TRADISJONEN: Så hva er tilsynelatende bibelsk? Med «Skriften alene» uten «Kirkens tro» (les: Tradisjonen) seiler Bibelen og troen sin egen sjø, og har fremmedgjort protestanter fra den overleverte trosskatt, skriver Odd Bjarne Bruun og Dag Øivind Østereng. 
  Foto: Gregorio Borgia, AP Photo / NTB scanpix

Kirkens tro og Skriften alene

mandag 18. desember 2017

Dette innlegget er en respons på "Er romersk-katolsk lære bibelsk?"

Kristenliv

Etter at undertegnede ga respons til Jon Kvalbein vedrørende en bokanmeldelse, har det ikke manglet på reaksjoner i Dagen. Med betydelig ulikt presisjonsnivå er det daglig noen som har behov for å formidle hvor ubibelsk Den katolske kirkes lære er. Vi kan ikke svare på alle disse innleggene, men vil gjerne svare på Jan Bygstads innlegg onsdag 13. desember. Det stykket har også direkte adresse til oss.

I vårt svar kommer vi ikke inn på alle de lærepunktene Bygstad nevner. Hver for seg krever de omfattende behandling, og vi har delvis svart på dette i tidligere innlegg, samt et mer omfattende læremessig svar vil kunne finnes blant annet i boken «Fra Luther til Peter – en pilegrims bekjennelser». De som genuint ønsker svar på de spørsmål Bygstad reiser, må lese mer enn avisdebatter.

Bygstads innlegg hører til blant de mer kompetente svar, men avdekker også konfesjonelle svakheter. Vi har med frimodighet holdt frem Den katolske kirkes lære som en lære i overensstemmelsen med Den hellige Skrift. Den katolske kirke ser seg like bibelforpliktet som enhver luthersk kirke. Vi har derimot aldri hevdet at luthersk og katolsk tro er det samme i ett og alt, og at forskjellene ikke finnes. Vi er fullstendig klar over disse forskjellene. Gjensidige påstander om hvem som forholder seg mest i samsvar med Skriften, vil isolert sett derfor være en ørkesløs debatt. I Den katolske kirke er Bibelen kirkens hellige og kanoniske bøker. Så kan vi bare registrere forskjellene og undre oss over hvorfor de er der.

De konfesjonelle forskjellene som faktisk finnes, tenker vi som kirker og som kristne åpenbart forskjellig om. Vår overbevisning er at de punkter som hele tiden trekkes frem summarisk, slik som Maria, avlat (les: boten) helgenene, rettferdiggjørelsen, skjærsilden og paven, er uttrykk for hvor fremmedgjort protestantisk tro er for Kirkens overleverte trosskatt (Kirkens tro). Slik vi som forhenværende protestanter etter hvert har sett det, er ikke disse lærepunktene uttrykk for feil i Den katolske kirke, men mangler i den protestantiske tro. Vi ser det med all tydelighet; denne fortsatte mangel og fremmedgjøring fra Kirkens overleverte trosskatt er protestantismens ulykke. Den fører ikke inn i troen fylde, men inn i troens fragmentering og reduksjon.

Det er den samme mekanismen som har ledet protestantismen på læremessig glideflukt i fem hundre år, og med akselererende hastighet de siste to hundre år. Vi tror Jan Bygstad er vel vitende om hva vi sikter til med å anfekte protestantismens sårbarhet for tidens åndelige vær og vind.

Innenfor «Skriften alene-kristendommen» er det ingen kristen enhet, men et hav av ulike retninger, meninger, syn og lærer. Bibelen gis nemlig ikke videre i en forpliktende læretradisjon. Vi er oss bevisst at selv det vi sier her har vanskelig for å nå inn til protestanter, fordi vår protestantiske kultur, som vi tenker og puster i, er fremmedgjort for tankegangen at Bibelen finnes gitt innenfor Tradisjonen (med stor T). Den tanken må faktisk gjenvinnes.

Nå kan det med all respekt hevdes at Jan Bygstad ikke er en teolog som har latt tidens ideologiske føringer få definere hans teologi. Bygstad er den presten i Norge som med størst integritet har ivaretatt et genuint luthersk anliggende. Vi som skriver dette har stor respekt for Bygstad. Likevel ser vi at det er en annen brytningstid som har fått definere hans teologi, nemlig den lutherske reformasjonen. Det faktum at denne genuine lutherske tradisjonen som Bygstad representerer, bare kan overleveres i stadig mindre miljøer innenfor lutherdommen, er kanskje et talende eksempel på at denne arven ikke representerer den universelle kirkes tro i sin fylde. Når genuin lutherdom har blitt en anakronistisk raritet innenfor sitt eget bekjennelsesfellesskap (den evangelisk-lutherske kirke), er det grunn til å stille egendiagnosen på nytt. Det var denne egendiagnosen vi stilte oss selv før vi konverterte.

Hvordan overleverer lutherske kristne Kirkens tro? Finnes det noe som kan kalles Kirkens tro? Læretradisjonen som prinsipp mangler, og dette åpenbarer svakheten med «Bibelen-alene-teologien». Nettopp i dette skjæringspunktet ligger hovedmangelen i protestantismen, nemlig i mangelen av et forpliktende læreembete, det som holder kirken sammen som ett legeme i troen. Utslagene av denne mangelen er utallige. Man må gjerne fortsette å angripe apostelen Peter og hans etterfølgere (paveembetet), men da må man vite at man angriper en guddommelig ordning innstiftet av Jesus selv (Matt 16,18-19).

La oss nevne ett eksempel på hvor fremmedgjort norske, «bibeltro», lavkirkelige lutheranere er fra Kirkens tro. På et bedehus var det nylig dåp. Dette var i en sammenheng vi skulle regne med var evangelisk-luthersk, konservativ og læremessig bevisst. Da barnet ble døpt, sa dåpsforvalteren: «Jeg døper deg til Guds navn, Jesu navn og den Hellige Ånds navn». Her fantes åpenbart ingen forpliktende liturgi, og barnet ble døpt med dåpsord som er et liturgisk uttrykk for triteisme. «Navn» ble nevnt tre ganger, og hverken Faderens eller Sønnens navn ble nevnt. Hvor ille dette er, det skjønner Bygstad, men ingen på bedehuset reagerte på dette. De visste ikke engang at dette var noe å reagere på. Fremmedgjøringen er total.

Kanskje er dette bare et kuriøst eksempel, men det illustrerer med all tydelighet hvor teologien tar veien, selv i evangelisk-lutherske miljøer som tror seg å være «bibeltro» og «lutherske». Det ser ut til å gå den veien høna sparker, i hvert fall der det ikke finnes innsatte hyrder som er forpliktet på noe som er felles, for eksempel DELKs tro. Derfor kunne dette selvsagt ikke skjedd i den menigheten Bygstad er prest, fordi Bygstad er mer læremessig bevisst og DELK sannsynligvis har forpliktende liturgi. Men dette kunne altså likevel skje i miljøer som setter Bygstad høyt som prest, og som med all sannsynlighet har lest hans innlegg i Dagen med glede.

Vi håper Bygstad og de som leser dette tar poenget. Poenget er ikke å angripe, men å peke på svakheten. Kirkens tro er den overleverte (traderte) trosskatt som i samsvar med Den hellige Skrift holder Kirken sammen i ett forpliktende trosfellesskap. «Troens fylde» er uttrykket Kirken bruker om dette. Vi skriver som sagt ikke dette som et angrep, men som et innspill til erkjennelse. Protestanter er fremmedgjorte for denne «fylden» og det som holder Kirken samlet om denne trosskatten, nemlig kirkens læreembete gjennom paven og biskopene.

«Katolsk lære er kun tilsynelatende bibelsk», skriver Bygstad. Vårt svar tilbake er: Hvor er den bibelske kristendommen innenfor protestantismen? Fortell oss det, blant alle retningene som vil være alene med sin forståelse av Skriften! Er det i Den norske kirke, Norsk Luthersk Lekmannsmisjon, Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Normisjon, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, Messiaskirken, Det evangelisk-lutherske stift i Norge, Den evangelisk-lutherske frikirken, Norgeskirken, Sarepta, pinsebevegelsen, baptistene, metodistene, Guds menighet på Vegårshei? Alle disse har én ting til felles: Skriften alene! Hva de ellers har felles er litt ymse, og innbyrdes har disse mer eller mindre behov for å ta avstand fra hverandre som ubibelske.

Så hva er tilsynelatende bibelsk? Med «Skriften alene» uten «Kirkens tro» (les: Tradisjonen) seiler Bibelen og troen sin egen sjø, og har fremmedgjort protestanter fra den overleverte trosskatt. Det gjelder enten det er utslag av ukyndig triteisme på bedehuset, kjønnsnøytrale vigselsliturgier i Den norske kirke, eller fravær av bønnefellesskapet med helgenene og manglende enhet med paven i DELK. Den katolske kirke står derimot støtt forankret i Den hellige Skrift i samsvar med Tradisjonens lære, det er også det bibelske prinsipp, og er ikke tilsynelatende bibelsk. Det er bibelsk!