TJENESTE: Blant de voksne prestene, og et par titalls engasjerte pensjonister som også hadde funnet veien til Storsalen i går, fantes det også noen unge prester og noen teologstudenter. De kunne nok gjerne ha tenkt seg et lettere utgangspunkt for sin egen kirkelige tjeneste. Men ingen av oss kan velge den tiden vi blir født inn i, skriver Tarjei Gilje.  Foto: 

«Ikke ved makt og ikke ved kraft...»

mandag 12. mars 2018

Kristenliv

Frimodig kirke fremtrer mindre som en kirkepolitisk organisasjon og mer som et nettverk til inspirasjon. Kampviljen knytter seg ikke til kirkelige råd, men til selve det åndelige livet.

Det er her ordene fra profeten Sakarja kommer inn i bildet. Ordene har gitt mot til kristne i mange slags situasjoner. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.»

Bibelen inneholder mange fortellinger om at det ikke er ytre styrke som gir åndelig kraft. Mennesker som fikk lære at man kan stole på Gud, også når det er vanskelig å få øye på lyset i tunnelen.

Mandag var Frimodig kirke samlet, først til årskonferanse og deretter til sitt første ordinære årsmøte. Oppunder 100 mennesker var til stede i Storsalen i Oslo. De fleste prester og andre kirkelig ansatte, og en del pensjonister. Felles for dem alle er en ny kirkelig virkelighet som er i ferd med å synke inn. En mindre homogen og mer utfordrende situasjon. En kirkelig hverdag hvor makten i stor grad er plassert hos noen andre. Hvor kampen om hegemoniet for øyeblikket synes tapt. Men det er samtidig en situasjon hvor det åpner seg nye muligheter. Hvor det kan vokse frem et nytt grasrotengasjement. Og hvor prester og andre kirkelige medarbeidere i mindre grad kan lene seg på ytre strukturer og i større grad må hente styrke i evangeliet.

Tirsdag om en uke er det ett år siden nettverket Frimodig kirke ble stiftet, knappe to måneder etter at Kirkemøtet vedtok den nye vigselsliturgien for likekjønnede par.

På sine egne nettsider skriver Frimodig kirke om seg selv at «Nettverket har vokst fram i en tid der mange savner åndelig lederskap og veiledning i Den norske kirke, vårt åndelige hjem. Vi vil sette mennesker fri til å være modige i en tid der en klassisk kristen bekjennelse utfordres fra mange kanter i samfunnet.»

Disse to setningene beskriver mye av Frimodig kirkes profil. Både etterlysningen av åndelig lederskap i folkekirken og kjærligheten til denne kirken som et åndelig hjem. Og ikke minst ønsket om å bidra til frimodighet blant dem som ønsker å stå på den kristne kirkes tradisjonelle syn på ekteskapet. For nettopp frimodighet kan fort bli mangelvare hvis all vekt legges på kirkepolitisk kamp. Det synes ganske opplagt at utsiktene til reversering av vigselsvedtaket er heller dårlige i overskuelig fremtid.

Normisjon-veteranen Svein Granerud er styreleder i Frimodig kirke. I sin innledning påpekte han at det å leve i konflikt slett ikke er noe nytt for den kristne kirke – snarere tvert imot. Derfor var det ikke resignasjon som preget samlingen i Storsalen i går, men kampvilje. Ikke ved hjelp av ytre maktmidler, men gjennom å leve lær Gud og Guds ord. Slik går det an å tjene midt i konflikt, forklarte Granerud.

Det er en konkret kirkelig kamp som har foranlediget Frimodig kirke. Men nettverkets eksistensberettigelse handler egentlig om mer enn homofili. Grunnleggende handler det om tilliten til Gud. Spørsmålet er ikke først og fremst om to menn kan gifte seg med hverandre, men om det finnes et evig liv og en evig fortapelse. Om det finnes en Gud som faktisk har skapt verden vi lever i, og om Jesu død på korset faktisk er selve historiens brennpunkt. Ett nøkkelord i denne sammenhengen er omvendelse. Finnes det et erkjent behov for å forkynne omvendelse? Hvis ikke, er det der man må sette inn støtet. Hvis det likevel ikke finnes noen synd å sone, spiller det mindre rolle hvordan vi definerer hva som er synd og ikke.

Til dels har statskirken gitt oss et feilaktig inntrykk av at en kristen kirke kan leve i harmoni med sine omgivelser. En kristen kirke vil alltid befinne seg i et tosidig forhold til samfunnet rundt, fordi evangeliets brodd alltid utfordrer. Men i land med statskirke kan kirken ha gått så i ett med storsamfunnet at kampen til dels er flyttet inn i kirken. Likevel er det dypest sett den samme kampen som foregår. Mennesker vil alltid prøve å klare seg uten Gud. Kirkens misjon er å minne oss alle om at vi trenger Guds nåde.

MULIGHETER: Vi har mange muligheter, og må bruke dem, sa kirkehistoriker Kurt Larsen i Storsalen mandag. Foto: Tarjei Gilje

 

Mandagens hovedtaler var kirkehistoriker Kurt Larsen fra det danske Menighedsfakultetet. Han innledet sitt foredrag med å vise at dype indrekirkelige spenninger slett ikke er noe som oppstod på Kirkemøtet i 2017. Han viste til så forskjellige teologiske størrelser som den danske teologen N. F. S. Grundtvig, som blant annet er kjent i Norge gjennom folkehøgskolebevegelsen, og den svenske vekkelsespredikanten Carl Olof Rosenius, begge tok til orde for at mennesker med ulike teologiske ståsteder burde bli værende i samme kirke. Larsen viste på sin side til at man i Danmark også har frikirker som vier likekjønnede par, og konstaterte at ytre ordninger slett ikke er noen garanti for rett lære. Han viste også til hvordan mange teologer for en generasjon eller to siden var marxistisk inspirert og påpekte at de strømningene som dominerer i dag, kan være borte i morgen.

I den betente kirkestriden om samlivsetikk kan det være særlig nyttig å løfte blikket. Vi står alle i fare for å bli historisk nærsynt og tro at akkurat vår tid er helt spesiell. I en luthersk kontekst er det dessuten nyttig å minne om hvordan reformatoren selv ikke ville gjøre kirkesyn til det avgjørende spørsmålet, men heller ville vurdere hvorvidt evangeliet om syndenes forlatelse og menneskers frelse faktisk ble forkynt. Larsen viste videre til hvordan Luther skjelner mellom den virkelige kirken og kirkens ledere. Derfor, mente han, kan vi ha kjærlighet til folkekirken, dens gudstjenester og dens åndelig liv, selv om det finnes sider ved kirken som vi må protestere mot.

Blant de voksne prestene, og et par titalls engasjerte pensjonister som også hadde funnet veien til Storsalen i går, fantes det også noen unge prester og noen teologstudenter. De kunne nok gjerne ha tenkt seg et lettere utgangspunkt for sin egen kirkelige tjeneste. Men ingen av oss kan velge den tiden vi blir født inn i. Og for å sette kampen i perspektiv viste Kurt Larsen til biskop Athanasius av Alexandria som på 300-tallet kjempet en hard kamp for kirkens lære.

«Vi må arbeide mens det er dag. Vi har mange muligheter, og må bruke dem», konstaterte han.

«Hvis den dagen kommer der vi ikke lenger får være i folkekirken, må vi gjøre som Athanasius og gå ut i ørkenen, så får vi se hva som skjer», avsluttet han.