Tømmer kristensamfunnet sitt innhold?

Den største fare for kristensamfunnet i dag er ikke de mange og forskjellige påkjenninger utenfra. Verken vantroen, Skrift-fornektelsen, den allmenne motstand mot å innrømme syndens innflytelse og makt, eller folkereligiøsitetens bedrag, er trossamfunns verste fiender.

Farligere enn alt dette er at den kristne kirke tømmes for det innhold den er skapt til både å eie og formidle. Er man ikke nøye med å bruke, bevare og hevde sitt innhold, svekkes både grunnlag og kraft. Følgen er at det som skal bære og bringes, dempes og hemmes. Til slutt er det viktigste så redusert, at samlingene ikke lenger er reelle samvær om Guds ord og bønn.

Det kan ikke gjentas ofte og sterkt nok, at basis og autoritet for et sant kristensamfunn (kirke, menighet, kristent felleskap) er Guds ord og de felles trosuttrykk (bekjennelsen) som er gitt og brukt. Utvikling og tilstand i kristensamfunnet beror på om dette forblir hovedsak og innhold i forkynnelse, lære og menighets- og misjonsarbeid. Hvilken plass Skriften og bekjennelsen har, vil alltid være den avgjørende forutsetning for å kunne «kjenne sannheten» og være trofast mot åpenbaringen Gud har gitt ved sitt ord, Bibelen.

Men det er all grunn til å spørre: Tømmer kirken sitt innhold? Mye tyder på at det skjer, med den følge at en setter noe annet i stedet. Kirkemøtets bibelstridige vedtak om å innføre vigselsordning for likekjønnede, er et grelt eksempel på det. Med denne avgjørelsen tapper man tilliten til Skriftens autoritet og følger menneskers tanker, ønsker og vilje. At et kirkelig myndighetsorgan tillater seg å gjøre dette, viser hvor langt en nå går med å neglisjere respekten for Guds ord. Denne beslutning fremskynder tappingen av trossamfunnet bibelske innhold. Det har skjedd lenge også ved taushet om synden, om Guds vrede, fortapelsen og behovet for omvendelse.

Selv om det er i Den norske kirke denne antiskrift-avgjørelsen er gjennomført, som vil medføre stadig konflikt og konstant neglisjering av Bibelens tale, lurer faren for å svikte sitt grunnlag i ethvert kristensamfunn. Tendensen til det er påfallende. Stille og besnærende berøves innholdet når man vektlegger og bruker tiden i de helliges samfunn til noe annet enn hovedsaken, som er forkynnelsen, sakramentene og forbønnen.

Denne uttømming av det sanne gudstjenestelige innhold, er vi ofte vitne til. Det gjøres synlig for hele folket når NRKs søndagsgudstjenester i radio domineres av kulturelle hendelser, som større konserter og festivaler. Skriftlesningen sløyfes eller avkortes, likeså prekenen. I stedet får man intervjuer og prat, hvor vitser og latter er noe av delen.

Men gudstjenestesamlingene skal ikke være scene for kulturens mangfold eller kjendisers meninger og tro. Da er det Jesus som skal ha ordet ved at hans forkynnelse formidles klart og ubeskåret, uforstyrret av mange slags interesser og opptrinn!

Her burde det kristne møtet gå foran med godt eksempel. Blir det lagt «vinn på opplesningen av Skriften» og forkynnelsen av den? Holder vi «urokkelig fast ved apostlenes lære, og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene»? Er vi nøye med å bevare innholdet, også ved å gi plass for den rike forkynnelse som salmeskatten er? Vi må alvorlig spør: Hva skjer med innholdet? Har det blitt tappet for noe av sin Gud-gitte verdi?

Med opplevelsen av pinsen i friskt minne, høres kallet sterkt om å bli fylt av den rikdom som Den Hellige Ånds nærvær og tale, gir. Han lar oss se og evne, ville og makte, å være «sannheten tro i kjærlighet». Da blir også troens dyrebare innhold tatt vare på og brukt rett!