FELLES: Jeg skulle ønske meg en prosess der fellesråd og menighetsråd sammen drøfter hvilke tjenester som må være i den enkelte menighet og hvilke oppgaver som heller bør løses på felles­rådets bord, skriver Karl Johan Hallaråker.  Foto: Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Den norske kirke og lokalmenighetene

tirsdag 23. januar 2018

Kristenliv

Det er egentlig et tankekors at det organet som ikke er forankret i et kirkedemokratisk valg – til forskjell fra menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøtet – har fått utviklet seg i en så mektig funksjon som det tilsynelatende synes som.

Den norske kirke i Bergen har mange flotte medarbeidere i staber, styrer og råd. Med all ulikhet er det en tydelig intensjon å arbeide for kirkens og evangeliets beste i byen vår. Bergen har også en kirkeverge med god kirkeforståelse og har startet med en lyttende holdning til lokalmenighetenes behov. Men det gode kan alltid bli bedre. Slik er det også i denne sammenheng.

Ved starten av inneværende valgperiode 2015–2019 fikk vi utlevert Håndbok for menighetsråd og kirkelig fellesråd. Boken inneholder ni kapitler om de to organenes plass og oppgaver med vedlegg (kirkeloven, gravferdsloven, regler og veiledning om menighetsrådets og fellesrådenes virksomhet, samt (NB!) ansvarsfordeling mellom de to organene).

Som nyvalgt menighetsrådsleder og medlem av fellesrådet fikk jeg i håndboken et annet inntrykk enn den virkeligheten som jeg møtte i Bergen. Kontakt med andre i samme situasjon viste at jeg var ikke alene med mine opplevelser. Etter min vurdering er det behov for et åpent fokus på hvordan kirkelige organer fungerer i forhold til den formelle «skinnegang» som skal danne grunnlag for «togkjøringen».

I dagens kirkelov har altså soknet to organer – menighetsrådet og fellesrådet. Det er klargjort at disse står ikke i et over og underordnet forhold til hverandre. Forholdet er beskrevet med at fellesrådet har et «positivt avgrenset» mandat. Det betyr at fellesrådet sine oppgaver er avgrenset til det som konkret er formulert i lov og forskrifter. Fellesrådet kan ikke ta seg til rette ut over det positivt avgrensede mandat – med mindre en blir bedt av menighetsrådene om konkrete oppgaver. Menighetsrådet har et «negativt avgrenset» mandat. Det betyr at menighetsrådets ansvar faktisk er alt som ikke konkret er lagt til annet hold. Hovedansvaret for menighetsrådet benevnes som ansvar for menighetens virksomhetsplan. Det omfatter menighetslivet og bruken av ressurser i arbeidet.

Jeg har vanskelig for å se at disse formuleringene egentlig er de en bruker i Bergen. Derimot får en inntrykk av at Fellesrådet og administrasjonen (kirkevergens stab) har det egentlige og overordnede ledelsesansvaret for kirken i Bergen. I forrige valgperiode oppnevnte Fellesrådet et utvalg til å komme med forslag om «Virksomhetsgjennomgang av kirken i Bergen». Dokumentet ble forelagt Fellesrådet i høst og er nå på høring til 1. mars d.å. Innledningen til mandatet begynner slik «For å gi Fellesrådet grunnlag for å lede og videreutvikle en bærekraftig kirkelig virksomhet i Bergen…» Dersom en ikke er bevisst på regelverket, styrkes inntrykket av at Fellesrådet er det overordnede styringsorganet med slike formuleringer.

Da Fellesrådet fikk dokumentet på bordet før utsendelse til høring, føyde vi til et poeng i forslaget til vedtak om å komme med forslag om bedre ressursutnyttelse «til Den norske kirkes menighetsbygging i Bergen». For noen av oss var dette avgjørende viktig. Det betyr blant annet at ressursbesparelse og stillingsendringer må ikke løses på skrivebordet, men sees i lys av hva menighetene trenger til menighetsbygging. Menighetsbygging har mange sider. Men det tør være liten tvil om at selve pulsslaget er menighetens samling om ord og sakrament. En virksomhetsgjennomgang uten klargjøring av hva dette er, må bli tilslørende. Jeg håper høringsinstansene merker seg denne tilføyelsen i vedtaket. Jeg skulle gjerne ønske at det ble en mer offentlig debatt både om dokumentet i Bergen, og det generelle forholdet mellom fellesråd og menighetsråd.

Sammensettingen av utvalget tyder også på at utvalgets fokus har vært «ovenfra og ned». Bare tre av utvalgets 15 medlemmer var kirkelig folkevalgte. Ingen sitter som ledere av menighetsråd.

Utvalget har uten tvil gjort et grundig arbeid ut fra sine forutsetninger og premisser. Min hovedinnvending er dog at en har hatt fokus på det som kan kalles «fellesrådets organisasjon» med tanke på innsparing og rasjonalisering i organisasjonen – og lite vurdert ut fra menighetenes situasjon og behov for ressurser til «menighetsbyggende arbeid». Dokumentet mangler et grunnleggende fokus på om den kultur som har utviklet seg, og den tankegang som synes å råde i fellesrådet, er i samsvar med regelverket eller har fått utvikle seg på en måte som bør justeres grunnleggende. Selv tror jeg det siste.

Fellesrådet er kanalen til kommunen. Fellesrådet har ansvar for tilsettinger og personalrelaterte spørsmål i nært samarbeid med menighetsrådene. Understrekingen av hele stillinger er viktig – så vidt det er mulig. Men henvisningen til arbeidsmiljøloven i denne sammenhengen er ikke udiskutabel. En kan nemlig ikke uten videre argumentere med fellesrådet som en organisasjon. Det er et felles organ som skal ha personalansvar relatert til selvstendige sokn med behov for nødvendig personell. Det virker nærmest som om oppbyggingen av en kirkelig organisasjon betyr at kirkeverge og fellesråd er det ledende organet for soknet – kirken i Bergen – og ikke fellesorgan for de selvstendige soknene i Bergen.

Dagens instruks for administrasjonsledere har som første poeng at stillingen er daglig leder i menigheten og stillingen er fellesrådets (kirkevergens) representant i lokalmenigheten. Dersom en ikke følger med, kan en tro at det er sant. Men reglementet i Håndboken sier faktisk noe helt annet – det er menighetsrådet som utpeker daglig leder i menigheten. Da må det også sies at om pengenes kanal går gjennom fellesrådet, er alle stillinger i menigheten – menighetens stillinger og har oppdrag i forhold til menighetsrådets ansvar for den totale virksomhetsplanen. Fellesrådets personalansvar betyr ikke at fellesråd og kirkeverge kan styre lokale staber ved siden av menighetsrådet og deres virksomhetsansvar. Samordning av staber og funksjoner kan synes effektiviserende og ressurssparende på skrivebordet, men det er ikke nødvendigvis det samme relatert til menighetsbygging og gudstjenesteliv.

For ordens skyld – det er nødvendig å ha fokus på bruk av ressurser – også personalressurser. Det er i alle bransjer nødvendig å se på utnyttelse og rasjonalisering. Det må skje fremskritt i arbeidsmåter, og forandring er ofte nødvendig. Men poenget i kirkelig omstilling må være å forsikre seg om at vi begynner i rett ende og vurderer ut fra det rette utgangspunkt – den enkelte menighets menighetsbyggende arbeid.

Det skjer både demografiske endringer og nye vaner og møtepunkt. Ja, det skjer mange endringer. Derfor ser jeg ikke bort i fra at på sikt kan det også bli nødvendig å vurdere vanskelige spørsmål som soknegrenser. Men nett nå er vi inne i en ventetid på nye kirkelover. Om det går som jeg håper og tror, blir det en enklere og klarere statlig kirkelov der bare kirkemøtet sentralt og menighetsrådet lokalt blir de to rettslige styringsorganene (slik Departementet klokelig foreslår i høringsdokumentet). Da er tiden inne til å vurdere de innenkirkelige grunnleggende strukturene og organiseringen.

Med dagens regler for fellesråd ser jeg for meg at vi trenger rasjonalisere fellesrådets og administrasjonen (kirkevergens stab) til grunnleggende støttefunksjoner for menighetene – god personalutvikling, administrative støttefunksjoner for den lokale staben og menighetsrådene, økonomisk rådgivning, it-funksjoner og regnskap. (I tillegg kommer kirkebygg og gravplassforvaltningen.) Dagens oppbygging av en kirkelig organisasjon med «fagsjefer» på de ulike feltene har vi rett og slett ikke bruk for. Vi har bruk for kirkeverge som sekretær for fellesrådet, stabsleder og kontakt til kommunen, og personer som koordiner støttefunksjonene på hvert av sine fagfelt.

«Sjefsoppbyggingen» er unødvendig og tilslørende for formalia og det reelle behov. Det har også utviklet seg uten grundig drøftelse i fellesrådet. Det er egentlig et tankekors at det organet som ikke er forankret i et kirkedemokratisk valg – til forskjell fra menighetsråd, bispedømmeråd og kirkemøtet – har fått utviklet seg i en så mektig funksjon som det tilsynelatende synes som. En av grunnene kan være at fellesrådets medlemmer i hovedsak ikke leder menighetsråd, men har fått fellesrådet som sin arena – og lett tenker ut fra denne plassen. Jeg tror en ville tjene på om eventuelle framtidige «fellesråd» består av lederne i menighetsrådene.

Jeg skulle ønske meg en prosess der fellesråd og menighetsråd sammen drøfter hvilke tjenester som må være i den enkelte menighet og hvilke oppgaver som heller bør løses på fellesrådets bord. I dette arbeidet må en også ha fokus på den lekkasje som formelle og uformelle «tidstyver» utgjør i hverdagen. Det siste konstruktive utenfraperspektiv fikk vi i Nygård under bispevisitasen juni 2016. Det var matnyttig for vår menighetsbygging.

Rapporten om virksomhetsgjennomgangen foreslår å samordne administrasjonsledere for flere sokn og kompensere med lokale fullmektiger. Dette anser jeg som byråkratiserende og nye propper i systemet. Slikt vil nemlig bygge opp et nytt mellomledd mellom soknenes to organer. Den administrative medarbeideren må nemlig forholde seg til både menighetsråd og sokneprest (pluss de andre i staben) samtidig som vedkommende er kontakt til Kirkevergen. Å skulle betjene flere menigheter er ikke reelt effektiviserende. Hver menighet trenger administrativ ressurs og frivillighetsutvikler. Det jeg kan se for meg er at for å få gode fagfolk til trosopplæring og diakoni sammen med prestene og kantorene, kan eventuelt maks to menigheter samarbeide på de feltene. Å ha trosopplærer og diakon som skal betjene flere en to menigheter, går ikke opp innenfor de dager og tidsmarginer som er til stede.

Dette er mine foreløpige vurderinger så langt. Jeg skal ikke gi meg ut for å ha alle svarene. Men oppmuntrer til samtale. Vi skal drøfte høringssvar grundig i vårt menighetsråd. Jeg utfordrer alle menighetsråd til å vurdere «nedenfra». Vi kan ikke bare hoppe på dette toget med den skinnegangen som har fått lov til å utvikle seg. Hver menighet må stoppe opp og stille de grunnleggende spørsmålene om hvordan de kan arbeide bedre før vi konkluderer og går videre. Det har ikke virksomhetsutvalget gjort fyldestgjørende så vidt jeg kan se.