FRA NERO TIL IS: Jesus har lovet at disse dødsrikets krefter, fra Neros tid til IS-terroren, ikke skal få makt over hans kirke. «La ikke hjertet bli grepet av angst og uro. Tro på meg,» sa han til disiplene den gang. Det samme sier han til oss, skriver Stig Magne Heitmann.  Foto: Illustrasjonsfoto: Reuters/NTB Scanpix

Når religionene faller

onsdag 3. august 2016

Kristenliv

Alt som står imot Jesus som Sannheten, skal dømmes. Alt som har reist seg mot Gud, skal falle. Derfor bekjenner vi: Hinduismen skal falle, buddhismen skal falle, og islam skal falle.

Islam er en 1400 år gammel religion. Hinduismen regnes som verdens eldste religion. Noen av dens skrifter er flere tusen år gamle. Buddhismen oppsto gjennom Siddharta Gautama cirka 500 år før Kristus. Vi har å gjøre med gamle religioner med dype, kraftige røtter. Millioner av mennesker bekjenner seg til disse religionene. Er det mulig at de kan falle? Er det mulig at røttene kan rykkes opp?

Jesus Kristus presenterte seg som Sannheten, verdens lys og hele verdens frelser.

Den universelle kirke bekjenner at Bibelens Gud er universets skaper og Herre og at Guds rike er et rike som aldri skal forgå. Bibelen lærer at alle makter og myndigheter, alle ideologier og religiøse systemer skal underordne seg ham. Alt som står imot Jesus som Sannheten, skal dømmes. Alt som har reist seg mot Gud, skal falle. Derfor bekjenner vi: Hinduismen skal falle, buddhismen skal falle, og islam skal falle.

Bibelen lærer at djevelen, Satan, er den store forføreren som står bak alle forførende ismer og religioner. Ved Jesu gjenkomst blir hans makt fullstendig knust. Han skal bindes og tilintetgjøres. Dermed vil det også bli slutt på all djevelsk forførelse.

Derfor ikke bare tror vi, men vi vet at religionenes makt en gang vil være forbi. Kirken har godt av å studere nøye den realismen Åpenbaringsboken i Bibelen forkynner.

I det siste er det publisert bilder som sammenligner forholdene i Afghanistan, Iran, Tyrkia, Tunisia og flere andre muslimske land på 1970-tallet og 2016. Bildene forteller at islamiseringen har vært påtagelig. Liberale vestlige ideer som gjorde seg gjeldende for 40 år siden, er visket bort. Regimer, religiøse ledere og religiøse folkemengder hater Vesten og «alt dens vesen». Konklusjonen er klar: Radikal islamisering har vunnet fram. Islamsk fundamentalisme er på fremmarsj.

Radikal islamisme erobrer både tanker og geografiske områder. Midtøsten er i ideologisk og militær konflikt og kaos. IS har etablert kalifat og truer ikke bare Midtøsten, men Europa og verden for øvrig med en ufattelig brutal form for jihad. Islamske ledere forkynner at Jerusalem skal falle i islams hender og Rom skal inntas liksom Konstantinopel. Deretter skal hele Vest-Europa og så Amerika, Afrika og Asia komme under islams herredømme.

På sin måte har de erklært verdenskrig. Unge, frustrerte muslimer radikaliseres og sverger troskap til IS. Islamske terrorister og selvmordsbombere er rede til, i IS´ og Allahs navn, å føre krigen der de kan – på en flyplass, i en kafé, på et kjøpesenter, en musikkfestival, en skole, en kirke og i et nabolag. De sprer frykt og ødeleggelse. Unge mennesker og prester drepes. Det skjer over hele jorden; i Kenya, Tanzania, Angola, Nigeria, Mali, Frankrike, Tyskland, Belgia, England, Sverige, Australia, Filippinene, Bangladesh … Det kan skje der vi bor. Vesten skjelver av frykt.

Politiske ledere og avisredaksjoner er rådville og fylt av frykt. Noen er naive, men dem blir det trolig færre av. Andre politiske ledere ønsker å slå hardt tilbake, men vet at det kan gjøre at ting går fra vondt til verre. Det kan virke som disse feige terroristene har overtaket. Det er som om djevelen selv herjer.

De politiske ideologienes røtter er ikke så gamle og kraftige som de store verdensreligionenes, men den Gud som kunne rykke opp røttene til den fryktede og tilsynelatende uovervinnelige kommunismen, han kan også rykke opp røttene til islam og ekstrem islamisme.

Det er millioner av mennesker i den muslimske verden som har sett «islams sanne ansikt» gjennom den iranske revolusjonen, den arabiske våren, de islamske regimene og tallrike islamistiske terrorgrupper, og som lengter etter å se islam forsvinne.

Muslimer forvirres og frustreres over at sjia- og sunnimuslimer dreper hverandre. Muslimer fortviler over at det ikke er mulig å få gode regimer i noen muslimske land. Det er undertrykkelse, ufrihet, sosial uorden, terror og konflikter nesten over alt. Kan vi øyne at islams røtter er i ferd med å rykkes opp – at islam kommer til å falle?

Da de første kristne i Jerusalem ble truet med forfølgelse fra religiøse og politiske ledere, ba de: «Herre, hold øye med truslene deres, og gi dine tjenere å forkynne ditt ord med frimodighet.» Disse kristne visste for det første: Gud har all makt i himmel og på jord, i fortid, nåtid og i fremtid. Derfor siterte de fra en salme skrevet av David 1000 år tidligere. De visste at kampen mot Gud og Guds folk ikke var noe nytt. For det andre: De nektet å gi etter for frykten. Den skulle ikke få lamme dem i deres oppgave med å forkynne det glade budskap. De overlot truslene til Den allmektige.

Jeg tror at et kristent svar består av tre deler.

Det første er at vi kan vite at Jesus har all makt i himmel og på jord. Den som leser Det gamle testamentet, vil se at truslene fra onde makter mot menneskehetens og Guds folks eksistens ikke er et nytt fenomen. Djevelen er alltid på krigsstien, i ulike forkledninger, mot alt som er elsket av Gud. Det kan være politiske ideologier som nazisme og kommunisme, og det kan være religiøse krefter. Den som leser kirkehistorie av gammel og ny årgang, vil se at djevelens angrep gjennom ulike religiøse og politiske grupper er et nesten konstant fenomen. Men Jesus har lovet at disse dødsrikets krefter, fra Neros tid til IS-terroren, ikke skal få makt over hans kirke. «La ikke hjertet bli grepet av angst og uro. Tro på meg,» sa han til disiplene den gang. Det samme sier han til oss.

For det andre: I 1982 ble flere kristne ledere, blant dem stifteren av Open Doors, Broder Andreas, enige om en sju års bønnekampanje for den kommunistiske verden. I disse årene ble det bedt om at Gud måtte gripe inn på sin måte, og i 1989 falt kommunistregimene i Øst-Europa sammen som korthus. Gud visste hvordan han ville gjøre det, og han gjorde det. Kristne har også bedt intenst for kirken i Kina. De bønnene må vi ikke slutte å be, men det ingen trodde kunne skje, har skjedd. Kirken kalles i vår tid til å be for den muslimske verden og be Gud stanse alle djevelske angrep i verden. Alle kristne gudstjenester og bønnemøter skulle inneholde slike bønner i vår tid.

For det tredje: Kirken må forkynne evangeliet også for muslimer. Gud gjør et under i den muslimske verden i dag. Enkeltmennesker møter ham gjennom drømmer og syner. Det er hele grupper av ex-muslimer som begynner å følge Jesus Kristus. Det er millioner av nominelle muslimer som ikke lenger tror på Koranen og Allah, men som lengter etter en sann Gud og en sann tro. Kirkens hovedoppgave har aldri vært å kritisere andre religioner, men å forkynne kjærlighetens evangelium. Å føre hellig krig må være langt fra en kristens tanke. Kampen vi skal kjempe, er mot djevelske makter og myndigheter, mot ondskapens åndehær.

Det nye testamentet og i særlig grad Åpenbaringsboken forteller at martyrium vil være en del av prisen å betale i kampen for å bekjempe djevelens forførelse. Den som vil være med å rykke opp islams røtter gjennom bønn og ved å forkynne evangeliet om Jesus Kristus, utsetter seg selv for djevelens vrede. Det vil koste å stå i kampen. Jesuvitner i den muslimske verden vet dette inderlig vel. Vi kalles til å stå sammen med dem.