«Du er Peter!»

Katolsk vs protestantisk.

I dialogen med Jan Bygstad har temaet om paven utkrystallisert seg som det springende punkt. Her skilles åpenbart våre veier. Bygstad insisterer på at pave­embetet er «en menneskelig ordning», mens Den katolske kirke ser biskopen i Roma som apostelen Peters etterfølger. Det vil si at Romas biskop sitter på Peters stol (cathedra) og eier den apostoliske kontinuitet (suksesjon) fra ham. De ord og løfter som ble gitt til Peter av Jesus, er ord og løfter gitt til Kirken, siden disse ordene er grunnleggende for hele kirkeforståelsen.

«Du er Peter og på denne klippen vil jeg bygge min kirke», sier Jesus, og vi kan ikke annet enn å forstå disse ordene langt mer konstituerende for både tro og orden i Kirken, enn det Bygstad legger til grunn. Vi ser i Jesu ord til Peter en guddommelig institusjon, med overdragelse av tittel (Peter/Klippen, han het egentlig Simon), myndighet (himmelrikets nøkler) og et guddommelig løfte (dødsrikets porter skal ikke få makt over Kirken). Dette løftet vitner med all tydelighet om at institusjonen «Peter» og «nøklene» er noe som skal følge Kirken inntil Herren kommer. Om denne konstituerende betydningen av Peters embete, står det mer om i boken «Fra Luther til Peter».

Vi har ingen ønsker eller mål om å vinne noen diskusjon omkring dette. Kirkens lære ligger fast, er velprøvd og endres selvsagt ikke ved det faktum at protestanter er uenige. Det eneste anliggende vi har hatt med disse rundene er å oppklare eventuelle misforståelser og samtidig anfekte den stadige påstanden om at Kirkens lære er ubibelsk.

Til enhet i Kirken ligger det i Jesu bønn en grunnleggende forutsetning, nemlig den at «de har holdt fast på ditt ord» (Joh 17,6). Kallet til å ta vare på Guds ord har alltid vært en del av Kirkens liv, og det er i troskap mot dette ordet at Kirken også har holdt fast på sine ordninger, de som springer ut av evangeliet. Og ikke bare det at Kirken har holdt fast på dem, men også vokst i innsikt om disse ordningers konstituerende betydning for Kirkens liv i verden. Slik sett er det en naturlig vekst og utvikling mellom det embete Peter fikk og det paveembetet som gradvis vokste frem i Kirken, det er nemlig ett og samme embete. Det måtte jo naturligvis kun være i sin spede begynnelse i Peters person, slik alle ting var på begynnerstadiet i urkirken.

Bygstad anfekter pave­embetet fra flere kanter. I hele seks punkter drar han Kirkens lære om Peter i tvil. Vi vil svare på noe av dette.

I hans første punkt går han inn på selve tolkningen av Matteus 16,18, og viser til at ordet Peter (gr. Petros) er et hankjønnsord, mens klippen (gr. petra) er et hunkjønnsord. Dette er selvsagt en riktig observasjon, men betyr ikke at Jesus med ordet «petra» ikke sikter til Peter. Bygstad viser til at «petra» sikter til Peters bekjennelse (gr. homologia) som også er et hunkjønnsord. Vi har ingen problemer med at Peters bekjennelse spiller en viktig rolle i sammenhengen, det er helt opplagt, men alt er ikke sagt med det. Her handler det faktisk om Peters person.

Jesus snakket nemlig ikke gresk, men arameisk. Jesus kalte ikke Simon for Peter, men Kefas. Peter er bare en oversettelse til gresk av dette Kefas. I Johannesevangeliet oversetter ikke Johannes ordet til gresk, derfor kan vi lese hos ham: «Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter» (Joh 1,42). Hos Johannes er det ingen foregående bekjennelse å vise til, men kun en bekreftelse av Simons navnebytte, det som angir hans kall og posisjon i apostelflokken og i Kirken. Han er Kefas, Klippen, Peter. Dette er åpenbart personalt å forstå!

Ordspillet på gresk hos Matteus er et klart ordspill på det kall og navnebytte Simon får, og siden «klippe» på gresk er et hunkjønnsord (petra) gis allikevel ikke Simon et kvinnenavn, men den maskuline formen av navnet, nemlig Peter (petros). Det er derfor helt naturlige grammatikalske grunner til at ordet forekommer i begge kjønn i teksten på gresk.

I hans andre punkt fornekter Bygstad den tanken at noen skulle «etterfølge» Peter i hans embete. Han finner ikke spor av dette i teksten hos Matteus. Det har han selvsagt helt rett i. Vi finner heller ikke spor av det i den teksten. Men tanken om en apostolisk kontinuitet er ikke fremmed for Bibelen. «Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus (Joh 20,21). Sendelsen og innsettelsen av presbytere og tilsynsmenn er bevitnet med all tydelighet i Det nye testamentet, og senere i den aller tidligste kristne litteratur. Ikke minst hos biskop Ignatius av Antiokia. Han var biskop i den menigheten som er beskrevet i Apostlenes gjerninger kapittel 11.

Biskop Ignatius skriver til menigheter som ble grunnlagt av apostlene. Å bevare enheten står i fokus. Det konstateres hvordan splittelse tidlig ble en utfordring. To temaer gjentar seg i Ignatius brev: 1) enheten med biskopene, og 2) samlingen om nattverden. Ignatius gir informasjon om en ledelsesstruktur som allerede er etablert i alle menigheter (biskop, presbyteriet og diakonen) som kan spores tilbake til apostlene og til den lokale menighet og bekreftes av de andre biskopene. Suksesjonen er viktig. Kirken står i en autorisert sendelse.

Når Bygstad hevder at Kirken ikke har noen etterfølgere av Peter, og viser til at Kirken er bygget opp på «apostlenes og profetenes grunnvoll», reduserer Bygstad dette bibelordet til kun å dreie seg om en overlevering av «Guds ord i Skriften». Han ser åpenbart bort fra det at Kirken har en personal side ved sine embeter som også står i en personlig suksesjon med Kristus selv og apostlene. Disse embetene var der også før Det nye testamentet ble til. Kirkens apostoliske grunnvoll kommer nettopp til uttrykk i den apostoliske embetssuksesjonen. Dette er en tanke som var etablert i Kirken fra første stund, og som det ikke hersker noen uenighet om mellom Østkirken (ortodokse) og Vestkirken (romersk-katolske).

I sitt tredje punkt viser Bygstad til at Peter ikke var ufeilbarlig, noe vi ikke har noen innvendinger mot. Vi er fullkomment enig i det ­Bygstad skriver her. Kirken har heller aldri hevdet at ­pavene er ufeilbarlige ­personer.

I punkt fire anfekter Bygstad Kirkens hode-struktur, det vil si at Kirken har en struktur som gir Kristus en «jordisk stedfortreder». Enhver biskop, såvel som alle biskopene tilsammen, sitter på Peters stol (Cathedra Petri), skriver Cyprian allerede på 200-tallet. I sitt skrift om Kirkens enhet sier Cyprian at Jesus ord i Matt. 16 utgjør selve grunnen for biskopsembetet i Kirken. Cyprian sier at Jesus gir samme autoritet til alle apostlene som til Peter. Det som gjelder Peter gjelder også de tolv, og dermed alle biskopene etter ham i egenskap av Peters arvtakere. Dette kan selvfølgelig misbrukes til å svekke Peters primat, men kirkehistorien bekrefter etterhvert biskopen i Romas primat, det vi si at Romas biskop har forsetet. Dette primatet ble tidlig anerkjent i Kirken, nettopp fordi biskopen i Roma var Peters etterfølger. Den første som gir uttrykk for denne tanken er kirkefader Tertullian. Han taler om Peters embete som holder sammen biskopene og våker over hele Kirkens enhet.

Kirkehistorien bevitner at kirken er en forsamling av syndere. Også pavehistorien er full av eksempler på menneskelig skrøpelighet. Vi har ikke behov for å forherlige historien. Pave Leo den Store uttalte på midten av 400-tallet følgende ord om paveinstitusjonen: «Peters verdighet går ikke tapt selv hos en uverdig arvtaker». Disse ordene har vært viktige gjennom historiens gang. Pavehistorien er ikke for pyser. Den er både oppbyggelig og samtidig rystende.