Pinsevenn versjon 4.0

Det har aller mest handlet om å ville rendyrke profilen slik at minst mulig står i veien for evangeliet.

Bare to dager etter at Kirkemøtet er slutt, starter Pinsebevegelsens årlige lederkonferanse. Utenfor Den norske kirke er Pinsebevegelsen landets største protestantiske menighetssammenheng. I år er bevegelsen 110 år, og vi skal ikke se bort fra at den kommer til å få økt betydning i årene fremover.

Pinsebevegelsens fremvekst er en interessant historie på mange plan. Som andre indrekirkelige reformbevegelser, hadde den sitt utgangspunkt i en opplevelse av at visse sider ved Guds ord hadde blitt oversett, undervurdert, eller i det minste underkommunisert. Metodisten Thomas Ball Barratt ble i sin tid en av Europas sentrale ledere i den nye vekkelsen. Men tidene forandrer seg, og det har også Pinsebevegelsen gjort. Når dagens pinseledere samles på Oslofjord Convention Center i dag, representerer de en av landets mest vitale kristne bevegelser, med stor indre bredde i form og uttrykk. De møtes med et stadig mer reflektert forhold til sin historie og egenart, og samtidig med et modig og tydelig fokus: «Jesus synlig for dem som ennå ikke tror.»

Her er et enkelt forsøk på å oppsummere bevegelsens historie i fire epoker. Beskrivelsen er på ingen måte fullstendig, og hovedvekten ligger på de to siste punktene. Det betyr at mengder av nyanser og fasetter er utelatt. Forhåpentligvis kan analysen likevel si noe nyttig om Pinsebevegelsen anno 2017.

Pinsevenn 1.0: Pionerfasen. Thomas Ball Barratt, Pinsebevegelsens norske grunnlegger, var opprinnelig metodist. Han var ingen løs kanon, men en reflektert og modig mann som søkte sterkere åndskraft. Sporene etter ham er i dag dype og brede i flere land.

Pinsevenn 2.0: Etter Barratt kom flere av dem som kom til å definere den norske grenen av Pinsebevegelsen. Thoralf Gilbrandt, Morgan Kornmo, Emanuel Minos, Tom Erlandsen, og inn i vår tid blant andre Osvald Instebø og David Østby. Disse klassiske pinsevennene var - og for Instebøs og Østbys vedkommende er - nidkjære og varme, og bevisste sin pentekostale identitet. Egil Svartdahl hører på sett og vis også til her, men i kraft av sin brede profil er han på sett og vis hevet over disse epokene.

Pinsevenn 3.0: Hillsong-retningen har et stykke på vei dominert Led-konferansene de siste årene. Til dels kan vi kanskje si at denne retningen var medvirkende til at den gamle Predikantkonferansen ble til Led. I hvert fall sammenfalt endringen av konferansekonsept i tid med inspirasjonen fra Hillsong. Dette har blant annet handlet om å korrigere noen kulturelle særpreg ved den tradisjonelle pinsebevegelsen. Men det har aller mest handlet om å ville rendyrke profilen slik at minst mulig står i veien for evangeliet. Som en konsekvens av dette har det vært viktig å jobbe med kommunikasjonen, slik at budskapet når frem til tilhørerne. For en del pinsevenner har utfordringen vært at dette kan gå på bekostning av noen typiske kjennetegn i pinsemiljøer, som den offentlige tungetalen og åpenheten for spontanitet i møtene.

Så langt jeg kan registrere er denne retningen fortsatt i vekst. Derfor er det naturlig at Intro-pastor Andreas Hasseløy i morgen blir valgt inn i lederrådet. Intro-nettverket har blitt så viktig at det er på sin plass med en representant fra dette miljøet i den sentrale ledelsen.

Pinsevenn 4.0. Så kommer vi til neste trinn i utviklingen. Og her skal vi være særlig forsiktige med konklusjonene, men det går an å peke på noen utviklingstrekk. 11. januar hadde vi et intervju med Kai Johansen i Dagen. Johansen er i dag forkynner i United Malmø, og var før det pastor i Sørlandskirken. Johansen har vært tilknyttet trosbevegelsen, men betoner i dag det han selv omtaler som «korsteologi». Han distanserer seg fra herlighetsteologien, og brodden er tydelig når han beskriver denne retningen: «Budskapet blir at man skal følge gode prinsipper for å oppnå fremgang i livet. Det passer for en del unge og ressurssterke, og kan virke tiltrekkende. Men det er ikke evangeliet. Evangeliet er gode nyheter, ikke gode råd. Gode nyheter til håpløst fortapte syndere.»

I og for seg er det ikke så oppsiktsvekkende, det Johansen sier. Og uttalelsen gjør det ganske lett å forstå hvorfor United Malmø-pastor Magnus Persson har blitt en yndling hos en del bedehusfolk. Dette er uttalelser som vinner klangbunn hos lavkirkelige Rosenius-inspirerte lutheranere. Men de kommer altså fra Persson og Johansen, to pastorer som for ikke så mange år siden befant seg i en annen del av kirkelandskapet.

Foreløpig har ikke denne retningen blitt dominerende rent antallsmessig. Men i fjor ble United Oslo tatt opp i Pinsebevegelsen. Der er Egil Svartdahls sønn Christoffer pastor. Vi skal ikke trekke analysene for langt, for ennå er denne bevegelsen i en forholdsvis tidlig fase. Men det synes som om den utgjør en slags syntese av den moderne fremtoningen og en annen retorikk og spiritualitet enn den vi finner i de mer Hillsong-inspirerte miljøene. Jeg er selv en ivrig podcast-lytter, og får på den måten fulgt forkynnelsen i en del norske og noen svenske menigheter nokså jevnlig. Forkynnelsen fra United Malmø er den jeg har blitt mest oppbygget av den siste tiden. I en oppjaget tid er det fint å lytte til forkynnelse som tydelig fremhever grunnen vi som kristne står på.

Så må jeg presisere: Vi skal ikke overdrive motsetningen mellom disse epokene. Det er mer glidende overganger som preger dem. De ulike versjonene er langt på vei kompatible. Og aller mest skal vi huske at for eksempel bevegelsens tradisjonelle flaggskip, Filadelfiakirken i Oslo, i stor grad har kunnet ta imot impulser fra flere av disse epokene, samtidig som menigheten i større grad har hatt en stabil profil.