Det viktigste kallet

Min mor tilbrakte tre måneder på kibbutz i Israel da hun var 20 år. Sammen med en venninne fikk hun oppleve dette fantastiske landet på nært hold. Det gjorde noe med henne, og etter hvert med familien vår. Men i en del år var Israel som emne noe som særlig tilhørte min mor, og som vi andre i familien forholdt oss litt mer distansert til. Mangfoldige turer til Israel senere tror jeg det er dekning for å si at dette har forandret seg.

En gang i tenårene leste jeg en bok som het «Forrådt», som handlet om en forholdsvis sekularisert jøde. Han så på det å bli Jesus-troende som et svik mot sitt eget folk, derav bokens tittel. Men etter at ha fått troen på Jesus som Messias nært innpå livet, kom han etter hvert i tanker. Jeg husker ennå øyeblikket i boken, hvor noen spør om han kan be for maten. Plutselig, nærmest uten å ha tenkt over det på forhånd, tar han seg selv å be i Jesu navn. Han ble perpleks over sin egen uttalelse, men måtte samtidig erkjenne at han hadde kommet til tro på denne Jesus. Og det slo meg da jeg leste: det som skjer her er det viktigste som kan skje. At Guds eget folk, jødene, får ta imot Jesus som sin Messias. Han kom fra dem, og han var sendt til dem. Men av en mengde forskjellige årsaker har de fleste av dem avvist Jesu messianske identitet, og den kristne tro har blitt sett på som et vestlig fenomen. På grunn av kirkens mange synder mot jødene gjennom historien, har det blitt forbundet med sterke negative følelser når en jøde tar imot Jesus. Man unngår gjerne å kalle disse jødene for «kristne», fordi kristennavnet forbindes med så mye som har påført jødene stor smerte. I stedet bruker man begrepet «messianske jøder».

Dette sier noe om at de må ha vært sterke i troen, de som startet «Stavanger Forening af Israels Venner» helt tilbake i 1844. Det å drive misjon overfor jøder har aldri vært enkelt. Og det er det ikke nå heller. Men for enhver som vil kalle seg kristen, skulle det å bidra til at jødene kan få bli kjent med evangeliet være en integrert del av livet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Israelsmisjonen har ikke kunnet vise til store skarer av jøder som har tatt imot Jesus som Messias. Og i dagens kirkesituasjon ser det ikke ut for at utfordringene blir noe særlig mindre i tiden fremover. Under årets landsmøte skal delegatene blant annet drøfte rapporten fra et veivalgsprosjekt som en styringsgruppe har utarbeidet. Her er det mye interessant lesning, og Israelsmisjonen fortjener ros for å våge å snakke såpass ærlig om ulike scenarioer i 2030. Ingen av oss vet naturligvis hvordan situasjonen vil være da, men det går an å si noe om hvor vi vil være noen år frem i tid hvis dagens utvikling fortsetter.

Ett scenario er at Israelsmisjonen vil oppleve økte spenninger i forholdet til Den norske kirke. Om misjon i seg selv er kontroversielt, er i hvert fall israelsmisjon det. Derfor vil antakelig Israelsmisjonen måtte hente mer av sin støtte i de kristne organisasjonene og i frikirkeligheten. Til dels er dette også situasjonen allerede i dag.

Videre er det risikabelt å basere virksomhetens overskudd på testamentariske gaver. I sakspapirene til årets landsmøte leser vi at protokollkomiteen på den ene siden er tilfreds med styrets og administrasjonens bevissthet når det gjelder organisasjonens økonomi. Samtidig utfordrer de landsstyret til å investere overskudd fra testamentariske gaver i «tiltak som kan øke de ordinære inntektene.» I veivalgsprosjektets rapport leser vi også at medlemstallene i Norges ti største kristelige barne- og ungdomsorganisasjoner har sunket fra 280.000 til 130.000 fra 1984 til 2009. Da er det ikke mer enn betimelig at ungdomsavdelingen Return2sender i sin perioderapport konstaterer at de «er ikke fremtiden, vi er nåtiden. Det er nå vi skal satse på unge.» Selvsagt ikke bare med tanke på fremtiden, men også med tanke på nåtiden.

Et lite, men kanskje illustrativt symptom på Israelsmisjonens utfordringer er at organisasjonen har gått bort fra å kalle turene sine for «Shalomturer». På den ene siden kan dette virke fremmedgjørende overfor dem som står litt på avstand og nøler med å ville assosiere seg for tett med Israel. På den andre siden kan det virke fremmedgjørende overfor unge mennesker som er positive til Israel, men som føler at de eldres terminologi tilhører en annen tid. Likevel: det sier kanskje noe om en mangelsykdom blant vår tids kristne når ord og begreper som er knyttet til Guds utvalgte folk er så omstridte at selv Israelsmisjonen velger å nedtone bruken av dem.

Men så kommer vi tilbake til historien om Stan Telchin, som skrev boken «Forrådt». I hans tilfelle ble barrierene brutt, slik at han kom til tro på Jesus. Og dette skjer fortsatt. Landsstyrets årsmelding forteller om spennende muligheter og krevende utfordringer i både Israel, Ungarn, Romania, Ukraina og flere andre land i Øst-Europa. Verdt å merke seg er også støtte til Israelsmissionen Sverige.

For min egen ble jeg gledelig overrasket over å se hvor mange unge familier som var til stede under landsmøtets åpning onsdag kveld. Jeg håper mange flere, også i min generasjon og dem som er yngre, vil identifisere seg med kallet til å forkynne evangeliet for jødene.