ONDSKAP: Tror vi at dette er en kamp mot mennesker eller politiske partiers programmer? Eller forstår vi at det er en kamp mot «ondskapens åndehær»? Hvis vi reiser oss mot denne ondskapen, da skal vi sannelig også få smake dens vrede, skriver Stig Magne Heitmann. 
Illustrasjonsbilde: Fotolia
  Foto: 

Festningsverk og forfølgelse

mandag 23. oktober 2017

Kristenliv

Hvorfor forfølges ikke kirken i Norge og Europa i større grad? Er det fordi vi ikke er en trussel mot festningsverkene til «ondskapens åndehær»?

«Vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod (altså mennesker), men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet,» skriver apostelen Paulus. Han hadde selv hatt en religiøs «festning» mot sannheten. Da han hadde fullmakt fra religiøse ledere til å nedkjempe dem som hevdet at Jesus og evangeliet var sannheten, var det en religiøs åndsmakt som styrte ham. I sin apostel- og misjonærtjeneste møtte han mange motstandere og mye motstand av både politisk og religiøs art. Også de var styrt av en «åndehær i himmelrommet».

Paulus lærte gjennom alt dette en sannhet som han underviser menigheten i Efesos i: «Vi har ikke en kamp mot mennesker, men mot ondskapens åndehær.» Til menigheten i Korint skriver han: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud.» Tankebygninger er en slags «festningsverk», eller på engelsk «strongholds».

Hvordan gir dette seg til kjenne i dag? Vi spør ikke om det viser seg, for vi vet at åndehæren er virksom til alle tider. Men vi spør hvordan!

1. Forfølgelse i hinduismens festning/«stronghold». Nylig viste BBC en dokumentar om hinduismen i India. I en by var det «rotteguden» som ble tilbedt. Det betyr at rottene blir sett på som hellige, som barn av rotteguden. Rottene har høyere status enn mennesker, umåtelig høyere status enn lavkasten, sudraene, disse fattige og utstøtte. Den åndelige lederen, brahminpresten, hadde et ønske for sin reinkarnasjon; at han skulle bli gjenfødt som en rotte. I en annen by tilba de apeguden. Flokker av apekatter terroriserte byen og ble samtidig æret og beskyttet. Apekatter hadde langt høyere status enn fattige ­mennesker.

Hinduismens inndeling av mennesker i ulike kaster og læren om karma, dharma og reinkarnasjon er forkastelig, vil ikke-hinduer mene. Problemet er at ondskapens åndehær har forført hinduer i tusener av år til å tro at dette er sannheten. Det har så dype åndelige røtter at det krever et enormt arbeid å få rykket det opp og ryddet det av veien.

Kristne i India opplever i dag en skremmende økning i forfølgelse fra hindufundamentalister. Hvorfor? Fordi det er en stor kristen vekst. I løpet av noen tiår med kristen vekkelse er antall kristne blitt minst 80 millioner. De fleste nye kristne kommer fra den laveste kasten (sudraene) eller fra de kasteløse (dalitene). De omfavner frigjøringen i det kristne evangeliet og forkaster hinduismens fascisme og falske tro.

Dette er «forfølgelsenspsykologi»: Der evangeliet går fram og festningene til djevelen angripes, der går «ondskapens åndehær» til motangrep gjennom forfølgelse. Er det rart «ondskapens åndehær» reiser seg til motstand når dens festning angripes? Hindutvabevegelsen i India og Nepal kjemper for et reint hindusamfunn. Hindureligionens og hindutvafilosofiens tilhengere angriper dem som tror på Jesus og friheten i ham – en frihet «ondskapens åndehær» hater. Djevelen ønsker bare å holde mennesker i mørkets fangenskap. Er det rart at kristne angripes og forfølges? Er det å undre seg over at evangeliet hates?

2. Forfølgelse i islams festning/«stronghold». Islams røtter er 1400 år gamle. De er ikke så gamle som hinduismens, men de er sterke og dype nok til at det skal mye kraft til for å rykke dem opp. Etter 70 år ble kommunismens røtter revet opp de fleste steder der denne ideologien hadde forfulgt kristne og forsøkt å bekjempe kristen tro. Det var en tid med mye kristen bønn. 1400 år er 20 ganger mer enn 70 år. Derfor trengs det kanskje 20 ganger så mye bønn for å rykke opp islams røtter?

I dag skjer det underlige ting i den muslimske verden. Ayatollah Khomeini lovet et sjiaislamsk paradis i Iran etter revolusjonen i 1979. Da kirken ikke kunne underordne seg hans befalinger fordi den var bundet til Guds ord, drepte det islamske vokterrådet kirkens prester og stengte dens dører. Men det kristne budskapet hadde fått tak i nye mennesker. Islams festningsverk begynte å slå sprekker. Gud reiste opp nye ledere i en undergrunnskirke som i dag kanskje teller rundt en million nye kristne med muslimsk bakgrunn. Kanskje tre ganger så mange? En bok bærer tittelen «Too many to jail» - det er for mange nye kristne til at det er plass i fengslene for dem. Likevel gjør de religiøse myndighetene alt som står i deres makt for å knekke kirken og evangeliets fremgang. Men det er evangeliet som seirer i Iran nå, og festningen til «ondskapens åndehær» slår sprekker.

Tom Doyle har skrevet et par bøker om hvordan Jesus møter muslimer i syner og drømmer. Nabeel Qureshi har skrevet boken om seg selv, «Søkte Allah, fant Jesus». På Youtube-videoer forteller mange tidligere muslimer om sitt møte med Jesus. Tusener av iranske og afghanske flyktninger kommer til tro på Jesus i Europa, Tyrkia, Australia og Amerika. Noen hundre også i Norge. I Syria søker mange Jesus. Det er en bevegelse av muslimer på vei bort fra islam til Jesus.

Er det å undre seg over at forfølgelsen øker? «Ondskapens åndehær» holder på å miste sin festning.

3. Forfølgelse i diktaturets festning. To av verdens verste diktaturer forfølger kristne brutalt: Nord-Korea og Eritrea. På World Watch List 2017 fra Åpne Dører er Nord-Korea nummer 1, så følger 8 muslimske land før Eritrea på 10. plass.

I Korea fant det sted store kristne vekkelser for vel hundre år siden. Samtidig med vekkelsene var det brutal forfølgelse av de kristne, særlig iverksatt av den japanske okkupasjonsmakten som ville tvinge de kristne til å tilbe i Shinto-templene og bøye seg for den japanske keiseren. Før Japans kapitulasjon i 1945 hadde de planlagt å utrydde enhver kristen og alle spor av kristendommen i Korea. Den nye makthaveren i Nord-Korea, Kim il Sung, fortsatte i dette sporet: Kristne måtte nedkjempes. Han anså kristendommen som vestlig imperialisme og en utålelig religion. Fortsatt hater regimet Bibelen og dens frigjørende budskap.

Mens kristne forfølges på alle tenkelige måter i Nord-Korea i dag, blomstrer kirkene i Sør-Korea. Festningen til «ondskapens åndehær» består i Nord-Korea, men en dag vil også den falle. Vi kan være med på å slå sprekker i den og gjøre den porøs ved å be.

I Eritrea er det også svært alvorlig forfølgelse av kristne. Regimet ser på de Bibelens evangelium som sin verste fiende. Like fullt fortsetter veksten i antall kristne. Evangeliets ild brenner på samme måte som på oldkirkens tid da evangeliet vant seier etter seier midt under forferdelige trengsler.

4. Forfølgelse i sekularismens festning. Hvorfor forfølges ikke kirken i Norge og Europa i større grad? Er det fordi vi ikke er en trussel mot festningsverkene til «ondskapens åndehær»? I hele verden foregår det et «holocaust» uten sidestykke: Ufødte barn drepes i mors liv. Forskere finner nye metoder for å finne ut hvem som ikke bør bli født. Oppegående mennesker og ellers fornuftige politikere lar det bare skje. Det vedtas partiprogram og lover som tillater utryddelse av de uønskede. Disse barna er ikke bare mors og fars barn. De er Guds barn! For meg som arbeider for forfulgte kristne, er det en helt naturlig konsekvens også be for de forfulgte, ufødte barna.

Men kirkesamfunnene og kristne ledere er merkelig tause. Vi er blitt politisk korrekte. Vi må ikke provosere. Bes det mye i menighetene og bønnemøter for denne situasjonen? Tror vi at dette er en kamp mot mennesker eller politiske partiers programmer? Eller forstår vi at det er en kamp mot «ondskapens åndehær»? Hvis vi reiser oss mot denne ondskapen, da skal vi sannelig også få smake dens vrede.

«Ondskapens åndehær» skaper også forvirring om seksualitet, samliv, ekteskap, familie og barnas behov. Den vil bryte ned samfunnet og ødelegge familiene og barna. «Tyven er kommet for å myrde, stjele og ødelegge,» sa Jesus.

«Ta på Guds fulle rustning,» skrev Paulus til menigheten i Efesos. Fra innsiden, i menigheten, begynte menigheten å bygge et sant kristent samfunn med alle evangeliets herlige bygningsmaterialer. Det har skjedd gjennom hele kirkens historie, mange steder i verden. Det skjer også i vår tid. Vi vinner ikke kampen mot «ondskapens åndehær» først og fremst ved å gå til angrep på politikere, politiske programmer eller mediene, men ved å bygge fra innsiden og leve ut det kristne evangeliet i hverdagen i de miljøene vi tilhører. Kjære kristne forkynnere: Vær frimodige i å undervise menigheten i Bibelens sannheter, særlig de som blir utsatt for angrep. Slik blir den ondes festningsverk lagt i grus.

Til sist: Vær ikke redde for den forfølgelsen som kommer når vi er frimodige Kristusvitner. Da er vi salige, sier Jesus. Da vinner vi mer enn seier, skriver Paulus. Da kan vi juble av glede, forkynner Peter.