Urhistorien er visdom og ikke historie

De elleve første kapitlene i Bibelen til og med 11,26 kalles Urhistorien. Antagelig er det den delen av Det gamle testamentet som folk flest kjenner best. Men forståelsen av disse fortellingene er omstridt og samtidig helt vesentlig i mange sammenhenger. Fremstillingen i fortsettelsen bygger på historisk kunnskap om urhistorien, som er helt vesentlig når en vil forstå den.

I eksilet i Babylon omkring 500 f.Kr. begynte lærde jøder å samle og redigere det som skulle bli de fem mosebøkene og profetskriftene. Gamle kulturnasjoner, som den babylonske, hadde også urhistorier. De lærde jødene ville også ha en urhistorie først i «Torahen» (Mosebøkene). Urhistorie var en egen litterær sjanger i datiden, som vanligvis fortalte om skapelsen og den første tiden i menneskehetens historie. Stilen var gjerne naivistisk og anskuelig og det ble fortalt om hendelser som ikke lenger fant sted. Men de var av grunnleggende betydning for all ettertid, for eksempel skapelse og dødens opphav. Urhistorier var vanligvis eldgamle og fungerte som folkelig underholdning og til innføring i vedkommende kultur og religion.

Den bibelske urhistorien beskriver, som de andre, en spesiell virkelighet, se kapitel 6,1–4. De forskjellige kulturer har imidlertid ulike fremstillinger av urhistorien. De lærde jødiske forfatterne sto dermed fritt med hensyn til tema i sin urhistorie. Men stil og innhold måtte være i pakt med sjangerens særpreg. For eksempel har menneskene i Bibelens urhistorie stor livskraft og ble opp mot 1000 år gamle. Adam og Eva hørte lyden av Gud, som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og eksemplarer av alle jordens fugler, småkryp og dyr og rovdyr vandret i par inn i arken til Noa.

De lærde forfatterne av urhistorien var åpenbart hverken profeter eller karismatiske «gudsmenn», som kunne formidle nye åpenbaringer. De var forsiktige og valgte tema, som alle var kjent i den gammeltestamentlige overleveringen. Disse tema ble diktet om til anskuelige fortellinger. Kapitel 2–3 er imidlertid en litt eldre israelittisk overlevering de hadde fra før. Men tilsvarende gjelder for den. Innbakt i hver av fortellingene ligger en forståelse eller sannhet, som er visdom. Den kan kort oppsummeres slik: Kapitel 1–2: Gud er skaperen. 3: Mennesket er dødelig. 4: Mennesker kan bli onde. 6–9: Gud er langmodig med ondskap. 11: (Babels tårn:) Tilbe Den sanne gud!

Forfatterne bygget opp sin urhistorie omkring kapitel 2–3 og Noa-fortellingen. Ættetavlene bandt fortellingene sammen. Forfatterne lærte og lånte også fra den babylonske urhistorien og bearbeidet dem. Kapitel 1 og 6–8 er delvis og helt bearbeidede lån derfra. Men samtidig profileres fortellingene også mot trekk i den babylonske urhistorien.

Bibelens urhistorie, med sine ættetavler fra Adam til Abraham er tydelig tenkt som historie. Men forfatterne visste godt at den urhistoriske virkeligheten var annerledes enn deres egen – mer «utrolig», for å angi en retning. At disse elleve kapitlene er urhistorie, er dermed samtidig et argument mot at de er historie i vår tids forstand. Et annet argument for historie, er at flere av de nytestamentlige forfatterne regner Adam og Noa for historiske personer. Men i rent historiske spørsmål er de barn av sin tid, som ikke så noen grunn til å skille mellom urhistorien og historiefortelling ellers.

Et argument mot er også det en vet om tilblivelsen av Bibelens urhistorie: Med unntak av kapitel 2–3 er den et raskt skrivebords-produkt, avhengig av å lære og låne fra babylonske fortellinger og samtidig profilere seg mot dem. Bibelens urhistorie kan ikke tenkes uten den den babylonske. Mot en bokstavelig oppfatning taler også at nyere vitenskap ikke finner spor av en 5000-meters verdens-flom og en annerledes «ur-virkelighet» i begynnelsen av menneskehetens historie. Likeledes at mange gamle kulturer har sin egen urhistorie, men at ingen av dem regnes for historie.

Hva som kan regnes for historie, har endret seg i løpet av 2500 år. Vår tid har en «strengere» oppfatning av hva som kan aksepteres for historisk virkelighet enn den gangen urhistorier ble skrevet. Bibelens urhistorie må vurderes ut fra vår tids historiebegrep. Å si at den forteller om historisk virkelighet, blir en grov feilkommunisering til vår tid og underslår fortellingenes karakter av urhistorie. Med tanke på åpenbaring og inspirasjon må en også besinne seg på hva som er Bibelens «intensjonsområde». Det er neppe å fortelle naturhistorie eller tidlig verdenshistorie, men derimot frelseshistorie. Urhistorien tilfører imidlertid både ny visdom og formidler eldre visdom på en mer anskuelig og annerledes måte.

Noen mener at urhistorien er historie fortalt på en billedlig måte. Den oppfatningen rammes også stort sett av argumentasjonen ovenfor. Konklusjonen blir derfor at urhistorien i vår tid ikke kan regnes for historie, men er gammeltestamentlig visdom som billedlige fortellinger.

De tilsynelatende historiske hendelsene i fortellingene tolkes dermed a-historisk og betraktes som urhistoriske «former og bilder», som menneskelige forestillinger den guddommelige visdommen er kledd i. Denne urhistoriske «kledningen» var en del av forfatternes budskap til samtiden og bare en bonus i sin tid. Men samme «kledning» kan i dag føre til at mennesker avviser urhistorien som myter og eventyr. Både derfor og av hensyn til hva som er sant og rett om urhistorien, bør «denne kledningen forklares og tas av» når urhistoriens varige budskap formidles i dag.

Fortellingene tolkes på samme måte som Bibelens lignelser. Bare visdommen/de teologiske poeng er det aktuelle budskapet i urhistorien til vår tid. Innholdsmessig kunne Urhistorien gjerne vært plassert sammen med visdomslitteraturen i Det gamle testamentet. Men som urhistorie måtte den i sin tid selvfølgelig plasseres først.

En fundamentalistisk og bokstavelig lesning av en bibeltekst får ikke med seg mer enn det bokstavene i Bibelboka sier. Det kan av og til være tilstrekkelig. Men til Bibelens urhistorie kommer en slik «metode» til kort. En historisk-teologisk betraktningsmåte og historisk bakgrunnskunnskap er nødvendig for å kunne vurdere hvordan en skal forstå og formidle fortellingene i urhistorien til vår tid.