Jesus synlig for neste generasjon

Jeg tror den største kampen vi kommer til å møte framover gjelder barna. Det står en kamp om barnas hjerter. Derfor må vi satse og investere der. Hvis ikke vil vi miste dem til fienden.


Dette er Sigmund Kristoffersens innledning til Led 16 som åpnet torsdag.

Jeg vil begynne denne konferansen med å fortelle om en mann som er min helt og mitt forbilde. Han hadde passert 80 år og var fortsatt full av pågangsmot og pionerånd. Han ble nedstemt på et menighetsmøte. Likevel holdt han fast på det Gud hadde sagt til ham i 40 år. Han fikk en enorm betydning for neste generasjon, som for øvrig er årets tema. Nå er det vel noen av dere som vet hvem jeg snakker om: Kaleb.

Konsekvensen av det valget folket tok og mangel på tro førte til at en hel generasjon måtte dø ute i ørkenen! De måtte gå 40 år i ørkenen, uten mulighet til å komme inn i det landet, som de var lovet å komme inn i. Israels menighet trodde ikke på det budskapet som Josva og Kaleb kom med.

Israelsfolket stod ved grensen til Kanaan. Historien er fra 4. Mosebok kapittel 13 og 14, om de tolv speiderne som fikk i oppdrag å speide ut landet som de skulle innta. Ti kom tilbake, redde og usikre, og spredde rykter om hvor farlige folket som bodde i landet var.

Vi leser at de «satte ut rykter» og snakket om «et land som fortærer de som bor der. I landet vi så, var storvokste menn. Der så vi kjemper også … I egne øyne var vi som gresshopper, og det var i deres øyne også.» (4.Mos 13,32-33). Kaleb og Josva så annerledes på saken. De oppfordret folket til å innta landet. Kaleb sa: «Kom, så går vi opp og inntar landet! Vi kommer helt sikkert til å seire over dem!» Men det var mange realister og mange som kalkulerte og som var redde for det ukjente. Det var Guds plan og hensikt å ta Israels folk gjennom ørkenen og inn i det lovede landet. Men på grunn av ulydighet og vantro, ble dette noe helt annet enn en festreise!

Dette er et alvorlig budskap, og vi ser hvor stor forskjell det er på tro og vantro. De to som levde i tro under hele ørkenvandringen, var Josva og Kaleb. Bibelen holder dem fram som et strålende eksempel på hva pågangsmot og pionérånd kan utrette. Den beskriver at det var en annen ånd i Kaleb. Han hadde den rette ånd. Det er det som er forskjellen på de som står med Gud og de som ikke gjør det. De har en annen ånd.

Denne historien kunne like godt omhandlet en av våre menigheter i dag, hvor et menighetsmøte, hvor demokratiet fikk det avgjørende ord for veien videre i viktige valg, framfor å lytte til Guds røst og hvor realismen og redselen hindret en til å ta nye ukjente steg. Kaleb hadde en annen ånd. Josva og Kaleb var full av pågangsmot og pionerånd.

Vi trenger denne tro, denne ånd, dette pågangsmot og denne pionerånd i pinsebevegelsen i dag. Vi må tørre å gå videre. Tørre å ta risiko. Det er alt for mange realister blant oss. Det er alt for mange som vil ha det trygge og kjente. Det er for mange som bare ser på det negative som skjer og ikke på mulighetene som ligger foran. Flertallet røst kan være ødeleggende. Et vedtak i et menighetsmøte behøver ikke være Guds tanke og vei. Vi trenger menn og kvinner som står for Guds ord, hører Hans røst og går på Hans tiltale.

Vi har en viktig oppgave – en befaling som vi skal fullføre. Derfor må vi tenke nytt og tørre å utfordre våre tradisjoner og erfaringer for at mennesker skal bli frelst – for å komme inn i det landet som åndelig talt flyter med melk og honning. Jeg håper at jeg når jeg er 85 år – som Kaleb, er full av tro og er sammen med neste generasjon og er med og setter mot og tro i dem. Minn meg på det når dere kommer på min 90-årsfest.

Jeg har tro på neste generasjon. Det var den unge generasjonen, som tok imot den tro og det pågangsmot som disse to djerve troskjempene Josva og Kaleb hadde. Så da Josva endelig fikk lede Israels folk inn i landet, var det en samlet menighet, full av tro og begeistring, som gikk rundt Jerikos murer i syv dager. Og murene falt og landet ble deres. (Josva kap. 6)

Det er fire punkter jeg spesielt legger merke til i denne historien:
- Kaleb hørte fra Gud og gikk helhjertet for det han trodde på
- Kaleb fikk mer enn han ba om
- Kaleb ble ikke lovet et enkelt liv
- Kaleb baserte ikke sin beslutning på menneskelige modeller eller strategier

Jeg har tro på framtiden. Jeg har tro på neste generasjon. Det er en ny glød, pågangsmot, optimisme og Jesusbegeistring i den nye generasjonen. Jeg er optimistisk. Det beste ligger foran oss, uansett hva vi møter eller hva som skjer i samfunnet og verden forøvrig. Vårt tema for denne lederkonferansen: Jesus synlig for neste generasjon er knyttet opp mot vår visjon og et av våre fokusområder. Men vår visjonen sier noe mer – som kanskje er det viktigste budskapet i tiden framover. Jesus synlig i kjærlighet og kraft.

I kjærlighet og kraft. Hvorfor? Hvis vi ikke er utrustet med kraft fra det høye, vil vi ikke ha den overnaturlige dimensjonen i arbeidet. Uten Guds kraft vil vi være begrenset. Vi trenger også Guds kraft for å bli mer frimodige.

Paulus sier i 1.Kor 2,4. «Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis.» Da kan vi gjøre som det står i Ef. 3,20: «gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår.» Derfor trenger vi kraft når vi skal gjøre Jesus synlig for neste generasjon.

Hvis vi ikke har kjærlighetsdimensjonen med vil vi ikke nå inn til hjertene. «Hvis vi ikke har kjærlighet, da er jeg intet,» sier Paulus.Budskapet må formidles med kjærlighet. Ingenting er mer attraktivt enn mennesker som viser Guds kjærlighet i praksis. «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som Han har gitt oss.» (Rom 5,5) Guds kjærlighet og kraft henger sammen.

Pinsebevegelsen har satt mål, for vi drømmer om at alle menighetene i Norge skal være levende, voksende og dynamiske. Menighetene skal ikke bare overleve, men være misjonsfokusert og ha fokus på de som ennå ikke tror. 2020-målene til pinsebevegelsen samler oss og er avgjørende for framtiden. Levende barne-og ungdomsarbeid i alle menigheter. Plante 50 nye menigheter innen år 2020.

Jeg tror den største kampen vi kommer til å møte framover gjelder barna. Det står en kamp om barnas hjerter. Derfor må vi satse og investere der. Hvis ikke vil vi miste dem til fienden. Derfor må vi som menigheter gi dem et godt barnearbeid. Vi må ha de beste medarbeidere, de beste lokalitetene og den økonomien de trenger.

Vi kan ikke skylde avkristningen i dette land på politikere, lærere, på media og på dem som ikke er kristne. Vi må flytte fokuset på oss selv, vi har ansvaret. Vi kan gjøre noe. Vi kan forandre dette landet. Bruk kreftene på det, på mulighetene og ikke se på de store folkene, på kjempene slik som speiderne gjorde når de skulle utforske Kanaan-landet. De så på seg selv som gresshopper.

Vi kan gjøre en forskjell. Vi kan fostre barn og unge og legge en standard i deres liv. Ikke bare våre egne barn som tilhører menigheten, men også fra hjem som ennå ikke tror. Vi har utrolig store muligheter. Til og med barn fra muslimske hjem kan vi påvirke. Min pastor fortalte at han inviterte nabofamilien som var muslimer til Betel. De sier at de ikke kan komme selv, men spør om barna deres kan komme. Mange foreldre tenker slik, selv om de ikke har tro selv. De sender barna til våre menigheter. Det finnes muligheter. Vi kan være flinke å designe tilbud for de ulike aldersgruppene, men vi må tenke helhet og langsiktighet. Det er to faktorer som jeg vil påpeke som vil være avgjørende for at troen skal fungere hele livet: Overgangen til menigheten. Fostre etterfølgere av Jesus.

Ungdomsmøter på fredag eller lørdager må ikke bli en unnskyldning for ikke ha gudstjenester på søndager som appellerer til de unge. Da mister vi dem når de vokser fra tenåringer til ungdom. Kanskje vi må svelge noen «kameler» for å få vekst i våre menigheter.

Jeg har funnet følgende fakta fra den siste statistikken fra Statistisk Sentralbyrå: Det er ca 1,1 millioner barn og unge under 18 år i Norge som utgjør ca 24 prosent av befolkningen. 5 prosent av befolkningen er mellom 16 og 19 år. Vi har aller flest tweens, hvor aldersgruppen 13-14 år er dominerende. Vi vet også fra andre seriøse undersøkelser at 9 av 10 barn velger å følge Jesus i ung alder.

Fokuset på menighetsplanting gir resultater. 20 nye menigheter er startet siden 2011, og minst like mange er på gang. Målet er 50 nye menigheter i 2020. Det kommer vi til å klare.

Her i desember ble jeg positivt overrasket, for det skjer mye mer enn det vi er klar over. Helt tilfeldig registrerte jeg at en mindre menighet i Akershus hadde begynt å holde møter på en ny plass, så jeg sendte en melding til dem og fikk følgende sms tilbake:

«Hei Sigmund! Vi har startet med ett møte første søndag i måneden. Dette har vi gjort fire ganger i høst og fortsetter fra januar. Vi har 15-20 medlemmer som bor i området, og vi har hatt en husgruppe med dem i to år. Målet og drømmen er å starte opp menighet. Vi har hatt 46, 54, 56 og 58 personer på de fire møtene i høst. Så det er spennende. Blessings…».

Det er viktig å forstå at målet først og fremst ikke er å plante menigheter, men å følge Guds kall og vinne nye mennesker for Jesus Kristus.

Så viser all statistikk at den beste måten å vinne nye mennesker på er gjennom å plante nye menigheter. Evangeliet må være tilgjengelig alle plasser, spesielt i nærmiljøet og ikke minst med tanke på å starte barne- og ungdomsarbeid.

Hva ser du?

Hva ser du for menigheten, for byen, for tjenesten?

Hva ser du i framtiden?

Hvis du ikke ser, kan det gå riktig galt. Er du svaksynt eller blind så kan konsekvensene bli store hvis du kjører bil.

Hva ser du?

Ser du ingenting, kan du ikke gå inn i noe nytt. Gud vil gi deg et syn. Gud vil gi deg nye perspektiver. Disse dagene vil Han åpne opp øynene dine og vise deg noe nytt. Gi deg helt til det bilde du ser. Uansett hva som skjer, så kan du beholder drømmen. Guds drømmer er større enn våre drømmer. Du skal forandre din by eller det stedet hvor du bor.

Selv om vi ønsket at alle menighetene er levende, voksende og dynamiske, så er ikke det virkeligheten. Hvis vi skal være ærlige, så er vel realiteten i dag at det finnes to kulturer i våre menigheter:

Menigheter som fokuserer på fellesskap, samarbeid og å tjene mennesker i nærmiljøet. Menigheter som er opptatt av å bevare fellesskapet og sørge for at medlemmenes personlige smak blir ivaretatt mer enn å strekke seg ut for å nå nye.

Vi ser også at unge lederne er mer opptatt av og har et større hjerte for nærmiljøet. De er også mer opptatt av menighetsplanting. De ser det som et bedre alternativ enn å lede en etablert menighet.

For å bruke en kjent frase:

«De ønsker heller å få barn enn å vekke opp døde.» De ønsker ikke å bruke penger, tid og ressurser på menigheter som likevel ikke kommer til å endre seg. Men vi må ha tro for å tilrettelegge for at alle menigheter blir levende, voksende og dynamiske, tjener nærmiljøet og har fokus på neste generasjon. Jeg har tro på menighetsplanting, men jeg tror også på en vitalisering av etablerte menigheter hvor det igjen kan bli attraktivt for unge ledere å ta ansvar i framtiden.

Jeg har bestemt meg for å være der det pulserer, der det er liv, der barna og der de unge er. Jeg ønsker alltid å ha unge mennesker rundt meg, lære av dem og være åpen for nye ting. Det vil holde meg vital, men jeg tror også jeg kan være med å gi noe.

Vi som er godt voksne kan være modeller for den generasjon som kommer – være gode eksempler. Vi har et ansvar for å fostre og støtte dem og være åndelige fedre og mødre for dem.

Paulus sier til Filipperne og til Timoteus: «Vær et eksempel». For Timoteus var Paulus det visjonære eksemplet som sprengte grenser i livet hans.

La oss stå sammen: Ulike funksjoner – samme mål.

Ulike aldre – samme mål.

Vi trenger pionerer som er på banen – de kreative. Entreprenører som ønsker å skape noe nytt.

En av pinsebevegelsens verdier er: «Vi er grensesprengende og kreativt skapende.» Vi trenger nye og yngre krefter som tar ansvar. Jeg har tro på en ny pionerånd.

Tro er ikke det samme som positiv tenkning. Tro er ikke ønsketenkning. Tro er ikke urealistisk. Tro er å regne med Gud. Troen gjør at vi bygger vårt liv på Guds løfter og Guds ord i stedet for følelser og omstendigheter. Tro peker på Guds muligheter i framtiden. Vi trenger frimodige kristne full av tro med store drømmer og visjoner.

Jeg har en hilsen til deg i dag: Gud vil at du skal ha større innflytelse enn du har i dag. Gud vil du skal bygge en større og sterkere menighet. Gud vil du skal dele det du har fått og bry deg om nye steder og menigheter.

Vi er ikke fornøyd – vi skal ikke bli der vi er. Vi vil strekke oss – vi skal ut av «boksen». Vi vil tenke større. Vi vil ha vekst. Vi vil se mennesker frelst og forandret. Vi har en allmektig Gud.

Kaleb var full av tro. Det var en annen ånd i ham. La oss innta landet – det flyter av melk og honning.

Se også: