VISJON NORGE: Sammenblandingen av skråsikre løfter om helbredelse og i overkant frimodig pengeinnsamling, står i fare for å krenke sårbare kvinner og menn som mer enn noe lengter etter helbredelse og fred, skriver biskop Per Arne Dahl. På bildet ser vi Visjon Norge-redaktør Jan Hanvold.  Foto: 

Nåden er gratis, men ikke bønn for syke

onsdag 13. desember 2017

Kristenliv

I den siste tiden har jeg mottatt bekymringsmeldinger relatert til den helbredende tjenesten som lederskapet i Visjon Norge utøver.

Mennesker har kontaktet meg og bedt meg om å veilede og utfordre. De er blitt både forarget og fortvilet over sammenkoblingen av løfter om helbredelse, og oppfordring til pengegaver.

Jeg er meg bevisst at jeg ikke har et formelt tilsyn overfor lederskapet i Visjon Norge. Men siden virksomheten er lokalisert til Buskerud og berører mange i dette området, kjenner jeg likevel på et ansvar for å reflektere både selvkritisk og kritisk rundt bønn for syke.

Når Jesus helbredet sønnen til en av kongens embedsmenn i Galilea, og en mengde kvinner og menn, hvorfor kan ikke vi folkekirkeprester litt oftere be for syke? Det er ganske stille på den fronten. Vi forretter gudstjenester og døper og begraver, men det er ikke ofte vi hører om prester som har med seg oljeflaske og ber for syke. Vi vil gjerne være nøkterne og sunne, med bena trygt plantet på moder jord. Som prester møter vi jo også ofte ofre etter uteblitte helbredelser og løfter som ikke ble innfridd. Kanskje er vi forsiktige med bruken av denne tjenesten fordi vi har sett mange eksempler på misbruk?

Det er mange av oss som sliter med ulike sykdommer. Vi føler oss redde og kanskje maktesløse. Vi er takknemlige for helsevesenet, men gruer oss til operasjon, kanskje livredde for å overgi oss til en situasjon med usikker prognose.

Som prest har jeg undervist frimodig om bønn og salving for syke, og jeg har i møte med menneskers sykdom og plager bedt for syke, bedt for pleiepersonalet, bedt for leger og terapeuter. Med andre ord: På en synlig måte overgitt pasienter til Gud, og til dyktige fagfolk. På samme måte som vi i dåpen ledsager Ordet med tre håndfuller vann, og i nattverden gir vin og brød, viser vi ved salving og bønn at Guds nærvær er noe vi kan sanse og merke.

Det tilhører de hellige stunder i diakonens eller prestens liv når han eller hun på Guds vegne, i tillit til Guds løfter og den kirkelige tradisjon, dypper fingeren i olje, tegner korsets tegn på den sykes panne og ber om helbredelse i rammen av Jesu egen bønn: "Skje din vilje!" Salving og bønn blir dermed ikke en flukt fra skolemedisin og helsevesen, men en tilflukt i en krevende livsfase. Det handler ikke om å overvinne livets grenser til krampa tar oss, men om å overgi vårt livs belastninger og lidelser i Guds naglemerkede skaperhender.

Når jeg ser tilbake, vet jeg ikke om mange som ble helbredet fra sykdommer, men jeg vet at mange fikk styrke i troen, en opplevelse av fellesskap og en hjelp til å overgi livet sitt til Ham som er herre over liv og død. Etter mitt skjønn har vi mye godt til gode om vi kunne bli litt mer åpne for å bringe det vonde og det vanskelige til Gud.

Vi som er diakoner, prester, kateketer og kirkelige medarbeidere, kan med fordel bli mer bevisst på å tilby de synlige uttrykk for Guds usynlige nærvær.

Jesus ba for syke, de første kristne satset på at ingenting er umulig for Gud, og Jakob anbefaler oss rett ut i sitt brev: «Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg folk fra menigheten, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn.»

Hvis vi ikke tar denne oppfordringen på alvor på en verdig og rett måte, gir vi åpning for mer eller mindre usunne helbredelsespredikanter, fordi de ser en kjempenisje som også handler om våre forsømmelser. Det er tragisk om vi i kirken er så redd for misbruket av forbønn for syke, at vi forsømmer bruken. Kirkens legende gjerning i verden må ikke forsømmes. I så fall kan vi risikere å havne i en knusktørr ordets kirke, rik på bedreviten, men fattig på erfaringer.

Når jeg skriver selvkritisk om vår kirkes praksis på dette punktet, kan jeg heller ikke annet enn å utfordre en virksomhet i vårt bispedømme som ikke formelt ligger under Tunsberg biskops tilsyn.  Det angår meg som åndelig leder fordi mange er berørt på en anfektende måte av Visjon Norges virksomhet. Sammenblandingen av skråsikre løfter om helbredelse og i overkant frimodig pengeinnsamling, står i fare for å krenke sårbare kvinner og menn som mer enn noe lengter etter helbredelse og fred. Å knytte helbredelse til penger - selv om det er gaver - bidrar til å gjøre mindre synlig på hvilke måte helse også er noe vi mottar av Guds nåde.

Derfor ber jeg Visjon Norge å vise selvkritikk og ta et redelig oppgjør med den praksis som er blitt synlig i deres fjernsynssendinger. Jeg ber om å vise en ny ydmykhet og varhet i helbredelsens landskap som må ha som sin avgjørende testbønn:

«Skje ikke min vilje, men din, Herre». Den vanskeligste og viktigste bønnen for alle som tror.

-----

Les også:


Vi trenger å be for Visjon Norge

Dette sa Hanvold om Dagen

Dagen og Norge Idags forhold til kritisk journalistikk

Slik bør du forholde deg til Hanvold og Visjon Norge

Henter karakteristikker fra ondskapens rike

Mener Hanvold-påstand om helbredelse er løgn