Jeg kjenner mennesker som er langt mer positive og hyggelige enn mange kristne. Allikevel gjør Bibelen det klart at deres gjerninger ikke bringer dem en millimeter nærmere himmelen, skriver Håkon Hovda. Illustrasjonsbilde: Fotolia.com

Kampen omkring homofili er egentlig kampen om Bibelen

Author picture

søndag 18. juni 2017

Dette innlegget er en respons på "Uredd pinsebevegelse"

Kristenliv

Paulus sa at han ønsket at efeserne skulle være tro mot sannheten i kjærlighet og i alt vokse opp til Han (Ef 4.15). Dette må og burde være enhver kristens leder brennende ønske, noe jeg tror det også er hos de fleste.

Jeg var vel tretten-fjorten år og var på fisketur med en kompis. Vi skulle hoppe over en grøft med en bekk og forsøke å komme oss til en god fiskeplass. Kompisen min tok fart, satte foten på den gresskledde bakken ved bekken og forsvant! Der han hadde satset hang gresset utover grøftekanten så det var ingenting under. Det var ingen fast grunn å satse på. Utenom det komiske med situasjonen og uttrykket på min venns ansikt i det han forsvant gjennom gresset og ned i bekken, så tror jeg det også illustrerer et problem som mange kirker allerede står i. Men dette kommer jeg tilbake til litt senere.

Da Mark Wootton sitt innlegg kom på trykk i Dagen i forrige uke, så gjorde han noe nesten ingen andre pastorer i pinsebevegelsen har gjort på lange tider. Han talte klart og tydelig offentlig om et tema som Anne Gustavsen, redaktør i Korsets Seier, pinsebevegelsens egen avis, etterlyste en vilje til å snakke om, spesielt i kirkene men også er sentralt. Hun advarte om at de vanskelige tingene, deriblant homofili og pornografi, som man ikke turde å samtale og undervise om i kirkene våre, fort kunne bli til “verkebyller”.

Wootton løftet i denne anledningen fram den enkle, men dog så ofte glemte eller fortrengte sannheten, at slik vi møter disse spørsmålene avslører mye om vårt bibelsyn. Han oppmuntret til en større frimodighet i å holde fast ved og forkynne hva Bibelen sier, men spesielt vår tro på Bibelen som eneste sanne kilde til vår tro og lære. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er ingen vei rundt. Vi må igjen finne tilbake til, og frimodig holde fram, hvorfor vi holder Bibelen for å være Guds Ord og hvorfor dette er så viktig (Sola Scriptura som Luther kalte det). For faktum er at det egentlig ikke dreier seg om homofili.

Det står om langt viktigere enn dette. Det står om frelsen selv.

Dette innlegget dreier seg ikke først og fremst om homofili. Alle som har lest litt av det jeg har skrevet før, vet hvor jeg står i saken, så det er ikke der jeg vil fokusere. I stedet vil jeg se på et underliggende problem som jeg tror henger direkte sammen med dette; nemlig bibelsyn. For mens de aller, aller fleste ledere og pastorer i pinsebevegelsen vil bekjenne seg som bibeltro, så innrømmer de at de er redde for hvordan de blir oppfattet om de taler ut. Her er pastor Wootton sin klare tale til etterfølgelse og burde være et forbilde for mange.

For min del vil jeg her løfte fram en side ved forkynnelsen som flere og flere pastorer og forkynnere, både i bedhus og pinsekarismatiske forsamlinger og menigheter, ser ut til å gjøre til sin stategi; de fokuserer på en viss type frukter, de ser etter en viss type resultater som ikke nødvendigvis er bibelske. Følgende er min problemstilling:

Hva er det ledere i kirkene rundt om generelt, og i pinsebevegelsen spesielt, tror er viktig for å forme Jesus-etterfølgere (eller disipler, som Bibelen kaller det)? Og hva leder dette til?

Knyttet til dette er det vi ofte refererer til som frukter. Bibelen lærer oss at som kristne så skal vi bære visse frukter i vårt liv; det vil si våre liv skal avgi en viss duft. Som kristen, etter som vi modnes og lærer Jesus å kjenne, skal vi begynne å ligne mer på Han. Paulus sa at han ønsket at efeserne skulle være tro mot sannheten i kjærlighet og i alt vokse opp til Han (Ef 4.15). Dette må og burde være enhver kristens leder brennende ønske, noe jeg tror det også er hos de fleste. Man ønsker å se at de under ens ansvar og omsorg blir mer lik Jesus. Man ser etter vekst, etter frukt.

Men hva skjer om vi leter etter feil frukter? Hva skjer om vi oppnår resultater, men de har strengt tatt lite med det kristne livet å gjøre? Hva gjør det med forkynnelsen, fokuset, undervisningen?

For til slutt er Ordets forkynnelse, altså evangeliet, det middelet som Gud har valgt å frelse mennesker ved. Og det er også dette vi modnes ved. Hva forkynnelsen altså dreier seg om er av ytterste viktighet. Så jeg spør igjen: Hvilke frukter ser du etter? For det avgjør hva du vil lære og forkynne. Det vil være avgjørende for hva du som forkynner og leder, eller også legmann/kvinne, vil bruke tid og energi på. Og om du bruker din energi og tid på feil område, til å få fram frukt som ikke er bibelske og bygger sunne, trygge troende som kjenner sin Bibel, da kan man være i fare for å være i den gruppen mennesker som kanskje blir frelst, men må se at verket av ens liv brenner opp og blir til ingenting (1Kor 3.10-15).

Om du går inn på et møte en søndag morgen, både i bedehusene og pinsekirkene rundt om dette land, så er faren overhengende for at du vil få et budskap som får deg til å le, kanskje gir deg frysninger, og ikke minst gir deg en del gode råd på veien. Men få steder, er jeg redd, vil du bli konfrontert med synd og formant til å omvende deg og forlike med Gud ved Jesus Kristus. Hvorfor? For så mange steder ser man etter feil frukt og de fruktene vil den første kategorien forkynnelse produsere lett. Man praktiserer en kristendom hvor det er de postive, karismatiske, kule, utadvendte og høylytte som løftes fram. Den som har de ytre tegnene på å være et godt menneske og som snakker det rette kristne språket, er de man satser på og gir ansvar og rom.

Men her er problemet. Jeg kjenner mennesker som er langt mer positive og hyggelige enn mange kristne. Allikevel gjør Bibelen det klart at deres gjerninger ikke bringer dem en millimeter nærmere himmelen. Jesus frelser ikke de gode. Han frelser de dårlige, de mislykkede, taperne, de simple, de dumme osv osv. De så mange kirker dessverre i praksis ser ut til å mislike gjennom hva de løfter fram som de gode, kristne livet. Men disse “gode” vi løfter fram, om de ikke er forandret av Jesus selv ved Den Hellige Ånd, og er blitt knust voer sin synd og tilkortkommenhet, så står de i fare for å være like fortapt som en IS-kriger som halshugger kristne.

Så hvorfor ser det ut til at så mange forkynnere og ledere allikevel holder til en slik forkynnelse og praksis? Kan det være fordi de selv tror, ubevisst eller bevisst, at kristendom handler om å kunne krysse av på riktig plass i et spørreskjema om abort, homofili og pornografi? At kristendom handler om å ha riktige meninger og holdninger?

Dessuten tror jeg at det ofte er enklere i det kortere løp å få resultaterer (les vekst) ved å forkynne morsomme, kule prekener basert på selvhjelp og litt innsats. Bibelen kaller dette lovgjerninger. Og mennesker responderer alltid lettere på lovgjerninger enn evangeliet.

Men hva har dette med ikke å være villig å ta praten om de vanskelige ting å gjøre? Vel, for det første tror jeg at om vi ikke er villig å ta den t den smale stien i kirken, nemlig å la Ordets forkynnelse få konfrontere mennesker ved Den Hellige Ånds overbevisning, da vil man heller ikke gjøre dette på andre nivåer. Fordi man ikke har lært seg å forkynne og samtale om de vanskelige ting i de lokale kirkene, så framstår dette som en trussel mot enhet og ro.

For det andre er det kanskje en naiv forestilling om at dette ikke er et problem i vår egen lokale kirke, eller i vår bevegelse (hva enn det kirkesamfunn det måtte være - det er ikke eksklusivt et fenomen hos pinsebevegelsen, dette). Man vet egentlig ikke for man forkynner det ikke. Det samtales ikke om, for man lever i den vrangforestillingen om at de fruktene vi ser er “kristne frukter”, eller bibelske. Men som Anne Gustavsen gjorde det klart, enhver slik sak som man ikke er villig eller tør å samtale om, har potensiale i seg til å bli et stort, helsemessig problem (åndelig sett).

Akkurat som kompisen min trodde at på grunn av det han så på overflaten gjorde det trygt å satse, på samme måte er jeg redd mange ledere i årene som kommer, kommer til å finne ut at det de har satset på egentlig er en tynn overflate og under er det ingenting som bærer. De tror at fordi de selv holder til Bibelen og har gjort alt de kan for å gjøre kristenlivet å virke tiltalende, spennende og enkelt, og neste generasjon gjerne danser og hopper og syns Jesus og lederne er kule, så vil også disse holde seg til Bibelen. Dessverre så er et ingenting som tilsier at dette er sant. Det er alt for ofte et tomt skall, en tynn overflate som ser kristen ut, men under er det lite fasthet.

Så vi står i fare for å være den bibeltro generasjonen som fostrer en den nye generasjonen kristne som for det første ikke skjønner hvorfor de skal holde til sannhetene i Bibelen; og for det andre, kanskje ikke er kristne en gang. For uten Bibelen er der ingen kristen tro eller frelse.

Kjære brødre og søstre i Jesus. Om vi ikke frimodig kan formidle og hevde Guds klare ord og lære til den neste generasjon, så har vi tapt slaget før det har begynt. Om vi ikke vil tale sant og åpent om hele Guds råd, i kjærlighet, da kan vi ikke bli overasket når våre unge snart vender bibelsk tro ryggen. La oss derfor frimodig forkynne Guds Ord; rent, ærlig og sant. For som Bibelen selv lover oss, at når vi ikke blir trøtte og slitne av å gjøre det gode, så vil vi når tiden er moden, få en høst (Gal 6.9).