OMSORG: Hva slags samfunn er det som tilbyr ensomme pasienter og svake grupper døden i stedet for omsorg, sosialt nettverk eller eventuelt økonomisk bistand? spør Morten Dahle Stærk.  Foto: Illustrasjonsfoto: Frank May, NTB Scanpix

Døden på resept

torsdag 15. mars 2018

Kristenliv

Hva slags samfunn er det som tilbyr ensomme pasienter og svake grupper døden i stedet for omsorg, sosialt nettverk eller eventuelt økonomisk bistand?

Tilhengerne av eutanasi og assistert selvmord argumenterer gjerne for at dødshjelp er den riktige løsningen ved uutholdelig lidelse i livets sluttfase. Det er viktig å være klar over at en slik restriktiv praksis er det ingen land som praktiserer. Foreløpig er det kun Benelux-landene, Sveits, Canada og enkelte stater i USA som har legalisert aktiv dødshjelp.

Den «strengeste» modellen, den såkalte Oregon-modellen, tillater legeassistert selvmord (hvor pasienten selv inntar medikamentet) i livets sluttfase. Dette gjelder for pasienter med en forventet levetid på høyest seks måneder. Det er imidlertid ingen krav om uutholdelig lidelse.

Nederland innførte en lov som godkjente eutanasi og legeassistert selvmord i 2002. Da hadde landet allerede i mange år hatt en praksis hvor leger kunne påberope seg nødrett hvis de hjalp pasienten til å dø. Allerede på 90-tallet ble psykisk sykdom likestilt med fysisk sykdom. Da loven ble innført, fikk barn ned til 12 års alder rett til eutanasi og pasienter kunne på spesielle vilkår gi fullmakt til eutanasi om man på et senere tidspunkt mistet beslutningskompetansen (for eksempel ved demens).

I Nederland er det ikke noe krav om at man er i livets sluttfase eller at man har en dødelig sykdom. Det er tilstrekkelig at pasienten ytrer et ønske om å dø og at en lege kan bekrefte at pasienten har uutholdelige lidelser (fysisk eller psykisk). Det må heller ikke være noen utsikt til bedring eller behandling.

Et viktig spørsmål for både tilhengere og motstandere av dødshjelp er om utviklingen vil stoppe her. Spesielt i Benelux-landene har man sett en gradvis utvidelse av kriteriene for dødshjelp. Straffefrihet etter utføring av dødshjelp allerede på 70-tallet var en viktig faktor i utviklingen der. I Belgia forsøkte man seg på atskillig strengere kriterier, men det har vært en gradvis tilpasning til nabolandet.

I 2002 slo høyesterett i Nederland fast at «livstretthet» ikke er en medisinsk tilstand som skal gi grunnlag for dødshjelp. Men i Nederland diskuterer man fremdeles om dette skal være et selvstendig kriterium. Andre kriterier som har vært foreslått er svak økonomi og ensomhet.

Spørsmålet som trenger seg på, er: Hva slags samfunn er det som tilbyr ensomme pasienter og svake grupper døden i stedet for omsorg, sosialt nettverk eller eventuelt økonomisk bistand? Undersøkelser viser at blant de viktigste årsakene for å be om dødshjelp er tap av selvstendighet, verdighet og mening de viktigste. Smerte kommer relativt langt ned på listen; kun 24 prosent oppgir opplevd smerte eller bekymring for fremtidig smerte som årsak.

Moderne smertelindrende medisin (palliasjon) kan lindre de aller fleste smerter. I de tilfellene man ikke lykkes med smertestillende medisinering, bruker man såkalt terminal sedering. Dette betyr at man gradvis senker pasientens bevissthetsnivå til pasienten ligger i koma.

I Norge gjør man dette under svært kontrollerte forhold, og det er større sannsynlighet for at dette forlenger pasientens liv noe enn at det forkorter det. Man kan altså faktisk lindre de fleste lidelser mot slutten av livet. Hvis det ikke er smertelindring som er formålet med innføring av aktiv dødshjelp, hva er det da?

Enkelte uttaler seg som om livet er mindre verdt om en person har smerter, fysiske begrensninger eller nedsatt mental kapasitet. Eller de tar ikke hensyn til at uttalelser om rett til å dø for disse pasientgruppene, rammer menneskeverdet til mennesker som lever med disse tilstandene til daglig.

Fokuset flyttes dessuten gradvis over fra et desperat ønske om å avhjelpe lidelse (et behov som er svært forståelig) til et ønske om selv å regissere sin egen død. Det siste ser ut til å uttrykke et kontrollbehov over de sider av livet som vi ikke kan kontrollere.

Vi må verken forskjønne døden eller akseptere lidelsen. I møte med den døende er god smertelindring, menneskelig varme og en bekreftelse av også det sårbare livets verdi det beste vi kan gi.