Oppstandelsen er ingen dom, men en seier over synden, døden og Satan. Det var på korset han gjorde disse til skamme. Oppstandelsen er Guds bekreftelse av at seiren er vunnet, skriver Bernt Torvild Oftestad.

Uklart om frelsen

Author picture

torsdag 15. desember 2016

Dette innlegget er en respons på "Forsoning i kristen tro"

Kristenliv

Debatten mellom Johannes Kleppa og Asle Eikrem om korsets betydning for kristen oppfatning av frelsen er i seg selv viktig. Men kan også kaste lys over dagens protestantiske teologi i Norge.

Sant å si hadde jeg ventet at Eikrem i sitt svar til Kleppa hadde gitt et klarere uttrykk for sitt syn.

Når Eikrem skriver at “det i teologien” er “et velkjent faktum at en tolkning av korset som stedfortredende strafflidelse ikke ble formulert før reformasjonen. Det gikk altså 1500 år av kirkens historie før denne tolkningen av korset ble lansert.” Her nok det “velkjente” ukjent for Eikrem. Uttrykket “stedfortredende strafflidelse” er juridisk. Og i den vestlige patristikk ble det tidlige anvendt juridisk terminologi for å beskrive forholdet mellom Gud og menneske, ikke minst når det gjaldt frelsen (Tertullian).

Bakgrunnen var Galater- og Romerbrevet. Tenkesettet ble utkrystallisert omtrent slik: Skal det gudsforhold som synden hadde ødelagt, gjenopprettes, må det skje enten ved straff eller (for)soning/”erstatning”.

Det er denne vestlige tradisjon som middelalderteologen Anselm av Canterbury utvikler med sitt verk fra 1098, Cur Deus homo (“Hvorfor Gud ble menneske”). Gud gjenoppretter ved Kristi uskyldige død under syndens dom, den ære som mennesket ved sin synd hadde fratatt Gud. Og hans død blir oss til frelse fordi han er den annen Adam, som handler stedfortredende for oss. Inkarnasjonen blir en nødvendig forutsetning for at Kristus kan bli en slik formidler mellom Faderen og mennekeheten.

Eikrem gjør et nummer av at Kristi korsdød ikke får noen utfyllende bestemmelse i den kirkelige dogmedannelse. Men det trengte man vel ikke, siden innstiftelseordene for nattverden ble bedt ved hver messe: Kristi “blod blir utgydt for dere og for de mange til syndenes forlatelse. I messen var Kristi offer for oss på Golgata nærværende. I kirken ble denne offerhandling forstått ut fra Jes. 53: Straffen lå på ham. Han var det lammet som ble ofret for folkets synder. 5-7.

Når Eikrem skal fomulere sitt eget syn på kors og frelse, stusser jeg over det han skriver. Han mener at det er ved oppstandelsen Gud “fordømmer de krefter som hang et uskyldig menneske på korset og viser oss at Gud har kraft til å reise opp den som synden har slått ned.”

Stadig dør det jo uskyldige mennesker. At vi ut fra oppstandelsen vet at Gud fordømmer de krefter som står bak, skjønner jeg ikke. Oppstandelsen er ingen dom, men en seier over synden, døden og Satan. Det var på korset han gjorde disse til skamme. Oppstandelsen er Guds bekreftelse av at seiren er vunnet.

Eikrem mer at “vår erfaring av døden” kan bli forvandlet fra det “tragiske til det tragisk-optimistiske” ved et møte med Jesu død og oppstandelse. Om det er vår erfaring av egen død han mener, er påstanden mildt sagt svært uklar.