Svar til Hallaråker

Author picture

fredag 10. november 2017

Dette innlegget er en respons på "Kyrkjerett og embetssyn"

Kristenliv

Kirkesynet er oppe til debatt innen norsk lavkirkelighet. Karl Johan Hallaråker har trukket Confessio Augustana (CA) inn i debatten. I Dagen 01. november kritiserte jeg hans syn på dette bekjennelsesskriftet. Hallaråker forsøker å imøtegå kritikken i Dagen en uke senere.

At CA forelå på tysk og latin har blitt tillagt stor vekt innen norsk lavkirkelighet (Sannes og Brunvoll). Hallaråker mener at de to tekstene skal tolke hverandre gjensidig. Men når man tolker en historisk tekst, er det en fordel å kjenne den historiske konteksten. Den nærmeste konteksten for CA er riksdagen i Augsburg i 1530. De som underskrev CA og la bekjennelsen frem for riksdagen, ønsket at CA kunne dokumentere deres lojalitet overfor rett katolsk tro og lære. De ville vise at de ikke var vranglærere, noe de var blitt anklaget for.

Men om riksdagen skulle kunne ta stilling til det, måtte teksten foreligge på latin, siden rikets høyeste autoritet, keiser Karl V, ikke forsto tysk. Den latinske tekst er derfor formelt sett det saksdokument som riksdagen med keiseren i spissen skulle ta stilling til. Av det kan det trekkes to enkle slutninger: Den latinske teksten er den autoritative teksten, og den må leses ut fra motivering hos underskriverne. Derfor er det ingen grunn til å tro at disse ville prøve å smugle inn “evangelisk” lære i CA, som da skulle være å finne i den tyske teksten, men samtidig skjult i den latinske og derfor unndratt riksdagens saksbehandling. Men de som underskrev CA maktet ikke å overbevise om at de var rett katolske. Det skyldtes teologisk uenighet som var åpenbar ut fra latinsk tekst.

Med til den videre kontekst (og bakgrunn) for CA er den reformatoriske teologi, først og fremst Luthers, men også andre reformatorer. Når det gjelder den reformatoriske konteksten, er det en rekke luthertekster fra omkring 1530 og tidlig på tyvetallet som samsvarer med kirke- og embetsteologien i CA. Luthers institusjonelle forankring av embetet i apostolatet gjør han også eksplisitt rede for i tekster fra slutten av 1530-tallet. Jeg har tidligere gjort faglig rede for dette materialet både i et omfattende bidrag fra 1994 og i min reformasjonsbok: Tro og politikk. En reformasjonshistorie, Oslo: Universitetsforlaget 2001, 170-173.

I 1687 ble CA og Luthers lille katekisme ved lov fastsatt som to av flere autoritative tekster for Den norske kirkes læregrunnlag (NL 1687. 2. 1. Cap. Om Religionen). Når så kirken i en av sine liturgiske bøker, Den Forordnede Kirke-Psalmebog, autorisert av statskirkelig myndighet i 1699, tar inn CA-teksten, blir CA V oversatt slik: “At vi kunde bekomme denne troe, da have Gud dertil indsat det hellige prædike-embede, givet evangelium og sacramenterne; thi ved ordet og sacramenterne som ved middel og instrumenter , skjenkes og gives den HelligAand, ...” Her ser vi hvordan Den norske kirke har forstått læren om embetet i CA: Embetet er innsatt av Gud. Men dertil har Gud gitt nådemidlene.

Disse skal den som har embetet, forvalte for å fremkalle tro. Her er et skille mellom embete og nådemiddel, samtidig er embetet etter sitt oppdrag og formål et nådemiddelembete, dvs. innstiftet forat disse midler skal brukes. Det er dette skillet mellom det innstiftede embete og nådemiddelbruken den moderne lutherdom har visket ut ved sin funksjonalisme. Institusjonen blir sugd opp i funksjonen. Analogien med det verdslige dommerembete er her illustrerende. I staten er visse personer satt til å være dommere med myndighet og oppdrag til å dømme, dvs. å utlegge lovtekster for å kunne felle dommer i gitte saker. Blir “dommer” forstått som en ren funksjon dvs. at det dømmes, vil vi alle kunne være dommere i kraft av at vi selv tror at vi kan og har rett til å dømme, og at vi så gjør det. Og det hele ender med at alle dømmer alle i alle saker. Lavkirkelig kirke- og embetssyn er i bunn og grunn en teori som legitimerer kirkelig kaos. Men i det lavkirkelige miljøet er det ikke kaos. Det er fordi man har ordninger ved siden av et teologisk kirke og embetssyn som gir en viss “orden”. Bestemte mennesker får oppdrag, og de får tjenester - også til å forvalte Ordet.

Hva er premissene for å bli gitt et slikt oppdrag? Et av dem er å ha tillit. Men hvem avgjør hvilke personer som har en slik åndelig tillit? I menigheten er jo alle “prester”/ministre, alle har samme åndelig rett og myndighet til å styre og lede. Lavkirkeligheten har unngått det kirkelige kaos (innen sine egne organisasjoner) ved å følge en demokratisk ekklesiologi. Flertallet bestemmer hvem som skal lede, og som skal gi et offisielt forkynneroppdrag til bestemte personer osv. Den demokratiske ekklesiologi bestemmer også lovregler og ordninger og liturgi, dvs. lære. Slik er det i Den norske kirke. Et flertall i kirken har fått innført en liturgi basert på en lære som mange lavkirkelige mener er i strid med Guds Ord.

En del av disse er som Hallaråker prester i Den norske kirke. De er i følge kirkeretten underlagt tilsyn fra biskop. Å godta tilsyn vil bety å anse læren hos tilsynsmyndigheten, biskopen, som rett i følge kirkens lærenormer, Guds ord og bekjennelsene. Man kan heller ikke være under tilsyn og samtidig avvise åndelig og sakramentalt kirkefellesskap manifestert ved nattverdbordet. Samforstand om læren er både nødvendig og tilstrekkelig for et åndelig og kirkelig fellesskap, slik det gjøres klart i Confessio Augustana art. VII: “(...) Til sann enhet i kirken er det tilstrekkelig å være enige om evangeliets lære og om forvaltningene av sakramentene. Det er ikke nødvendig at det over alt er like menneskelige tradisjoner eller riter eller seremonier fastsatt av mennesker.”

Jeg vet ikke om CA art. VII gjør inntrykk på Hallaråker. Men han anser seg i hvert fall å være i pakt med CA. Jeg synes han da har et forklaringsproblem, om han ikke sender den embetsfullmakt han innehar i kraft av sin ordinasjon tilbake til biskopen. Ved å være under tilsyn fra biskop i Den norske kirke og dermed i kirkelig enhet med ham/henne, bekrefter han denne kirkes lære som rett, og man gjør uenigheten om ekteskapet til et spørsmål om et adiaforon. Så langt CA VII. Jeg vet at prester konservative i ekteskapsspørsmålet prøver å finne løsninger. Det skal jeg ikke blande meg bort i. CA VII viser hvilken alvorlig og vanskelig situasjon man befinner seg i.

 

MEST LEST