DEBATT: «Ulmende glo eller sprakende peis?» spør Rolf Ekenes. Foto: Fotolia.com

Ulmende glo eller sprakende peis?

mandag 13. august 2018

Kristenliv

La oss verdsette også det som er litt annerledes enn mitt eget valg, lynne og kultur.

I vinter rullet en diskusjon i deler av kristenpressen om tro med eller uten fyrverkeri. Hvor stor plass bør følelsene ha i vårt trosliv? En av bidragsyterne hadde for sin del aldri hatt noen sterke følelsesmessige opplevelser i sin livslange kristentro. Ekstraordinære opplevelser, skrift på veggen og røster i mørket var en fullstendig fremmed kultur for henne. Ikke uten et snev av ironi omtalte hun språket som snakkes av karismatikerne og de inderlige, som klamt og sentimentalt. Dette var arven fra pietismen, krav om personlig omvendelse og subjektivt følbart trosliv.

For henne og flere av de andre bidragsyterne var nettopp det objektive i kristentroen, det som kommer til oss utenfra, uten det minste bidrag fra vår side verken via hodet eller hjertet, det helt grunnleggende for dem. – Når Luther sier at nåden har vi fått, vi trenger ikke gjøre noen ting – kan vi ikke bare la troen tro, uten å stive den opp med all slags føleri og påfunn, med høy røst og påtatt tone? kommenterte en. Sier ikke Guds ord at «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille»? – Det var refleksjoner jeg kjente også var mine.

Innvendingene fra «fyrverkerikameratene» uteble ikke. – Tørr tids tale fra en hjernestyrt tro, lød kritikken mot de nøkterne. Hvor ble det av Paulus’ spørsmål til korinterne: «Ransak dere selv om dere er i troen. Merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere?» For ikke å si hans sterke formaning til romerne: «Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!» Kan det bli tydeligere sagt at kristentro også er «de brennende hjerters sak»? De hodekristne er i høyden som en ulmende glo. Jesus vil vi skal være som en sprakende peis, lød det fra en. – Sier ikke Herren at «Om du bare var kald eller varm»? Selv kald er bedre enn å være lunken. Underforstått – slik altfor mange kristne er, uten noen glød og intensitet i troen. «Lunkenlaget» var betegnelsen de fikk.

Jeg spør meg: er denne motsetningen nødvendig? Det er ingen tvil om at Bibelen har med tydelige elementer av begge disse sidene ved kristentroen. Vi lever tross alt i en kirke som startet med et åndelig vulkanutbrudd på pinsedagen. Siden da har kirken hatt plass for både den kjølige tanke og det brennende hjerte. Dette handler blant annet om at vi mennesker er forskjellige; noen er mer følelsesstyrt enn andre. Det handler også om at ulike miljøer har utviklet forskjellig språk og kultur gjennom tidene.

For meg er utfordringen denne: Kan vi anerkjenne hverandres forskjellighet her? Vi skal få være oss selv med vår personlighet også på troens område. Men vi kan så lett bli – bevisst eller ubevisst – nedlatende, ironiske og dømmende overfor de som er litt annerledes enn oss. Det gjelder begge veier, enten de som er mer karismatiske enn jeg i ytringene, eller de litt mer hodestyrte. Det er smålig og tranghjertet.

La oss verdsette også det som er litt annerledes enn mitt eget valg, lynne og kultur. – Gud, du er rik, din godhet er stor, synger vi. Det gjelder også på dette området.