BIBELEN: «Verdenshistorien er, ifølge Bibelen, en veldig åndskamp», skriver Eivind Flå. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Gud er historiens Gud

søndag 22. juli 2018

Kristenliv

Historien etter syndefallet er preget av død, forbannelse, synd og skam – men midt i dommen har Herren gitt oss sitt løfte om forløsning og syndenes forlatelse i Kristus Jesus.

Hva er historie? Hva er drivkreftene bak historien? Det kan handle om materielle og sosiale krefter, nasjonale og religiøse begivenheter, politiske ideer og store personligheter. Det er sagt at historien bare betyr noe dersom det skjer en dialog mellom fortiden og nåtiden. I Fork. 1,9 leser vi:

«Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen.» Det som beskrives her, kaller vi en analog historieoppfatning.

I Fil 3,13 sier Paulus: «Ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran.» Samtidig ser vi i Paulus’ brev at undervisningen har sine røtter og forankring i Israels historie.

Gud er historiens Gud. I Bibelen –Guds åpenbaring –har Herren profetisk gitt oss verdenshistorien på forskudd. Likesom han nøyaktig har oppfylt sitt ord i fortiden, skal han også nøyaktig oppfylle sitt ord i fremtiden. I Jes 46,10 møter vi et svært viktig anliggende i Bibelens historiesyn. Gud omtales som han «som fra begynnelsen forkynner enden, og fra eldgamle tider det som ikke er skjedd».

Ifølge Bibelen har historien en begynnelse og en slutt. Den er lineær, ikke sirkulær (slik vi ser i hinduismen og buddhismen). Historien ender ikke med et ragnarokk, men med Jesu gjenkomst. Fremtiden blir slik Herren har talt i sitt profetiske ord. Først når Fredsfyrsten kommer, vil det bli en sann og varig fred på vår jord.

Verdenshistorien er, ifølge Bibelen, en veldig åndskamp. I Daniels bok beskrives kampen mellom verdensrikene og Guds rike. Når menneskehetens historie males, dreier det seg ikke om skjønnmaling. Selv de beste beskrives med åpenbare feil og mangler. Et spørsmål som stadig stilles er: Hvorfor er det så mye grusomt i Bibelen? Et svar er at Bibelen taler sant både om Gud og mennesker. Historien etter syndefallet er preget av død, forbannelse, synd og skam – men midt i dommen har Herren gitt oss sitt løfte om forløsning og syndenes forlatelse i Kristus Jesus. Dette gir livet dets dypeste mening, glede og håp.

I denne sammenhengen er det interessant å spørre om historien fører menneskeheten mot bedre og gylne tider, eller om de mange nye oppdagelser og såkalte fremskritt i virkeligheten er åndelige tilbakeskritt. Ifølge andre og syvende kapitel i Daniels bok beskrives de kommende verdensrikene av stadig ringere kvalitet. Det går fra gull til sølv til bronse, for så å ende opp med en blanding av jern og leire. Det er ikke som i sangen om at det går bedre og bedre dag for dag. Verdensrikenes historie ender med dom og undergang.

Samtidig er det heldigvis slik at det er Gud som skal sette punktum for vår historie. I 2 Pet 3,11-13 gis Herrens oppskrift på hvordan vi skal forholde oss: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor nødvendig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann. Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.»

Nils Frykman formulerte Guds barns salige håp på denne oppløftende måten i 1883: «Min fremtidsdag er lys og lang, den rekker bakom tidens tvang, der Gud og Lammet selv jeg ser, og ingen nød skal være mer.»