Om tilhengere og disipler

Author picture

tirsdag 15. august 2017

Kristenliv

Om du og jeg ikke blør i og for vår relasjon til Jesus, da må vi tørre å spørre oss selv om det egentlig finnes liv her

Det er mange som sier de har Jesus som forbilde. Det er enda flere som syns Jesus er en grepa kar. Mange kaller seg “kristen”. Dessverre er få av disse disipler av den samme Mannen om vi sammenligner hva Bibelen kaller en disippel med hvordan mange som bekjenner seg som kristen lever og snakker. Så, hva er en kristen disippel? Hva lærer Bibelen oss at det er? Her følger noen av mine tanker om dette.

En. Han eller hun har forlatt sitt gamle liv for et nytt sammen med Herren Jesus.
Da Jesus kalte de tolv disiplene forlot de alt, sier Bibelen. De hadde hørt noe, skjønt noe. Jesus var ikke bare en vanlig mann med noen
spennende ideer. Han var annerledes. Han var troverdig. Han hadde med seg noe de ikke kunne forklare, men som dro dem etter Han og overbeviste dem dypt i deres hjerter om at om det er en ting jeg skal satse livet på, så må det være dette.

Jeg er hellig overbevist om at denne overgivelsen, denne viljen, denne driven til å satse alt, ikke først og fremst er en menneskelig, individuell egenskap, men et verk av Den Hellige Ånd i våre hjerter. Jesus selv gjør dette klar da Han sier at ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham (...). (Joh 6.44).

For en disippel er ikke Mesteren kun en som er blitt en del av ens liv, men Han er hans og hennes liv. Det er nye prioriteringer. En ny retning på livet.

Å høre noen pastorer og forkynnere prate om det å gi livet sitt til Jesus, så får en en følelse av at man gjør Jesus en tjeneste. Men mitt og ditt liv er ærlig talt ikke noe særlig å gi til Han som skapte himmel og jord, skal vi være ærlige. Månen sirkler ikke rundt oss. Vi er ikke sentrum at solsystemet. Jesus blir ingens passasjer. Det eneste alternativet er å gjøre Jesus til Sjåføren av ditt livs bil.

To. Han eller hun følger Jesus.
En skulle tro at det skulle være en selvfølge, men dessverre er det ikke det idag. Og her må jeg være brutalt ærlig: Du og jeg er ikke kalt til å følge et program, en visjon eller en pastor.

Igjen: Vi er ikke kalt til å følge en pastor, Men Pastoren.

Paulus gjør det tindrende klart til noen kristne i Korint: Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, Han som gir vekst.

Bare Gud er noe.

Så framfor Han, i Kristus, i troen, står vi alle på likefot. Du, jeg, pastoren, lovsangslederen, apostelen Paulus. I Kristus forsvinner vår egen identitet framfor Gud, og vi står kun der på grunn av En, Mennesket Jesus Kristus bor i oss og Hans rettferdighet dekker oss. Derfor gjør vi ikke mennesker til våre ledestjerner, men Jesus. Så vi sjekker alt opp mot Hans Ord som er Bibelen. Vi har ikke vår tillit i mennesker; hverken oss selv og egen innsats, eller i en eller annen karismatisk, kul fyr med gode evner til å synge, forkynne eller fortelle historier. For mennesker, deg og meg inkludert, vil svikte og feile. Den eneste som blir stående, den eneste stedet du og jeg trygt kan bygge våre liv er på Jesus og Hans Ord, Bibelen.

Tre. Han eller hun vil lide for sin tro. Jeg gjør det ikke til et spørsmål, heller er det ikke så at Bibelen lurer på om vi er villig å lide for vår tro. Det er et faktum at lidelse ikke bare tilhører dette livet, men spesielt tilhører det kristne livet. En kristen disippel vil måtte lide for sin tro på den ene eller andre måten. Det være seg ensomhet, et tapt rykte, forfølgelse, kanskje helse- eller økonomiske problemer.

For en disippel er det ikke noe større enn å få ligne på sin Herre og Mester. Jesus sa at den som verden elsker, blir elsket nettopp fordi han er en del av verden (Joh 15.18-19). De gjenkjenner det. Som kristne bør det derfor bekymre oss langt mer når vi er populærer overalt, enn når vi møter motstand. Istedet, siden vi er Jesus disipler og de hatet Han, så vil de også hate og forfølge oss fordi vi er annerledes og våre liv og ord er en provokasjon til dem (Joh 15.20-27).

Tenk på dette: Tror du det er den vestlige, liberale (generelt) kirken i sin velstand og ettergivenhet til verden rundt seg, som ligner mest på Jesus og den tidligste kirken? Eller tror du kanskje det kan være de kristne i Midtøsten som nekter å frasi seg sin tro under trusselen på sitt liv?

Det er sagt at martyrenes blod er kirkens sæd. Det er med andre ord kirkens lidelser, så som Jesu lidelser, som bringer Guds godhet og frelse inn i vår verden. Det er vår lidelse som kristne som viser verden et ekte evangelium hvor Jesus lider og dør for dem.

Bare det som lever blør.

Et lik blør ikke. Det lider ikke. Om du og jeg ikke blør i og for vår relasjon til Jesus, da må vi tørre å spørre oss selv om det egentlig finnes liv her (Ef 2.1-9). Kanskje trenger vi igjen å vende om og la Den Hellige Ånd puste liv i oss, så den første kjærligheten i etterfølgelse av Jesus atter en gang blir definerende for våre liv og kirker.

Først da kan vi snakke om at vi kan være villig å forlate det gamle livet, gjøre Jesus til Herre og lide for vår tro.

Først da kan vi begynne å snakke om disippelskap