ÅNDSKAMP: Apologeten står i en dyp åndskamp. Den kan vi ikke vinne alene, men kirken – den enkelte kristne – har likevel et misjonskall, skriver Ralph Henk Vaags.  Foto: Illustrasjonsfoto: Yay Images

Hva slags apologetikk?

søndag 9. oktober 2016

Kristenliv

Olaf Engestøls siste innlegg om apologetikk gir inntrykk av at han sier ja til noe han ønsker å si nei til. Å si at det er rom for trosforsvar i kirken er å si for lite. Det er som å si at det er rom for syndere i kirken. Apologeten utfører en viktig del av kirkens misjonsoppgave.

Engestøl stiller følgende spørsmål: «Om alle mennesker har fått Gud åpenbart gjennom den generelle åpenbaring, og grunnen til at noen ikke tror, er at de holder sannheten nede i urett, hvilken nytte har da flere argumenter fra den generelle åpenbaring?»

LES: Trosforsvarets grunnleggende problem

Antakelig mener Engestøl at det foreligger en konflikt mellom apologetikkens henvisning til den naturlige åpenbaring på den ene siden og hva som er menneskets egentlige problem på den andre. Foreligger det en konflikt? At menneskene har fått Gud åpenbart gjennom den generelle åpenbaringen impliserer ikke at alle mennesker er klar over det; heller ikke at alle innser hvilken argumentativ kraft som kan hentes ut fra den. For øvrig bør man ikke blande sammen nødvendige og tilstrekkelig betingelser. Selv om grunnen til manglende kristen tro er at man holder sannheten nede i urett, følger det ikke at argumenter er nytteløse. Argumenter kan hjelpe ateisten eller agnostikeren fram til det punkt at vedkommende innser at overgivelse til Gud er det fornuftige. Det er et åpent spørsmål om hvilke andre betingelser som må være til stede hos et menneske, siden dette vil variere. Ved å fjerne den overtroen at kristen tro er fornuftsstridig er man klar for neste trinn.

Det er lett å tenke for enkelt om den prosessen ateisten innbys til i møtet med en apologet. Noen ganger må mange runder gås før mennesket kommer dit hvor redelig bruk av fornuft og selvransakelse fører oss. Først da ser mennesket hva fornektelsen egentlig dreier seg om. Argumenter er noen ganger svært viktige midler, og vi trenger derfor å oppdatere de gamle og produsere nye.

Engestøl spør om jeg mener «at Guds trosgivende nåde til mennesker er betinget av hvilke tanker og ideer vi har». Som sagt, hva vi tenker har betydning for hva vi sier nei til og hva vi sier ja til. Jeg regner med at Engestøl er enig i dette. Spørsmålet er kanskje om mennesket har en frihet til å si ja eller nei? Hvis mennesket ikke har en frihet til å si nei til evangeliet, bør vi forvente en forklaring fra Engestøl på hvorfor kirken driver misjon, evangelisering, holder prekener for ikke-troende og så videre. Hvis han sier ja til disse kirkelige aktivitetene er det vanskelig å forstå hvorfor vi skal si nei til apologetikk eller forholde oss spesielt skeptisk.

Engestøl ønsker å rette sin kritikk mot den type apologetikk «som henter sin autoritet i generell åpenbaring». Hvilken autoritet? Hvis Engestøl med «autoritet» sikter til hvor argumentene forankres, bør det sies at uansett hvilken autoritet man henviser til – fornuften eller åpenbaringen – vil den ha liten betydning for den som ikke anerkjenner den. Apologeten tar hensyn til det faktum at ateister og agnostikere som regel ikke anerkjenner åpenbaringen, men at noen av dem anerkjenner fornuften.

Engestøl kommer også inn på Søviks og Davidsens bok «Finnes Gud?» og siterer: «Fordi menneskers frihet er logisk uforenelig med en fastlagt fremtid, tror vi at fremtiden ikke finnes ennå, og derfor at Gud ikke kjenner fremtiden.» Jeg er enig i Engestøl på dette punktet. Heller ikke jeg støtter åpen teisme. Begrunnelsen som gis i sitatet bærer i seg en logisk svikt. Det er en feilslutning å tro at vi ikke kan ha en fri vilje, hvis Gud vet hva vi kommer til å gjøre i morgen. Likevel; dette er ikke noe som betinger den apologetikk som forfatterne praktiserer. Alt apologetisk vesentlig i boken kan skrives ut i fra en klassisk teisme. Åpen teisme verken forutsetter eller impliserer en viss apologetisk metode.

Hva med thomismen? Det ser ut til at Engestøls kommentar til thomismen bygger på en misforståelse. Thomismens snakk om to kilder til erkjennelse (fornuften og åpenbaringen) forutsetter ikke at fornuften sidestilles med Gud eller at fornuften står høyere enn Gud. Dette er å blande sammen epistemologi og metafysikk. Guds væremåte kan ikke sidestilles med fornuftens væremåte, siden det ville innebære et kategorifeiltak. Det thomistiske skillet angår menneskets erkjennelsesmessige situasjon, og sier ingenting om hvem eller hva Gud er. At thomister trekker et erkjennelsesmessig skille på den måte de gjør kan imidlertid kritiseres, men det er noe annet.

Engestøls henviser til 1.Kor 2,4–5 og 1.Peter 14–15. Selvfølgelig, det er Kristus som er kristentroens grunn, men av det følger ikke at argumenter med fornuftige premisser ikke bør benyttes. Det er når man ikke klarer å kombinere at tingene går galt.

For å gi noen føringer på tolkningen av bibelversene bør man lese litt mer enn sitatene. Man kunne for eksempel lese om hva som skjedde i Athen når Paulus møtte filosofene. Eller for å flytte fokuset til Jesus: Hvordan argumenterer Jesus for eksempel i stridssamtalene? Ved å flytte blikket litt rundt og se nøyere på hva som foregår når tro møter vantro, får jeg et annet bilde enn det Engestøl ser ut til å forsvare. Jeg tror svært mye ivaretas i følgende bibelvers: For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. (2.Kor 10,3–5)

Apologeten står i en dyp åndskamp. Den kan vi ikke vinne alene, men kirken – den enkelte kristne – har likevel et misjonskall.

La meg avslutte med et spørsmål til Engestøl: Hva slags apologetikk er det rom for i kirken?