KORSET: Asle Eikrem benytter seg av et «argumentasjonsknep», som det het da jeg gikk på gymnaset på 1980-tallet, når han hevder det er «velkjent» at læren om stedfortredende lidelse ikke formuleres 
før på 1500-tallet, skriver Petter Olsen.  Foto: Illustrasjonsfoto: Yay Images

Uforsonlig feil

onsdag 21. desember 2016

Dette innlegget er en respons på "Forsoning i kristen tro"

Kristenliv

Læren om stedfortredende soning har vært kontinuerlig til stede i kristendommens historie siden oldkirken.

 Førsteamanuensis Asle Eikrem tar feil når han i Dagen 15. desember hevder at «en tolkning av korset som stedfortredende strafflidelse ikke ble formulert før reformasjonen».

Sambåndet satte søkelys på dette temaet i novembernummeret, med den nylig utgitte boken «Kors og frelse – oppgjør med postmodernistisk kritikk av forsoningslæren» som hovedkilde.

Boken er skrevet av Eikrems likemann når det gjelder akademisk grad, førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Teigen viser i boken først og fremst til utenlandske teologer. Vi kontaktet Menighetsfakultetet for å høre om det fantes norske teologer med de samme tankene, og vi ble av ledelsen henvist til nettopp Asle Eikrem. Vårt intervju med ham kan leses digitalt her på Sambåndets nettsider.

I et svar til Eikrem i Dagen viser Bernt Torvild Oftestad til Anselm av Canterbury (1033-1109) og skriftet «Cur Deus homo» («Hvorfor Gud ble menneske») fra 1098. Som vi skriver i den aktuelle temaseksjonen i Sambåndet, med Teigens bok som kilde, utviklet Anselm av Canterbury det som senere er blitt kalt objektiv forsoningslære. Hovedpoenget her er at Jesus betaler det menneskene skylder Gud, ved sin lidelse og død.

Teigen mener likevel at Anselms forsoningslære er smalere enn den vi finner i oldkirken. Anselm mente at Jesu frelsesverk ikke besto av at han led en stedfortredende straff, men at Jesus gir Gud en erstatning for det menneskene skylder.

Derimot trekker Teigen fram Justin Martyr, som levde fra 100-165. Med henvisning til Galaterbrevet 3,13 framholdt Justin det som Guds vilje at Jesus skulle ta straffen over synden i menneskenes sted. Denne tidlige kirkefaderen omtaler Jesu korsdød både som befrielse fra Satans herredømme og som noe Jesus måtte gjennom for å sone menneskenes synder. Justin Martyr påpekte også, ifølge Teigen, at Jesus selv valgte å gå inn under forbannelsen som kom som følge av syndefallet, og syndefallet blir dermed det grunnleggende premiss for Justins forståelse av Jesu frelsesgjerning. Menneskene må frelses fra Guds dom over syndene deres, og Jesus må ta på seg å sone dommen. Teigen påviser at også Ireneus (130-202) og Athanasius (296-373) tar utgangspunkt i syndefallets konsekvenser når de skal forklare hva Jesu frelsesgjerning besto i. Også disse henviser til Gal 3,13.

Eikrem er kun opptatt av reformasjonstiden. Martin Luther (1483-1546) gjeninnfører den komplekse læren fra oldkirken og forstår frelse både som soning og seier – også han med utgangspunkt i blant annet Gal 3,13. Teigen skriver at Luther ser befrielse og seier som resultatet av at Jesus lider og død som vår stedfortreder. Også Johannes Calvin (1509-1564) var klar på at Jesus døde fordi han gikk inn under Guds vrede for å sone Guds rettferdige dom over menneskehetens synder som følge av syndefallet.

Det vil kanskje interessere Asle Eikrem å studere den franske filosofen Abelard (1079-1142). Ifølge Arne Helge Teigen var det han som utviklet den såkalte subjektive forsoningslæren – og det er her bruddet med oldkirken oppstår. Ifølge denne læretypen er det verken synd mot Gud eller Guds dom over synden som er menneskenes problem, men angsten for Gud. Gud åpenbarer seg gjennom Jesus på en måte som gjør at angsten forsvinner. Denne læren, skriver Teigen, ble senere videreført i den liberale teologien. 

Asle Eikrem benytter seg av et «argumentasjonsknep», som det het da jeg gikk på gymnast på 1980-tallet, når han hevder det er «velkjent» at læren om stedfortredende lidelse ikke formuleres før på 1500-tallet. At han må ta dette opp med de kirkefedrene som er nevnt ovenfor, er én ting. Langt mer alvorlig er det at førsteamanuensen også må vurdere synet sitt på læren om stedfortredende soning i lys av de bibeltekstene kirkefedrene henviste til.