TROEN: «Som jeg ser det har luthersk teologi gjort alle oss kristne en fantastisk tjeneste ved å holde frem denne objektive siden av troen. Helt uavhengig av våre erfaringer og vårt eget engasjement, har Gud gitt oss frelsen», skriver Andreas Hegertun. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Evangelium, erfaring og engasjement

lørdag 12. mai 2018

Kristenliv

Uavhengig av kirkelige hierakier og bygninger, kan den enkelte kristne utvikle sin egen relasjon med Jesus.

Hvis man er lite trygg på seg selv, kan andres styrker fort bli en trussel. Da hender det vi lager verdensbilder med sterkt behov for å si at alle andre tar feil i alt og at vi selv har alle svar. Hvis vi derimot er trygge på oss selv, da kan andres styrker bli både inspirerende og forfriskende.

Sånn tenker jeg det også er mellom kristne. Står man ustøtt selv, kan det virke tryggest å stadig markere alt som skiller min gjeng fra din gjeng, og hvorfor min gjeng har rett i alt. For enhver erkjennelse av gode sider hos den andre, kan virke truende på mitt eget vaklende fundament.

Er man derimot trygg på sitt eget ståsted, da blir andre perspektiver i stedet noe spennende man kan lære og modnes av. Med årene har jeg blitt stadig mer glad i å finne ulike kristne tradisjoners unike bidrag og vil her presentere en skisse til noe jeg synes å oppdage.

Se for deg en trekant. I bunnen av trekanten, som fundamentet, er selve evangeliet. Det er det all sann kristen tro bygger på. Budskapet at Jesus, Guds sønn, ble menneske, levde, døde og stod opp igjen for vår skyld. Og at det ikke er noen gode gjerninger vi i vår egen styrke kan gjøre for å fortjene dette. Det er nåden alene gjennom Jesus alene.

Som jeg ser det har luthersk teologi gjort alle oss kristne en fantastisk tjeneste ved å holde frem denne objektive siden av troen. Helt uavhengig av våre erfaringer og vårt eget engasjement, har Gud gitt oss frelsen.

Samtidig vil jeg antyde at det også kan oppstå en slagside her dersom denne tanken utledes dit at det blir irrelevant med en personlig relasjon til Jesus eller å leve et rett kristent liv. For ensidig fokus på dette objektive kan igjen føre til et upersonlig forhold til tro og lite engasjement for troens praksiser.

På den andre siden av trekanten vil jeg derfor sette erfaringer. Kristen tro var aldri ment som kun en revolusjonerende tanke. Gud fyller oss mennesker med sin ånd og det kan faktisk erfares. Den sveitsiske teologen Walter Hollenweger kalte tungetalen for «de fattiges katedral», og det er et vakkert bilde.

Uavhengig av kirkelige hierarkier og bygninger, kan den enkelte kristne utvikle sin egen relasjon med Jesus. Selvsagt på tusen andre måter enn gjennom tungetale altså. Men generelt har nok blant annet pentekostal (pinsevenn) teologi og praksis, inspirert noe viktig på dette området. Troen på en levende, aktiv handlende Gud som har gjort seg tilgjengelig for alle mennesker.

Samtidig vil jeg antyde en mulig slagside også her: Fokuset på erfaringer kan oppfattes som at troen primært bygges på opplevelser og følelser. Dette kan igjen gjøre at noen personlighetstyper kan oppleve seg selv som «åndelige tapere». Men dersom altså troen bygger på evangeliet som det objektive fundamentet, da vil våre subjektive erfaringer bli gylne øyeblikk og skatter i livet med Gud.

Den siste siden i trekanten handler om vårt engasjement eller det vi faktisk gjør. Den kanadiske filosofen James K. Smith advarer oss mot å tro at vi primært styres av våre meninger. Han hevder vi i mye større grad enn vi ofte tror, formes av det vi faktisk gjør. Og at det vi gjør igjen styres av hva vi elsker.

At vi for eksempel lever i et forbrukersamfunn, et samfunn bygget på «likes», et samfunn der tro er forvist til en svært privat sfære, det former oss mer enn vi kanskje er klar over.

Derfor trenger vi å bli bevist at det vi engasjerer oss i, det vi faktisk gjør, det bestemmer i stor grad hvem vi blir. Her tenker jeg at blant annet katolsk teologi og vektlegging av kristne praksiser lærer oss alle noe viktig. Går vi på gudstjeneste søndag etter søndag etter søndag, så påvirker det både oss selv, og samfunnet vårt, i lengden.

Samtidig vil jeg antyde en slagside i at dersom mennesker ikke lenger husker hvorfor vi gjør de praksisene vi gjør. Eller dersom vi underbevisst begynner å tro våre praksiser i seg selv frelser oss. Da trenger vi å fokusere på de andre sidene i trekanten.

Så jeg har tenkt at hvis troen vår får bygge på evangeliet. At vi åpner oss for å gjøre personlige erfaringer med troen. Og at så denne troen får konkrete utslag i vårt engasjement i verden. Både personlige praksiser og hvilket liv vi lever. Da balanserer trekanten riktig og vi kan hente skatter fra ulike kristne tradisjoner og samtidig stå støtt der vi står.