Konservativ eller liberal - hvem velger du?

Faktum er at grensene for hva som oppleves «konservativt» og «liberalt» endres stadig vekk. De fleste av oss har et behov for å stå i sentrum.

For mange år siden diskuterte jeg og en god venn hvilken teologisk side vi skulle velge om vi først måtte velge.

Vi så for oss på den ene siden et rimelig kulturkritisk, mannstungt ensemble med tjukke briller godt nede på nesen: «Her komme de marsjerende igjen, det e tid for fordømmelse og skjenn», synger Bjørn Eidsvåg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På den andre siden så vi for oss en nokså utflytende folkekirkelighet uten vegger og takk – åpen – uten syndsbegrep ledsaget av mantraet «Størst av alt er kjærligheten».

Jeg kommer tilbake til det.

«Du startet som en TF-student og avsluttet som en MF-student», sa en medstudent med glimt i øyet etter at jeg hadde skrevet et leserinnlegg om ungdom og seksualitet i Vårt Land for noen år siden.

Jeg var litt usikker på om det var et kompliment. I beste fall hadde jeg grepet noe av teologen og presten John Stotts ord om å lytte intenst både til samtiden og til Skriften. I verste fall hadde jeg skapt en kløft mellom en positiv samtidsanalyse med en litt pessimistisk moralistisk snert.

Jeg har vekselvis fått merkelappene «konservativ» og «liberal» gjennom mitt kristne engasjement. Jeg håper årsaken er at jeg tenker selv, men jeg er ikke overbevist om at svaret er så enkelt.

Mitt inntrykk er at de fleste av oss tyr til forenklede begreper fordi det blir for tungvint å presisere alt hver gang. I og for seg greit nok. Likevel gremmes jeg ofte over manglene på presisjon og refleksjon når vi tyr til sjablongene.

Faktum er at grensene for hva som oppleves «konservativt» og «liberalt» endres stadig vekk. De fleste av oss har et behov for å stå i sentrum.

Man finner alltid noen som plasserer seg lengre ut på aksen enn seg selv. For eksempel ga Al-Qaida meg frysninger nedover ryggen, helt til ISIL dukket opp og fikk de tidligere terroristene til å fremstå – om ikke som sentrum – så i hvert fall som hakket mer moderate.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et atskillig mer hjemlig eksempel er hvordan Frps tidligere innvandringspolitikk nesten er blitt tålelig i den offentlige samtalen etter flyktningkrisen og nasjonalistiske partiers ekstreme løsninger i andre hjørner av kontinentet. Konteksten avgjør.

Åste Dokka skrev i Vårt Land fredag 13. november i fjor en forsøksvis sosiologisk analyse av venstre-høyre-aksen i Den norske kirke:

«På den ene sida Menighetsfakultetet, Laget og misjonsorganisasjonene – og fri bønn, misjon og bibeltroskap. På den andre Det teologiske fakultet, Norges Kristelige Studentforbund og Kirkens Bymisjon, liturgi, solidaritet og kritisk tenkning.»

Nettopp fordi analysen er veldig mangelfull (når ble liturgi venstre-teologi eller kritisk tenkning forbeholdt de «liberale»?), skal vi være på vakt når vi putter en haug av kristne saker opp i to alt-i-ett-gryter og plasserer hverandre på en akse.

Problemene er flere:

For det første er merkelapper mektige våpen i enhver debatt – det bidrar til at vi treffer mannen i stedet for ballen.

For det andre ligger fordømmelse forstemmende nær, og er det én ting Jesus ba oss innstendig om, så er det ikke å fordømme.

For det tredje bidrar slike analyser og sjablonger til å gjøre den teologiske refleksjonen dårligere. Vi skiller ikke lenger mellom snørr og barter, kulturuttrykk og viktige teologiske uenigheter. At presisjonsnivået blir dårligere, er dumt nok, men viktigere er det at styrkeforholdet i kampene blir skjeve. I verste fall fører det til at vi blir blinde for hva som er virkelig viktig.

Min venn og jeg var enige om en ting: Hvis vi hadde kniven på strupen, ville vi heller velge rausheten enn fordømmelsen, kjærligheten enn sannheten, «liberal» fremfor «konservativ» og så videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men allerede den gang var vi enige om at aksen er dårlig egnet. Merkelappene forstyrrer det egentlige bildet. Stereotypiene hjelper verken det kristne fellesskapet, vitnesbyrdet i verden eller den teologiske samtalen.

Kan denne artikkelen hindre meg i å gjøre karriere i «konservative» kristne kretser?

En livslang abortmotstander, tidligere heltidslobbyist for ekteskapet og svært så moderat måteholdsmann. Da får det heller være. Da var løpet kjørt for lenge siden.