ENHET: Terje Hegertun (bildet) påstår nå at det som konstituerer kirkens enhet er at «vi holder fast på nåden i Kristi kors og oppstandelse». Men den felleskristelige trosbekjennelsen er langt mer omfattende, skriver Jon Kvalbein.  Foto: Bjørn Olav Hammerstad

Når Guds navn blir misbrukt

torsdag 22. juni 2017

Kristenliv

Det er viktig at en menighet velger ledere som er forpliktet på Bibelens lære.

I «Korsets Seier» (9/6) utfordrer MF-professor Terje Hegertun pinsebevegelsen til å «tåle uenighet». Bakgrunnen er at Den norske kirke i januar i år vedtok å velsigne ekteskap mellom to av samme kjønn. Nå ønsker Hegertun at også pinsevennene skal bli et «uenighetsfellesskap» som gir rom for ulike syn i sine menigheter.

Selv er jeg ikke pinsevenn, men en evangelisk-luthersk kristen som har meldt meg ut av Den norske kirke fordi den har avsatt Skriften som øverste norm for tro, lære og liv. Jeg må advare pinsevennene mot å gjøre det samme.

Det er ikke sant at Den norske kirke har godkjent to likeverdige syn i kirken. De to syn er: Bibelen sier ja til likekjønnet ekteskap, og: Bibelen sier nei til likekjønnet ekteskap. Det første er blitt kirkens offisielle lære. Kirkemøtet tillater ingen menighet å nekte noen å inngå slikt ekteskap i deres kirkehus. Ansatte i kirken kan få slippe å medvirke. Ordning likner helsepersonells reservasjonsrett mot å medvirke ved abortinngrep. Men kirkens lære er entydig: To av samme kjønn kan inngå ekteskap med kirkens velsignelse.

Hegertun påstår nå at det som konstituerer kirkens enhet er at «vi holder fast på nåden i Kristi kors og oppstandelse». Men den felleskristelige trosbekjennelsen er langt mer omfattende. Og apostlenes lære og formaninger er forpliktende for Jesu Kristi kirke. Når Hegertun vil gjøre hele etikken til et område man kan være uenige om, har han intet grunnlag for dette i Skriften. I Bibelen finner vi at ekteskapet er en skaperordning for mann og kvinne, og seksuelt samliv mellom to av samme kjønn er fordømt med sterke ord overalt hvor det er omtalt. Her finnes ikke rom for to motstridende syn.

Jeg skal ikke gjenta mye av argumentasjonen som har vært fremført i denne debatten. Men jeg vil peke på at Guds navn blir stadig mer misbrukt i kirken. Det andre budet lyder: «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» (2Mos 20,7) Ofte har budet vært anvendt mot bannskap og falsk ed. Men i sin bok «Innføring i kristen etikk» (Luther Forlag 1984) fremhever Aksel Valen-Sendstad at budet har en mye videre betydning. Budet rammer også anvendelse av Guds navn i forkynnelse, profeti, vitnesbyrd og lære (teologi) på en måte som strider mot åpenbaringen og det Gud selv har sagt at hans ord skal brukes til.

Det mest alvorlige brudd på det andre bud er den falske forkynnelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Budet rammer all forkynnelse og lære i kirken som i Guds navn forkynner et annet budskap og evangelium enn det som åpenbaringen har gitt oss. En slik forkynnelse og teologi ødelegger Guds menighet, skaper splittelse, forfører og etterlater alt gudsliv dødt. Gud vil at vi skal bruke hans navn slik at det tjener Hans navns ære og menneskers frelse (Rom 1,5; Kol 3,17). Guds mål er at mennesker omvender seg til Jesus Kristus, blir hans etterfølgere og bekjenner hans frelsernavn i verden.

Jesu Kristi kirke har ansvar for den rette bruken av Guds navn. All teologi og forkynnelse som bevisst bryter med, motsier, forandrer, omtolker eller forvrenger innholdet i troens sannheter i Den Hellige Skrift, er misbruk av Guds navn og rammes av det andre budet. Slike forkynnere, prester og lærere skal man vende seg bort fra og vise fra seg (Rom 16,17;Tit 3,10;2 Joh 7–11).

Som borgere i et samfunn skal vi tolerere mennesker med motstridende religioner og ideologier. Liberale teologer og lekfolk ønsker imidlertid en åpen kirke som viser romslighet og toleranse også overfor bibelstridig lære i menigheten. Men Guds menighet er kalt til å være sannhetens støtte og grunnvoll (1Tim 3,15). Der skal vi ikke tåle at Guds navn blir misbrukt. Vranglæreren bryter med det som er grunnlaget for alt som heter kristen tro, bekjennelse og kirke på jorden.

Det er Guds ære, Hans navn og Hans gjerning til frelse det gjelder. Vranglæren og den falske forkynnelsen forfører et menneske bort fra Gud (Matt 7,15; 2Pet 2,1–3; 2Tess 2,9–12). Kirken skal holde Guds navn i ære ved å beskytte den mot forførelse. Den falske lærer og forkynner skal fratas bemyndigelse til å forkynne Guds ord og forvalte sakramentene fordi han er ulydig mot og forvrenger sannheten i dette Ordet.

Så langt har jeg hentet mye fra Aksel Valen-Sendstads bok. Den var skrevet lenge før Den norske kirke sa ja til likekjønnet ekteskap. Men saken er klar. Å velsigne et syndig liv som er i uforenlig med Guds rike, er uttrykk for forførende vranglære. Når en kirke lyser Guds velsignelse over et seksuelt samliv mellom to av samme kjønn, misbruker den Guds navn og står selv ikke lenger under Guds velsignelse. Det er viktig at en menighet velger ledere som er forpliktet på Bibelens lære. De som har lederansvar i en kristen menighet har et særlig ansvar for hvem som får adgang til talerstolen.

Men alle kristne har medansvar for forkynnelsens innhold. Guds Ord er et nådemiddel som kan føre mennesker til frelse. Men da må det bli formidlet uforfalsket og klart.