Modige: For noen forbilder Bodil Bjørn og de andre misjonskjempene er for oss andre, skriver Kari Fure.  Foto: Foto: Riksarkivet

Helter verdt å ligne på

onsdag 9. mars 2016

Kristenliv

En rykende fersk bok landet på skrivebordet mitt her om dagen. Den handlet om Bodil Bjørn, en av norsk misjons store helter.

Da en hel verden sviktet armenerne under folkemordet for hundre år siden, gikk Bodil Bjørn motsatt vei. Hun viste et imponerende mot da hun reiste inn i konfliktområdene for å hjelpe.

Modige: For noen forbilder Bodil Bjørn og de andre misjonskjempene er for oss andre, skriver Kari Fure.

«Jeg har vært med på å se alt det frykteligste som tenkes kan», skrev hun i dagboken mens hun var i landsbyen Musch i de kurdiske fjellene.

Hele den armenske delen av byen, der 10.000 mennesker bodde, var lagt i ruiner. Nesten alle armenerne i byen var drept. Selv ikke barna på barnehjemmet hun drev, ble spart. Senere brukte Bodil Bjørn livet sitt til å fortelle hva hun hadde sett.

Bodil Bjørn var opprinnelig en rikmannsdatter fra Kragerø. Hun kunne levd et komfortabelt liv hjemme. I stedet satte hun liv og helse på spill for å kunne hjelpe andre.

Nå har historikeren Inger Marie Okkenhaug skrevet bok om Bodil, med tittelen «En norsk filantrop», slik at folk kan lese – og la seg imponere og inspirere.

Bodil Bjørn var langt fra den eneste. Jeg kan ramse opp en lang liste med andre kvinnelige misjonshelter.

Marie Monsen dro til Kina, Ingeborg Skjervheim til Nepal, Sigrid Løvdokken til Ecuador og Liv Kyllingstad Godin til Kongo.

Og nylig reiste fenomenale 85 år gamle Jorunn Hamre tilbake til Etiopia. Hun måtte ut for å fullføre tjenesten sin, sa hun til Dagen.

Jorunn (85) ut som misjonær - igjen  

For en dame! For noen forbilder hun og de andre misjonskjempene er for oss andre. De har vært modige på så mange måter. Både fordi de reiste til fremmede steder og oppsøkte krevende situasjoner, og fordi de valgte vekk egen komfort for å kunne bety noe for andre.

Mot er et interessant fenomen. Det betyr ikke nødvendigvis fravær av frykt, men at en trosser sin frykt. De har garantert vært redde, disse damene. Men de har fulgt kallet sitt likevel.

Når vi studerer livene deres i dag, er det likevel ikke sikkert at det er reisene til fjerne himmelstrøk som utfordrer oss mest, hvis vi leker med tanken på å følge i deres fotspor. Kanskje ville det vanskeligste være å gi slipp på den norske levestandarden?

Trygghet og velstand er en velsignelse, men materialismen kan også bli en kraft som binder oss og holder oss nede. Vi kan bli så revet med av kjøpefesten, så opptatt av å sammenligne egne investeringer med naboens, og så nedsyltet i gjeld, at vi mister handlefriheten.

Vi kan se oss så blinde på våre perfekte hjem, at vi mister viktigere ting av syne. Misjonskvinnenes radikale valg kan være en påminning om å tenke igjennom våre egne.

Misjonskjempene er også forbilder ved at de viser at kvinner kan. Der dagens kvinner snakker om å stange mot usynlige glasstak, kjempet disse damene mot rene betongvegger til sammenligning.

De var pionerer i en tid der kvinnens plass var i hjemmet og rammene for et kvinneliv var trange. Faktisk var misjon, bistand og sykepleie en av få karriereveier for dyktige kvinner hvis vi går noen generasjoner tilbake. Dette kan vi lese om i Okkenhaugs bok.

På 8. mars skal vi være takknemlige over at kvinner i dag stort sett er fri til å følge sine drømmer. Det er evner og anlegg som får styre yrkesvalget, ikke hva som «passer seg» for en jente.

Like fullt er det mange jenter som sliter med manglende selvtillit og selvfølelse. Kroppspress og uoppnåelige skjønnhetsidealer kan være en av grunnene. At kvinner fremdeles ofte møtes med manglende respekt, kan være en annen.

Jeg har vært på noen kristne kvinnekonferanser i mitt liv. Noen av disse konferansene har vært flinke nettopp til å ta tak i nettopp kvinners manglende selvfølelse. De har vært gode på å oppmuntre og sette mot i. Deltakerne har kunnet komme med hele sin bagasje og fått forbønn og hjelp til å bearbeide. Det er utrolig verdifullt.

Og samtidig har det noen ganger slått meg, at det kan være fristende å bli værende nettopp der, i den deilige omsorgen og bearbeidelsen, i stedet for å bli satt fri til å gå videre.

Kjære, kristne kvinner. Vi må slutte å lure på om kvinner kan. Vi kan. Få har vist dette så tydelig som misjonskvinnene. Gå ut i all verden og gjør disipler, lyder befalingen. Misjonskvinnene satte en fot foran den andre og gikk. Selv om de helt sikkert var redde. Det er dét som er mot.