Det uutgrunnelige menneskesinnet

Hvordan kunne Fridtjov Birkeli ta imot kallet til å bli biskop i Oslo når han visste at han levde i et utenomekteskapelig forhold? Det er den store gåten i fortellingen om den kirkelige giganten.

Fridtjov Birkeli er en av 1900-tallets mest markante skikkelser i Kristen-Norge. Det vil si, aller mest markant har han antakelig vært for afrikansk kristenhet.

Han hadde stor betydning i utviklingen av en selvstendig kirke påMadagaskar, og også for samlingen av afrikanske kirker i bred skala. Mannen var av et sjeldent format, og gjorde seg bemerket på flere områder.

Kallsbevissthet

Birkeli var misjonærbarnet som vendte tilbake til misjonsmarken, nærmere bestemt Madagaskar. Han var arbeidsjernet som også var utrustet med mye menneskelig varme.

Han var direktør i misjonsavdelingen tilDet lutherske verdensforbund iGeneve, han var generalsekretær i Misjonsselskapet, han var biskop i Stavanger og senere i Oslo, og han gjorde seg bemerket som forsker, særlig innen kristningen av Norge.

Mannen hadde en kapasitet utenom det vanlige, og et engasjement - en kallsbevissthet - som holdt ham gående nærmest til sin siste dag. Om det bare var dette, ville han blitt stående som en av de fremste kristenlederne Norge har fostret i nyere tid. Som en lederskikkelse av de helt store.

Sårbarhet

Men så finnes det et mørke i ham, en sårbarhet, som glimtvis ble synlig gjennom livet, men som for alvor gjorde seg gjeldende da han i en periode på mellom seks og ti år innledet et forhold til sin ungdoms forlovede Astri, samtidig som han var gift med Borghild.

I NRK-journalist Tomm Kristiansens bok «Biskopens hemmelighet» (2014) er dette forholdet, samt prosessen rundt avsløringen av det og Birkelis avgang som biskop, selve hovedsaken. I professor Øyvind M. Eides bok er siktemålet bredere.

Han gir en mer omfattende beskrivelse av hele Birkelis liv, og er også nærmere kildene i den forstand at han selv kjente Birkeli. Men først og fremst er boken basert på en ganske stor mengde skriftlig materiale, og dessuten intervjuer.

Mangler kilder

Det er mye vi ikke vet. Gjennomgående kan vi kanskje si at Kristiansens bok er skrevet med journalistens dramaturgi, mens Eides bok bærer mer preg av å være skrevet av en historiker. Dette gjør seg gjeldende både i vurderingene av hva som lå bak den brutte forlovelsen mellom Astri Toft og Fridtjov Birkeli, og i fortellingen om hva som skjedde da Birkeli gikk av som biskop.

Bar ikke nag

Når det gjelder den brutte forlovelsen, står dette som et dramatisk punkt i Birkelis liv. Men ikke i den forstand at det hindret ham i å leve ut misjonskallet. Vi vet ikke så mye om hva dette gjorde med ham på et følelsesmessig plan.

Men en fire år lang forlovelse blir ikke brutt uten at det har opprivende virkninger. For Birkelis del hadde livet før dette også ført til noen smertefulle oppbrudd. Det første kom da familien forlot hans barndoms Madagaskar. Han ville slett ikke «hjem» til Norge.

Det neste kom to år senere, da foreldrene igjen skulle ut i misjonstjeneste. Like før han fylte seks år, ble Fridtjov innskrevet på misjonens barnehjem i Stavanger. Der bodde han i syv år, under til dels forferdelige forhold. Men ifølge ham selv bar han aldri nag til foreldrene for at de valgte å reise ut, mens to av barna ble igjen i Norge.

Smerte på avstand

Kanskje ser vi allerede her en dyrt kjøpt evne til tilpasning, kombinert med en manglende erkjennelse av sine egne følelser. Når så forlovelsen til Astri blir brutt, blir Birkeli beskrevet som sønderknust. «Det tar tid å finne ord for slik smerte», påpeker Eide treffende.

Kanskje ble arbeidet, både på misjonsmarken og hjemme, en hjelp til å holde den indre smerten på avstand. Uttalelser Birkeli selv kom med kan tyde på det. Melankolien kom gjerne frem i møte med stillheten og roen. Men stort sett opptrådte han med det utadvendte og festlige lynnet som han hadde arvet fra faren Emil.

Ble enkle

Birkeli var den klart foretrukne kandidaten både somNMS-­generalsekretær, og fikk desidert flest stemmer til nominasjonene som biskop i både Stavanger og Oslo. Han evnet med andre ord å inngi tillit.

Han var konservativ i teologi, og brukte blant annet sin internasjonale plattform til å arbeide for en evangelisk forankring i misjonsarbeidet. Det var viktig i en tid da sterke krefter i internasjonal kristenhet arbeidet for en utvanning av selve frelsesbegrepet.

Men en eller annen gang i løpet av denne tiden utviklet det seg altså et nytt forhold mellom ham og Astri. Hun hadde blitt enke, og både Kristiansen og Eide forteller om da Birkeli tok inn hos henne bare uker etter at mannen hennes – de bodde i USA – var død. Astris sønn reagerte sterkt på dette.

Uutgrunnelig

Hvordan kunne Birkeli rettferdiggjøre dette overfor seg selv? Det er det vanskelig å forstå. Det er ingen grunn til å tro at han hadde lagt sin egen samlivsetikk til side. Birkeli var kjent som en konservativ teolog.

Likevel fant han rom til å leve et dobbeltliv, i åpen strid med det han selv lærte. Og til stor skade for både seg selv, sin kone, sin datter, og forDen norske kirke. Sannsynligvis kommer vi ikke så mye lenger enn å vise til uutrgunnelige sider ved menneskesinnet.

Og vi må også spørre oss i hvilken grad historien om Birkeli er historien om hver og en av oss. Ikke i bokstavelig forstand, til det er både topp- og bunnpunktene utenom det vanlige. Men hvem av oss er uten rom hvor det vil være smertefullt å bli utsatt for søkelys?

Læringspunkt

Her er vi ved det kanskje viktigste læringspunktet i historien om Fridtjov Birkeli. Det er en del som tyder på at han, etter at forholdet til Astri hadde blitt kjent, ønsket å gjøre som presten Lars Oftedal i sin tid gjorde i Stavanger, og bekjenne sin synd offentlig.

Øyvind Eide peker på at konen Borghild og datteren Anne-Lene ganske sikkert ville ha motsatt seg dette. Og det er ikke sikkert at det hadde vært det beste. Men er det gitt at kirken for sin integritets skyld hadde mest å tjene på hemmelighold?

Ingen av kirkens tjenere har noen gang vært noe annet enn tilgitte syndere. I stedet ble det biskop Dagfinn Hauge, Birkelis venn og studiekamerat, som fikk ta imot Birkelis skriftemål og tilsi ham syndenes tilgivelse.

Komplekst bilde

Øyvind Eide tegner et komplekst bilde av hvilke vurderinger som ble gjort av både biskoper, sentrale politikere og mediefolk når Birkelis svik først var kjent. En del av disse vurderingene ville ganske sikkert vært annerledes i dag.

Vi skal være varsomme med å beskylde biskopene for løgn, for Birkeli var nok syk da han gikk av som biskop. Det var ikke bare et skalkeskjul.

Misjonskallet

En av de sterkeste skildringene Eide har tatt med, er hentet fra Birkelis begravelse. Der snakket Borghild om hvordan hun og mannen var forskjellige på mange vis, men at de hadde misjonskallet felles. Hun kunne til tider bli ør av hans mange ideer, men måtte samtidig konstatere at han fikk gjennomført de fleste av dem.

Likefullt er det på det rene at livshistoriens deres inneholder både sterke lyspunkter, og mørke perioder hvor smerten nok var dypere enn mange av oss opplever. Verken høydepunktene eller de mørke periodene kan utelates om man vil fortelle historien om Fridtjov Birkeli.