Sannhet og myndighet i Kirken

Brunvoll og Bygstad trår feil når de hevder at Kirken og paven i praksis er overordnet Skriften.

Brunvoll avviser det kirkelige læreembetet, ikke som en mangel ved protestantisk tro, men som et protestantisk prinsipp. Han sier: «Gud har ikkje gjeve oss noka sikring i denne verda, ikkje nokon institusjon med ein personal autoritet på toppen, dit vi kan gå for å få vite sikkert kva sanninga er. Vi har fått Guds ord som vi må lese og grunde på i lag, og einskapen kjem til uttrykk når vi finn den same Kristus og det same evangeliet der». Brunvolls ord er skrevet som avvisende respons til vårt utsagn om at protestanter «mangler et forpliktende læreembete som holder kirken sammen som ett legeme i troen».

Bygstad er inne på det samme når han skriver: «I all teologi vil det være et tyngdepunkt som strukturer tenkningen og definerer kriterier som alt skal prøves mot. Slik jeg forstår Østereng og Bruun, ligger dette gravitasjonssentrum i ekklesiologien slik den er utmyntet i katolsk tradisjon. Dermed blir det ekklesiologien som styrer hva som kan godtas som sant eller ikke; sannhetsbegrepet er ekklesiologisk-personalt forankret i paven som «Kristi stedfortreder». Så fortsetter han: «I luthersk teologi […] er sannhetsbegrepet personalt forankret i Kristi person og gjerning alene, saklig-verbalt i Den hellige skrift alene».

Nøkkelordet hos begge er spørsmålet etter «sanninga» (Brunvoll) eller «sannhetsbegrepet» (Bygstad). Begge foregir at sannheten forankres i Skriften i en luthersk kontekst, mens sannheten ventelig forankres i paven i Den katolske kirke. Denne vesentlige forskjellen er det som angivelig gjør at Brunvoll «ikkje ser nokon veg til Rom», og Bygstad heller ikke kan følge etter, fordi Kirken i Den katolske kirke «reelt sett er overordnet Skriften» ifølge Bygstad.

Selv om både Brunvoll og Bygstad er særdeles habile teologer, kommer de likevel ikke til rette med Den katolske kirkes lære om Den hellige Skrift og Bibelens autoritet i Kirken. De trår feil når de hevder at Kirken og paven i praksis er overordnet Skriften.

Sannheten i Kirkens tro er selvsagt ikke forankret i paven, men i Guds åpenbaring, fremfor alt i Jesus Kristus. Den katolske kirke vil følge Bygstad fullt og helt i hans ord om at «sannheten er personalt forankret i Kristi person». Dette er vi fullkomment enige om: «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» (Joh 1,17).

Den hellige Skrift er den guddommelige åpenbaringen som forbereder, kaster lys over og slik forklarer Kristi person og verk. Det kirkelige læreembetet og ethvert kirkelig embete er denne guddommelige åpenbarings tjener, ikke herre. Bibelens autoritet er slik sett udiskutabel i Den katolske kirke, fordi dette ordet er det guddommelige ord, gitt oss gjennom profeter og apostler, det som Paulus kaller «apostlenes og profetenes grunnvoll» (Ef 2,20). Samtidig skriver Paulus: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus» (1 Kor 3,11).

Når vi så er enige om hvor den guddommelige sannhet er å finne, kan vi gå over til det neste spørsmålet, det som ikke handler om sannhet, men om myndighet. Det er ikke som sannhetskilde det kirkelige læreembetet finnes, men som myndighet. Derfor kan Paulus også omtale Kirken som «sannhetens støtte og grunnvoll» (1 Tim 3,15). Her ser vi Kirkens oppgave som forvalter av de guddommelige mysterier. Uten en forpliktende myndighet vil ethvert samfunn og fellesskap falle fra hverandre. Selv protestanter har myndighetsstrukturer. Den norske kirke har kirkemøtet. Norsk Luthersk Misjonssamband og DELK har generalforsamlinger som øverste myndighet. Også disse forsamlingene har til tider avklart lærespørsmål. Det betyr at de respektive organ har tatt stilling til fortolkningen av Bibelen.

Den katolske kirke har på sin side en forankring av sin læremyndighet i Det nye testamentet, nemlig i ham som Kristus gir «himmelrikets nøkler», Peter (Matt 16,19). Denne myndigheten er ikke en myndighet paven har tiltatt seg eller Kirken har tillagt ham, den er gitt av Herren selv. Autoriteten, makten og myndigheten er åpenbart i Skriften og gitt videre gjennom Kirken. Kilden til pavens myndighet er Herren Jesus Kristus.

Når vi i våre innlegg har protestert på at Den katolske kirke er ubibelsk i sin lære, er det fordi påstanden er feil. Forståelsen av Skriftens autoritet, av tradisjonens betydning for læreoverleveringen og av den kirkelige myndighet gjennom apostelkollegiet og Peters embete, er alt sammen forankret i denne ene guddommelige åpenbaring, Bibelen.

Så kan vi undre oss over at Gud har gitt Peter denne plassen, han som bærer enhetens embete. Sannhetsbegrepet er ikke «ekklesiologisk-personalt forankret i paven», slik Bygstad hevder, men det er pneumatologisk forankret i den Hellige Ånd. I dokumentet «Verbum Domini», skrevet av pave Benedikt XVI, kommer denne pneumatologiske forankringen klart til uttrykk.

Vi tror Gud holder sin hånd over sin Kirke, gjennom det guddommelige ord i Bibelen og den læremyndighet han selv har utstyrt Kirken med gjennom apostlene og deres etterfølgere. Alt dette hviler til slutt i Ham som ga løftet: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Joh 16,12f).