Hva skjer etter døden?

Jesus svettet blod. Da jeg skjønte at Jesus faktisk var i fortapelsens smerte, uendelig intens og uutholdelig, gikk storheten i Hans forsoningsverk for fullt opp for meg. Det viste meg også alvoret i fortapelsen.

En doktrine om at ikke-troende går fortapt er det langt fra bare vår religion kristendommen som har. Jeg må tilstå at jeg er blant dem som finner denne læren tøff. Mye vondt og mye uklokt kunne menneskene opp gjennom historien ha vært spart for om fortapingslæren ikke fantes.

Middelalderens skildringer, i ord og malerkunst, av «Helvete» er gruvekkende. Følsomme kristne har hatt angst for å ende der. Luther var en av dem. Men, på den andre siden, kanskje læren kan ha spart mennesker for lidelser? Jesus har vel ikke stadfestet læren så mange gangar om han ikke hadde en kjærlig hensikt med ordene sine?

Dessverre deler vi folk inn i to grupper: «vi som tror hele Guds ord, inklusivt det som står om Helvete» og «de som ikke tror hele Guds ord, i sær ikke det om Helvete». «Vi» framstår som bedre mennesker enn «de». Slik kan det sees fra begge sider.

Kristne ledere fra Origenes (185–254) i oldkirka og til norske biskoper og MF-studenter i dag har ønsket å fjerne doktrinen, ofte med kjærlig list og lempe.

Kirken har tatt disse forslagene om avskaffing av evig fortaping på alvor. Etter en lang diskusjon ble den første fornektelsen av Helvete dømt som heresi på et allment konsil i 533.

Her i Norge kan vi tenke på Schjelderup i 1950-årene, presten og Ap-politikeren Harald Bekken i 1990-årene og nå flere biskoper, prester og MF-studenter. På MF er det jo ikke lenger noe krav at man skal tro på Gud, og da er det vel åpenbart at doktrinen om evig fortapelse er forlatt av mange der i huset.

Mange forakter kristendommen på grunn av denne doktrinen. Men vi kan ikke slette den hvis vi ikke våger å være grovt utro mot Skriften. Vi kan heller ikke gå inn for neddemping ved å gjøre fortapelsen til en slags forbedringsanstalt, en skjærsild eller en annihilasjon. Noe som ligner på buddhistenes sjelevandring fram mot utslettelsen, nirvana.

Nei, åpenbaringen i kristendommen skjedde ved Jesus selv, og hans ord bør vi ta alvorlig.

Det er mange grunner til at doktrinen er sentral i kristendommen.

1. Ingen har oftere enn Jesus satt den fram.

2. Den omhandler noe evig, noe transcendent, noe som vi ikke har menneskelige kilder til å vite noe om. Kristendommen er, som sagt, en åpenbaringsreligion, og de grunnleggende sannhetene om den finner vi bare som Gud-inspirerte ord i Bibelen.

3. Doktrinen handler ikke bare om de absolutt onde menneskene som Nero, Hitler, Stalin og Mao, ikke om naboen vår heller, men om deg og meg. Det er til oss, ikke til de onde «andre», doktrinen henvender seg.

4. Doktrinen står ikke i kontrast til sunn fornuft. Den motsier ikke logisk rettstenkning. Den slår fast at det er forskjell på å unnskylde og å frikjenne. Bevisstheten om fortapelsens mulighet er en smerte som kan sammenliknes med å plante sannhetens flagg i opprørerens borg, som C. S. Lewis sier.

Doktrinen er knyttet til menneskets frie vilje og til syndefallet, (at mennesket selv valgte å bruke sin frie vilje ved å ta skrittet mot full egoisme).

Vår tid viser klarere enn noen annen tid at de fleste vil bestemme selv, og absolutt ikke innordne seg under noen gud, unntatt, kanskje, levestandardguden eller modernitetsguden: «personal peace and affluence».

Jesus satte doktrinen fram i tre bilder. 1) Evig straff og pine: Matt 25.46, Luk. 13,23–28 og Luk. 16.19–31. 2) Ødelegging av sjel og kropp i helvete: Matt 10.28, og 3) Å bli satt utenfor Guds himmel og Guds nærvær. (Han som manglet rett bryllupskledning, de 10 kloke og de 10 uforstandige jomfruene, og den rike mannen og Lasarus.)

Det er åpenbart at vi ikke har noe klart bilde av livet etter døden. Men noe er felles for alle tre bilder som Jesus gir oss: At fortapelsen er varig, ja, uendelig lang, at den er svært vond, at det er en tilværelse borte fra Gud og hans godhet, og at mennesket der er overlatt til sin egen, egoistiske vilje.

Dessuten ser vi av liknelsen om den rike mannen og Lasarus at den rike mannen ikke ber om å få komme til Guds rike, men at Lasarus skal komme ned og tjene ham. C. S. Lewis sier at døren til fortapelsen er låst fra innsiden. De som er der, vil rett og slett ikke ut. De vil ikke underkaste seg Gud. De vil ikke bli små og ydmyke som barn.

Gud sier til dem: «Dere får det dere selv har valgt!» Men, sier mange, straffen er jo så altfor streng. Burde ikke de fortapte få en sjanse etter døden? Saken er vel at de ikke vil velge annerledes etter døden enn før: De vil gjøre som de selv vil og ikke underordne seg noen.

Alle mennesker som ikke har hørt evangeliet, eller som ikke har fått det rett forkynt, behøver verken jeg, Tor B. Jørgensen eller MF-studenter å bekymre oss for. Den gode Gud vet hva som skal gjøres med dem. Det vil bli rettferdig. Men la oss huske at vi har fått et bud fra Herren om å gå ut og forkynne evangeliet til alle folkeslag. Begrepet «evangeliet» er jo det samme som Jesu egen lære.

Vi leser om evig straff og pine og om ild. Da må vi huske at vi ikke har noe bilde av hva evighet er. Det er noe helt annet enn tid. Hvis vi kan tenke oss at tiden går langs en linje (en dimensjon), er kanskje evigheten en romfigur i tre dimensjoner?

Ødelegger vi den ene linjen, blir hele romfiguren, som er vår hele evige virkelighet, ødelagt. Et slikt bilde kan også være nyttig når vi tenker på at Gud er evig, og hevet over tid og rom. Han ser alt rom og alle tider i et «blink».

Men vi må innrømme at det er et moment vi ikke forstår: Hvorfor ga Gud oss den frie viljen når han jo måtte vite hvordan det ville gå? Kanskje det har noe med at han skapte oss i sitt bilde? Kanskje vi kan sammenligne Guds handling med at gode foreldre vil at barna deres skal utvikle fri vilje og vise dem lydighet fullstendig uten tvang?

Som uskikkelige barn er et skår i gleden for gode foreldre, kan det overfladisk se ut som fortapte mennesker er et skår i Guds allmakt eller i hans kjærlighet.

At smerten i fortapelsen er stor, ser vi av Jesu lidelseshistorie. «Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg», ropte han. Det var den eneste gangen han ropte i påsken. Han, som hadde vært ett med Gud, var nå et sted der Gud ikke var. Hvor var det? I fortapelsen!

Jesus svettet blod. Da jeg skjønte at Jesus faktisk var i fortapelsens smerte, uendelig intens og uutholdelig, gikk storheten i Hans forsoningsverk for fullt opp for meg. Det viste meg også alvoret i fortapelsen.

Jeg skjønner ikke at våre liberale forkynnere våger å utelate fortapelsens mulighet fra sin forkynnelse og å si som Bjørn Eidsvåg: «Til helvete med helvetet!». Mange prekentekster handler om himmel og ­fortapelse.

Nesten alle radio­prekener jeg har hørt i mange år, også på domssøndagene, handler om livet her på jorda, om miljøvern, om å være snille mot små og fattige, sporadisk om himlen, men aldri om fortapelsen. ­Punktum.

Benytter Jesus seg av vår redsel og feighet når han «skremmer» med fortapelse? Noen liberale teologer vil nok si det. Men denne formen for feighet er vel ikke uslere enn min feighet når jeg bruker en GPS på en fjellvandring i tåke i et område der det kan finnes et stup?