Reformasjonsjubiléet i omvendelsens glede

La oss begynne med en langvarig omvendelse, bort fra Lutherdommens nå overtydelige blindvei og tilbake til Luther og reformasjonens opprinnelige intensjon. 500 år er nok.

Hva gjør vi nå – etter reformasjonsmarkeringen? Min avdøde, faderlige venn, Edin Løvås, skrev en bok som het «Vend deg om i glede»! La oss begynne med en langvarig omvendelse, bort fra Lutherdommens nå overtydelige blindvei og tilbake til Luther og reformasjonens opprinnelige intensjon.

500 år er nok. Omvende oss bort fra vår lutherske selvgodhet til å gjenoppdage våre apostoliske røtter for å søke enhet, som Jesus Kristus ber oss om (Joh 17). Da vil vi finne hverandre og en større glede – midt i omvendelsen. Da vil vi kunne komme fra markeringen til festen en dag – sammen!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg skulle gjerne ha feiret sammen med mange dette jubileet ved å delta i denne vakre gudstjenesten i Nidarosdomen. Den pekte nemlig fram mot den enhet Guds folk skal få. Den avsluttet et år hvor vi har fokusert på reformasjonens goder, de store forandringer, slik også historikere, kunstnere, sosiologer, ja, politikere og teologer kan og bør verdsette den.

Disse goder kan gjøre oss som lutheranere litt stolte over vår«lutherske rikdom». Motto til Det lutherske verdensforbund: «Frigjort av Guds nåde til å kjempe for alt som ikke er til salgs» gjengir en positiv selvforståelse, men kunne også forståes som en unødig brodd mot katolikkene, ettersom våre kirker i 1999 ble enig akkurat om Kristi nåde. Så har dette året – ikke minst biskopene – distansert seg tydelig fra det mest kritiske ved Luther, særlig hans politiske kamp mot jødene.

Enda tydeligere bør vi se kritisk på Luthers voldelige språk og hvordan den uunngåelig har bidratt til vold i religionens navn, selv om han levde i en voldstid hvor hans fiender gjorde det samme. Men det skjedde ikke minst fordi Luther gikk, ja, måtte gå, for å overleve, i allianse med de mektige fyrstene.

Når Luther talte inn i politikken, talte politisk, ville bruke makten til sine formål, da ble hans tale mest voldelig. Maktalliansen gjorde reformasjonen mulig, men førte til et varig fangenskap av lutherdommen under staten og dets penger, i dag folkets skiftende flertall. Dette fangenskap er vi ikke ennå ferdig med.

Vi har markert vår «lutherske rikdom» ved å se bakover. Men nå trenger vi å bli ærlige med hvor reformasjonen befinner seg «nå» og best kan ivaretas for å tjene en bedre felles framtid. Ser vi på lutherdommens nåtid, svinner stoltheten hen.

Våre kirker i Europa (vel bortsett fra Latvia) og USA er i ren nedgang, lutherske kirker har for første gang innført «ny lære» som liturgi, og det blir utdannet alt for få prester i Den norske kirke. Mange kristne har meldt seg ut av kirken, andre har gått inn i et mismodig indre exodus. Lekfolket føler de mister innflytelsen i sine lokale menigheter som styres «ovenfra».

Misjonskirker og andre kirkesamfunn signaliserer avstand fra oss. Med hensyn til enheten i Guds folk er 2017 et økumenisk «annus horribilis».Ikke få forteller at de derfor, for eksempel som prester, har latt være å sette særlig fokus på festen som sådan. For å tale sant må vi ta «nåtiden» med, da kan vi ikke bare markere fortiden, men se framover for en dag å kunne feire virkelig sammen.

Vår fest kan vel bare forløse gleden når vi taler ærlig og ved å feire med Jesus Kristus og Ham selv, ikke oss selv og vår lutherske selvgode «rikdom». Det skjer best når vi «feirer i omvendelse». Ellers kan vi enten lammes av «kritisk mismodighet» eller «selvgod stolthet», men omvendelsen befrir oss fra begge! Har vi allerede kommet til festens glede?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Reformasjonen begynte jo med den første av de 95 teser med oppfordringen til å leve i omvendelse. Jesus begynte sitt virke med omvendelsesrop (Mt 3,2), og ifølge Luthers første tese betyr det«at hele den kristnes liv skulle være bot».

I en selvkritisk ransakelse kan vi leve stadig i en «re-formasjon», det var det Luther ville. For i omvendelsen lever vi i Jesus Kristus selv. Da blir festgleden stor i himmelen og her hos oss på jorden, også i vår kirke.

Konkret: Bare ved å erkjenne og bekjenne det som fortsatt skiller oss fra Jesus Kristus og hans legeme, den universelle kirkens enhet, kan vi finne en sannferdig omvendelse som åpner framtiden.

I Johannes-åpenbaringen hører vi Jesu omvendelsesrøst til menigheten i Laodikea: Du sier: «Jeg er rik, jeg har overflod og mangler ingenting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, fattig, blind og naken… La det bli alvor og vend om! (Åp 3,17–19).

Vår falske rikdom, ikke minst stoltheten av «reformasjonens framskritt» kan forhindre omvendelsen!

500 år er nok, nå må vi omvende oss:

1. Fra Lutherdommens fornektelse av troens sanne overlevering – den apostoliske tradisjon – til igjen å bli lydig mot Jesu ord ved utsendelsen av hans disipler: «å lære dem å holde alt jeg har befalt dere».

2. Fra misbruk av «skriften alene» (sola scriptura) som har ført oss inn i vår individualistiske «lommetolkning» eller tidsåndens vilkårlige nye meninger. Luther selv sa at vranglære er å legge noe nytt til den gamle lære.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

3. Fra misbruk av «nåden alene» (sola gratia) ved å forkynne og leve i den «billige nåden» som fortier Guds skapende vilje gjennom hans bud og transformasjon/ helliggjørelse.

4. Fra misbruk av «troen alene» (sola fide) ved å fortrenge et hellig liv «i Kristus» (kristusmystikk) og å ta opp vårt kors, som Jesus forventer fra sine disipler.

5. Fra misbruk av den evangeliske frihet som har blitt et fangenskap i vår egosentriske vilje.

6. Fra misbruk av det «allmenne prestedømmet» ved å fanges i en likhetsideologi.

7. Fra den gamle alliansen med de mektige og misbruk av deres makt og penger (konger, fyrster, staten, nå det politiske flertallet) som har privilegert og fanget vår kirke.

Omvender vi oss fra dette syvfoldige fangenskap, så vender vi oss fra Lutherdommens blindvei til Luther selv. Eller enda bedre, den Luther som hadde Jesus Kristus selv som sentrum, da er han på sitt beste. Hans siktemål med reformasjonen var «katolsk» (det vil si over alt), ikke «romersk-katolsk og «pavelig».

Han ville fornye den sanne – gamle, apostoliske tro som ifølge Vincent av Lèrin (5. årh.) er«trodd av alle, på alle steder og til alle tider»,det er definisjonen for «katolsk». Vi kan feire dette jubileum gladere og mer oppreist hvis vi begynner å skjelne mellom lutherdommens og Luthers spiritualitet – for enhetens skyld.

Da vil vi oppdage hvor «katolsk» Luther var, og hvor langt borte fra ham dagens Lutherdommen har beveget seg. Da blir vi ett med reformasjonens intensjon, og da vil Luther kunne feire sammen med oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Denne gamle, «katolske» tro har vi bare i Jesus Kristus selv, som vil ta bolig i oss. Når vi omvender oss til den, finner vi Kristus alene (Solus Christus). I omvendelsen til Ham selv vil vi kunne feire reformasjonsjubileet sammen – som søsken fra forskjellige kirkesamfunn – men også sammen med Kristus. Ja, som en takk til Luther, men til Jesu Kristi ære alene!

Da vil vår feiring også åpne for en større enhet i framtiden. Da blir festen best – en gang i framtiden.

Hvorfor skal vi avslutte markeringen av 500 år dette året, en fest som enda ikke var forløst i større enhet og glede? Hvorfor skal vi ikke heller ta denne markeringen som forpliktende begynnelse av en vei, ved å søke gleden i omvendelsen i de årene som kommer?

Edin Løvås visste, som Luther og de som har erfart det, at det å omvende seg til Gud, men også til våre søsken, det gjør oss ikke triste, men tvert imot gir oss del i en mye større glede. Den venter oss i framtiden.

De såkalte «5 økumeniske imperativer» som avslutter ca. 50 års økumenisk dialog («Fra konflikt til fellesskap», 2016) kan inspirere enhver troende og bør forplikte oss til å finne dypere enhet som Jesus Kristus ber om (Joh 17). De åpner for en ny, felles vei.

Det var meget oppløftende at disse imperativer også ble høytidelig lest opp i gudstjenesten i Nidaros. Men nå må vi ikke bare lese dem, men etterleve dem på alle kirkens plan. Våre omvendelsesbevegelser, her er det bare beskrevet syv for oss lutheranere, det må sikkert bli flere, kan hjelpe oss å komme konkret i gang.

Kan vi fortsette markeringen, men nå i «omvendelsens glede»? Å omvende oss kan vi ikke av og i oss selv, det kan vi derfor bare be Gud om. Hva hvis Gud bønnhører oss? Hva kan skje hvis vi blir mange som begynner å feire ved å omvende oss?

Jeg gleder meg over det vi har gjenoppdaget av reformasjonens historiske betydning. Men nå gjelder det nåtid og framtid. Selv har jeg fortsatt så mye jeg må innse og vedkjenne meg og omvende meg fra i min «lutherske rikdom» – for å kunne komme nærmere Kristus og den enhet Han ber oss om å leve.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Sammen med JohannesKretsen, et felleskap for prester, har vi lansert «Bønn om omvendelse og trofasthet» (Dagen 28.10.2017). Den har vi begynt på reformasjonsdagen den 31.10.2017 å be regelmessig og lenge. Vær med!

«Send omvendelsens Ånd til vår kirke, og begynn i dag med meg»!