KOMPETANSE: For å drive godt misjonsarbeid må man ha god kunnskap om lokale forhold og bygge på lokale ressurser. Hvorfor skulle organisasjoner med en norsk «base» klare dette bedre enn organisasjoner som bare har fokus ute? spør Andreas Andersen. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Dagen arkiv

Ja, hvem fortjener egentlig pengene dine?

mandag 29. august 2016

Dette innlegget er en respons på "Hvem gir du pengene dine?"

Kristenliv

Hvorfor er organisasjoner som driver forsamlingsarbeid i Norge best kvalifisert for å drive et misjons- og bistandsarbeid ute? Hva er logikken i denne koblingen?

I en kronikk i Dagen torsdag 25. august stiller Espen Andreas Hasle spørsmål om hvem som får pengene våre. Han konkluderer med tydelighet at det er viktig å gi: «Gi! Nøden er stor og arbeiderne få. Vi har fått mye, da må vi gi og forvalte rett.» Så langt er vi enige!

Han er ikke like tydelig på hvem vi skal gi til. Det vil si, han er tydelig på hvem man ikke bør gi til. Man bør ikke gi pengene til dem som bare skummer fløten av alt det gode arbeidet kun noen få store organisasjoner gjør.

Espen Hasle deler Kristen-Norge inn i tre kategorier: Kirken, selvbærende organisasjoner og smale organisasjoner. Sistnevnte kategori deler han deretter i a) én- og tomannsorganisasjoner og b) større organisasjoner.

Han mener at de større, smale organisasjonene ikke bidrar selv, men henter ut ressurser fra kirker, forsamlinger, skoler og foreninger som andre bidrar til å holde ved like, og at de «gjerne vil ha offer og kollekter i kirker og bedehus uten å bidra til å bygge kristent barne- og ungdomsarbeid og menigheter her hjemme».

Hvorfor er organisasjoner som driver forsamlingsarbeid i Norge best kvalifisert for å drive et misjons- og bistandsarbeid ute? Hva er logikken i denne koblingen? For å drive godt misjonsarbeid må man ha god kunnskap om lokale forhold og bygge på lokale ressurser. Hvorfor skulle organisasjoner med en norsk «base» klare dette bedre enn organisasjoner som bare har fokus ute?

Hva med alle andre smalere organisasjoner som KABB, IKO, Blå Kors og Kirkens Nødhjelp? Vi har lang historie på at ulike organisasjoner har valgt en strategi som er smalere.

Misjonsalliansen har en egenart som har fulgt oss siden 1901: Vi ønsker å bruke minst mulig penger i Norge og sende mest mulig ut til mennesker og prosjekter som trenger pengene. Vi utruster kirker, barne- og ungdomsarbeid, diakonale institusjoner og bygger lokalsamfunn ute, et arbeid som vi inviterer norske givere og menigheter i Den norske kirke til å delta i. De får muligheten til å virkeliggjøre den misjonerende siden ved kirkens identitet. Det mener vi er en god arbeidsfordeling. Og så velger andre organisasjoner å drive både forsamlingsarbeid i Norge og misjonsarbeid i utlandet. Det synes vi er fint.

Det oppleves nedlatende når Espen Hasle stempler alle som ikke driver med forsamlingsarbeid med at de «skummer fløten» – helt uavhengig av disse organisasjonenes oppdrag og virksomhetsidé – og nærmest forsøker å ekskludere slike organisasjoner fra innsamlingsmarkedet i Dnk.

Hva vil Espen Hasle oppnå med dette?