende. Hvis de oppdager at en kristen tar feil på et område som de selv kjenner godt og hører at han står fast ved sine tåpelige oppfatninger om våre skrifter, hvordan skal de da tro på de samme bøkene når de forteller om oppstandelsen fra de døde, håpet om evig liv og Guds rike, hvis de tror at disse sidene er fulle av feil om fakta som de selv har lært av erfaring og sin fornuft?»

Heller ikke Augustin har uten videre rett i sin forståelse av verdens tilblivelse, og treffsikkerheten i karakteristikkene hans vil nok variere etter som hvem man retter dem mot. Men Augustins anliggende er nesten forbløffende aktuelt, så lang tid etterpå.

Ikke egen naturvitenskap

Et grunnleggende poeng er dette: Kristendommen kan ikke holde seg med sin egen naturvitenskap. Om man vil argumentere naturvitenskapelig, må man gjøre det på anerkjente naturvitenskapelige premisser. Enhver kan argumentere teologisk ut fra teologiske premisser. Men man kan ikke operere med en alternativ naturvitenskap for å få det teologiske skjemaet til å henge sammen.

Akkurat som kristne israelvenner ikke kan operere med sin egen folkerettsforståelse, på siden av den som ellers gjelder. Man kan gjerne argumentere grundig teologisk omIsrael - det burde flere gjøre. Men om man vil argumentere folkerettslig, må man kjenne folkeretten.

Troende kristne lekfolk har gitt seg selv et vanskelig utgangspunkt når de prøver å overbevise naturvitenskapelige fagfolk om at de ikke forstår faget sitt.

Ole Hallesby

Derfor er det viktig å tenke nøye gjennom hva som er nettopp naturvitenskap og hva som er teologi. For enhver kristen kan det være fristende å sette en teologisk merkelapp på alle ens egne oppfatninger. I skapelsesdebatten kan det da være nyttig å tenke over at en størrelse somOle Hallesby i 1921 skrev at «Evolusjonslæren kaster lys over Guds skapelse.

Vi får se at skapelse og evolusjon har gått hånd i hånd, helt fra urstoffet ble skapt. For hver skaperakt, la Gud ned slumrende krefter i det skapte, som så utviklet seg innenfor et gitt område til en rikdom av arter og former». Ved å vise til slike eksempler understreker Davidsen og Søvik at de slett ikke er de første kristne som leser 1. Mosebok annerledes enn vår tids kreasjonister.

Utfordrende nok

I andre del av boken kommer forfatterne etter hvert inn på en hel rekke mer spesifikke spørsmål som de utleder fra premissene de først har lagt til grunn. De fortjener ros for å argumentere åpent og etterrettelig. Men her er det flere punkter hvor det er vanskeligere å følge dem. Og disse slutningene er etter mitt skjønn ikke nødvendige selv om man teologisk sett skulle akseptere at evolusjon og skapelse er forenlige størrelser.

Rent pedagogisk kan denne delen av boken stå i en viss konflikt til den første delen. For mange kristne vil det være mer enn utfordrende nok å akseptere evolusjonstanken. Hvis en i tillegg må akseptere hele den teologiske pakken denne boken serverer, vil nok flere reservere seg.

Ikke fullstendig innsikt

Vi står alle i fare for å redusere Gud til en vi må kunne forstå og favne med tanker og ord. Noe av det som gjør hele denne tematikken vanskelig, er at vi - om vi kaller oss kristne eller ei, og om vi kaller oss kreasjonister, evolusjonister eller noe annet - står overfor spørsmål hvor vi faktisk ikke har fullstendig og sikker innsikt i alle relevante forhold. Da gjør vi klokt i å opptre med en viss forsiktighet.

Etter mitt skjønn gjør forfatterne av denne boken nettopp det. Gode vitenskapsfolk må alltid være åpne for at teoriene deres kan bli motsagt og erstattet av andre og bedre teorier. Davidsen og Søvik legger argumentene sine åpent frem, og utfordrer dermed meningsmotstanderne til å presentere bedre argumenter. Dét står enhver fritt til å gjøre.