Stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan (KrF) på bildet får i dette debattinnlegget svar fra professor emeritus Bernt Torvild Oftestad.  Foto: Hanne Kristin Pedersen

Kristelig folkeparti og kjønnspolitikken

onsdag 11. oktober 2017

Dette innlegget er en respons på "KrF stemte imot den nye likestillingsloven"

Kristenliv

Når jeg her besvarer kritikken fra stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan (KrF), er mitt utgangspunkt Stortingets offisielle referater fra komite- og stortingsbehandling.

I Dagen 29. september tok jeg for meg Kristelige Folkepartis forhold til den nye Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (LOV-2017-06-16-51).

Under overskriften “Krf. stemte imot den nye likestillingsloven" gikk stortingsrepresentant Hans Fredrik Grøvan i Dagen 9. oktober til et voldsomt angrep på undertegnede. Når jeg her besvarer kritikken, er mitt utgangspunkt Stortingets offisielle referater fra komite- og stortingsbehandling av den nevnte loven.

1. Sviket mot familien.

Da Kultur- og familiekomiteen behandlet Lov om likestilling og forbud mot diskriminering, gjorde Høyre og Fremskrittspartiet gjeldende i sine merknader og innstillingen at den nye loven “ikke skal håndheves når det gjelder familielivet og andre personlige forhold.” De viste til at “ingen andre av de nordiske landene har diskrimineringslover som gjelder i familielivet og andre rent personlige forhold.”

Når det gjelder til eksempel “familievold og seksualforbrytelser”, så rammes slikt av straffeloven. Arveloven sikrer “rettferdig fordeling av arv.” I samsvar med proposisjonen (Prop. 81L 2016-2017) ville disse partier opprettholde en grense for statens makt over familielivet.

KrFs representant, Geir Jørgen Bekkevold, tenkte stikk motsatt. Sammen med komitemedlemmer fra AP viser han til at diskriminering i hjemmet er alvorlig. “Unge homofile blir kastet ut hjemmefra (...) innvandrerjenter kontrolleres strengere enn sine brødre.” For Krf. var det avgjørende å få slått fast at “den behandling de får er lovstridig”. Derfor fremmet Krf (sammen med Ap) forslag om at “Loven gjelder på alle samfunnsområder” (§2.1). Unntaket for hjem og familie, som var tatt inn i proposisjonen, måtte følgelig bort. KrFs politiske mål var å få en lov som skulle dekke også “den private sfære, det vil ha en viktig signaleffekt selv om den ikke håndheves,” slik Bekkevold formulerte det.

Men å gå inn for en lov og forutsette at den ikke skal brukes etter sitt formulerte formål, må karakteriseres som politisk uansvarlig. Så har da også komitemedlemmet fra AP Arild Grande, en helt annen oppfatning av lovens funksjon. Selvsagt kan staten på grunnlag av informasjon om brudd på loven i hjemmet gripe inn overfor foreldrene. Straffereaksjoner eller aksjoner fra barnevernet med til eks. tap av foreldreretten kan da komme på tale. En såkalt “signaleffekt” blir meningsløs om trussel om straff faller vekk. Forslaget fra Krf og Ap. ble til sist vedtatt av Stortinget og er nå en del av den nye Likestillings og diskrimineringsloven. I et videre politisk-ideologisk og teologisk perspektiv har Krf på denne måten rokket ved det demokratiske vern om privatlivets fred og den kristne tanke om familien (far-mor-barn) som Guds ordning som basis for foreldreretten. Det er vanskelig å forstå at Krf ikke kunne ha fulgt Høyre og Frp i denne saken. Familieproblemer må finne sin løsning ved andre lover, slik Høyre og Frp. anbefalte, uten å ofre familieinstitusjonens integritet.

2. Pluralisme som ideal for kjønnspolitikken

Grøvan hevder med bravur at Krf stemte mot den nye likestillings- og diskrimineringsloven. Dette kan forlede troskyldige Krf-velgere til å tro at Krf var imot formålet med den nye loven: å fremme likestilling mellom ulike former for “seksuell, orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk.” Heteroseksualitet og homoseksualitet og den store mengde av ulike av kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk skal alle i følge loven ha lik verdi. Like muligheter og like rettigheter gis alle som har en eller annen form av de ulike varianter av seksuell identitet (§1). Men i de offisielle dokumenter fra Stortinget har jeg ikke funnet tegn på at lovens kjønnspolitiske profil var grunnen til at Krf stemte imot den nye loven.

Krf ønsket (sammen med AP) å “opprettholde særlovene på likestillings- og diskrimineringsfeltet” og fremmet forlag om det. Her bør Grøvan komme opp med referanser som viser at Krf gikk i mot loven fordi partiet ville verne bibelske normer for familielivet. Uten slike referanser blir Grøvans bombastiske formulering “Krf stemte imot den nye likestillingsloven” til å et klosset forsøk på å føre partiets konservative velgere bak lyset. Så langt virker det som Krf er nærmest kjemisk fritt for bibelsk perspektiv på kjønn. I tillegg har man nærmest kriminalisert kristen oppdragelse etter bibelske normer.

3. Staten og det totalitære demokrati

Grøvan har misoppfattet det jeg skrev om kirkekampen i 1942. Jeg vil her tydeliggjøre hva jeg mener. Det nazistiske statsstyret ville pålegge/tvinge alle foreldrene til å sende sine barn til organisert opplæring i nasjonalsosialismen. Dette var et overgrep som rammet foreldrenes autoritet over sine barns oppdragelse.

Siden det var en dyp ideologisk konflikt mellom nasjonalsosialisme og kristendom, virket påbudet også til å undergrave innholdet i den kristne oppdragelse som foreldrene ville gi sine barn. § 2.1 i den nye loven (som skyldes forslag fra Krf og AP) rammer foreldrenes autoritet over barnas oppdragelse.

Ut fra loven blir det et oppdragelsesmål at barn og unge får forståelse for hvor verdifullt det er med et mulitiseksuelt samfunn. Det bibelen kaller synd, skal altså fremstilles som en dyd. Nazisme og sekularistiske liberalisme, som er den hegemoniske ideologien i vårt samfunn i dag, er vidt forskjellige ideologier. Men begge er i konflikt med kristen tro og moral.

Grøvan har satt det jeg skrev om redaktøren av Dagbladet John Olav Egeland, på hodet. Egeland karakteriserte sine motstandere som psykiatriske tilfelle fordi de gikk mot fri abort og ny ekteskapslov Han ville ramme (det gamle) Krf. Egeland tenker totalitært. I Sovjetunionen ble dissidenter diagnostisert som psykiatriske tilfeller De ble deretter plassert i egnede psykiatriske klinikker. Egeland er en talsmann for det totalitære demokrati, med andre ord en bitte liten Bresjnev. Men som sådan farlig nok. Han stigmatiserer og marginaliserer annerledes tenkende og fratar deres argumentasjon rasjonalitet og legitimitet i den offentlige sfære.