Gud vil alltid overraske deg når du søker Ham, skriver Henry Østhassel. Illustrasjonsbilde.

Opplevelser med Gud, del 2

søndag 4. februar 2018

Kristenliv

Dette vitnesbyrdet handler om hvorledes Jesus kommer når man er sønderknust og desperat, og hvorledes Han gjør mørke om til lys, sinne om til yr glede - og hvorledes Han mirakuløst løste meg fra tobakken.

I mitt første vitnesbyrd fortalte jeg om hva Gud lot meg se til tross for at jeg i min ungdom var jeg en vilter, opprørsk, bilgal og eventyrlysten ungdom, som en vilter Samson. Men hverken foreldre, menighet eller Gud fordømte meg – jeg ba alltid til Gud, bekjente hvem Jesus er og leste bare kristne bøker – men jeg klarte ikke å leve slik man forventer av en «god» og sindig kristen.

Når jeg var barn hadde min mor en drøm der hun så at jeg stod på en stor stein og talte til en folkemengde. Fra da av har jeg alltid følt et kall til å forkynne, men jeg har dessverre aldri fulgt dette kallet, og Herren er en gentleman, han presser seg aldri på. Men følelsen av å ha sviktet Ham har alltid fulgt meg.

Når jeg ble gift i 1977 begynte kona og jeg å gå i en menighet i Farsund. Men etter en opprivende splittelse i 1981 gikk jeg ut i en sekstenårig åndelig ørkenvandring helt frem til 1996.

 

Jeg håper at mine opplevelser kan inspirere andre til å søke Jesus med et ærlig og åpent hjerte, skriver Henry Osthassel:

Posted by DagensDebatt.no on 29. januar 2018

Sint i sjelen

Sommeren 1994 var jeg langt nede etter å ha blitt manipulert og lurt i næringslivet. Jeg var rett og slett sint langt inne i sjelen. Jeg var så sint at jeg i tankene drepte denne personen mange ganger. Jeg sovnet i sinne, stod opp på do om natta i sinne, våknet i sinne om morgenen - jeg var sint hele dagen, men ingen merket det på meg fordi jeg er god til å skjule slike følelser. Denne sinnstilstanden varte i to år. I desperasjon ropte jeg til Gud både natt og dag. Kjære Jesus, jeg vil leve for deg, jeg vil til Himmelen en dag, knus meg fullstendig om nødvendig. Få meg ut av det livet jeg lever og inn i det Du vil jeg skal gjøre. Det var min bønn.

Plutselig var Gud der

Etter to års sinne våknet jeg en morgen i april 1996 av at hver celle i kroppen sang lovsang til Gud. Hele meg, hver bidige celle i kroppen sang lovsanger, jeg følte som Asterix når han har fått styrkedrikken - det var som å sveve 5 cm. over bakken, og den sinte tilstanden jeg hadde lidd under i to år ble i ett nu erstattet av yr glede. Umiddelbart fikk jeg en sterk trang til å åpne Bibelen som lå i nattbordskuffen, noe jeg omtrent ikke hadde gjort siden 1981 – jeg leste bare masse kristne bøker. Det første Bibelverset øynene falt på når jeg åpnet Bibelen var et løfte Herren hadde gitt meg mange år før, verset kom bare fossende rett ut av Bibelen. Hva det var er en sak mellom Ham og meg.

Denne ekstremt herlige «tilstanden» varte i en hel uke. Nå sovnet jeg i lovsang, stod opp om natta og gikk på do i lovsang, og jeg våknet om morgenen i lovsang, hele meg lovsang hele dagen, og Bibelen var «levende» når jeg leste i den. Etter en uke hørte jeg en stemme som sa: «Henry, jeg går nå, men jeg kommer tilbake mye sterkere». Hva for noe? - hvem går? - hvem kommer tilbake? Jeg var forvirret fordi jeg ikke skjønte hva som foregikk eller hvem som skulle gå og komme tilbake mye sterkere - men det skal jeg vitne om i mitt tredje vitnesbyrd. Det var først senere at jeg skjønte at det var Den Hellige Ånd som talte. Men den herlige følelsen av Hans nærhet satt igjen i ett helt år, og gikk bare gradvis bort. Halvannet år etterpå, i september 1997 begynte jeg å gå i husmøter i nabolaget. Og nå begynte ting å skje!

I Oktober 1997 bøyde jeg kne i et husmøte og overga mitt liv til Jesus. Dette skulle vare resten av mitt liv. Jeg følte meg ledet til å begynne å gå i en menighet i Farsund, samtidig som jeg fikk en veldig trang til å gå i bønn i menighetslokalet, og begynte å be en time hver dag i en måned – og ting begynte å skje.

«Slutt å røyk Henry»

En måned senere, i November 1997 taler Den Hellige Ånd plutselig til meg igjen mens jeg sitter og koser meg med en deilig røyk foran TV`en - Ånden sier - ordrett sitert: «Jeg vil at du skal slutte å røke, jeg har ikke behag i at du røker» Hva for noe, jeg hadde ikke bedt om å bli løst fra tobakken og ble ganske så paff. Jeg hadde prøvd å slutte noen par ganger, men forsøkene varte bare noen timer, så jeg visste at jeg ikke hadde viljestyrke til å klare å slutte med noe jeg likte så godt. Men jeg svarte: «Ok, men da må du fjerne trangen til tobakk». Han svarte ikke på det.

I neste møtet i menigheten spurte pastoren om det var noen som hadde noen bønnebehov. Jeg rakk opp handa og bekjente: «Den Hellige Ånd har bedt meg å slutte å røke uten at jeg har bedt om det». Andre behov meldte seg som pastoren ba for, og han glemte å be for meg. Du verden hvor lettet jeg var når jeg kunne gå ut i bilen ta en god røyk på vei hjem, og i mitt indre sa jeg til Herren: «Jeg har bekjente det, jeg gjør det ikke igjen»

Det gikk en hel måned før pastoren plutselig kom på mitt bønnebegjær i et fredagsmøte, og sier: «Henry, var det ikke du som skulle slutte å røyke?» Å nei, å nei, å nei, aldri mer røyk tenkte jeg mens jeg svarte «Ja, det stemmer» Deretter la pastoren sine hender på meg og ba for meg samtidig som kona hans kastet tobakken min i søpla.

Dagen etter ble jeg helt desperat etter en røyk. Jeg satte meg i bilen lørdags kveld og fant en fuktig, sur gammel sneip i askebegeret, holdt en lighter i den andre handa og hylte og gråt. Det endte med at jeg trykket sneipen ned i askebegeret uten å tenne på den, og gikk hjem og la meg på sofaen kl. 22.00. Så lot Herren meg sove i 15 timer på sofaen i stua, jeg våknet først kl. 13.00 neste dag, og nå var jeg desperat sugen på en røyk. Det var nå gått 40 timer siden jeg ble bedt for, og jeg var slettes ikke løst fra tobakken - dette klarte jeg ikke. Jeg skulle i et styremøte kl. 15.00 samme ettermiddag sammen med to røkere, og bestemte meg for at det første jeg skulle gjøre var å bomme en røyk av dem.

Så skjedde underet

Det var nå 42 timer etter at jeg ble bedt for, og jeg var helt skjelven av abstinenser når styremedlemmene kom opp trappa til mitt kontor kl. 15.00, og jeg kunne nesten ikke vente på å bomme en røyk av dem. Men da grep Gud inn.

Styremøtet varte i fire – 4 - timer. Når møtet var ferdig gikk styremedlemmene ned trappa igjen samtidig som jeg ryddet bordet. Idet jeg tømte det ene askebegeret inn i det andre kom jeg til min store forbauselse på at jeg hadde glemt å bomme røyk av mine styrekolleger som hadde sittet og dampet og røkt i hele det fire timers lange styremøtet! Helt forfjamset ville jeg springe etter dem for å bomme en røyk.

Men da kom det klart meg: «Du er løst Henry». Det var ingen stemme, det var bare ord som «datt» ned i meg. Plutselig skjønte jeg at Herren løste meg akkurat idet styremedlemmene kom opp trappa, og Han lot meg sitte sammen med to røkere som dampet og røkte i fire – 4 - timer uten at røyk overhodet falt meg inn for å vise meg at Hans storhet fullstendig overskygger min svakhet. Siden har jeg aldri hatt lyst på røyk! Tenk det!

Gi Ham tiden din

Slike ting skjer når vi roper til Jesus i nød, tar imot Jesus og omvender oss fra vår syndige veier. Gud vil alltid overraske deg når du søker Ham, det vil aldri bli slik du forventet fordi Guds tanker er så hinsides over vår fatteevne. Det er ikke velformulerte lange flotte bønner Han blir imponert av, men Han elsker når du gir Ham tiden din.

Han svikter aldri meg, det er alltid jeg som svikter Ham når jeg går mine egne idiotiske veier. Dessverre må jeg si som Paulus i Romerne 7, 19: «19 Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg» Og i vers 25. Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Slik er altså jeg: Jeg tjener Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjøtt og blod.»

Neste vitnesbyrd blir om mitt «skremmende» møte med Den Hellige siden av Gud.

Les også: