En protestantisk pave?

Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen.

I disse dager samles 111 frelsesarméledere fra hele verden i London for å velge bevegelsens neste general. Han eller hun vil være den 21. i rekken av det som enkelte har betegnet som «kristenhetens eneste protestantiske pave».

Med alle mulige forbehold: Det nærmeste man kommer en pave i protestantisk kristenhet er nettopp i Frelsesarmeen. Prosedyrene rundt valget av en ny general – faktisk den eneste stillingen i Frelsesarmeen man kan bli valgt til – er ikke helt ulikt prosedyrene rundt valget av ny pave:

Når en general trer tilbake ved oppnådd aldersgrense, dør eller velger å tre tilbake, kommer ledere fra hele verden sammen i London for å velge etterfølgeren.

De fleste generalene i Frelsesarmeen har hatt en funksjonstid på mellom tre og seks-sju år, og de aller færreste har vært under 60 år da de ble valgt.

Regner man at funksjonstiden til grunnleggeren William Booth startet i 1865, var han Frelsesarmeens general i til sammen 47 år. Imidlertid var det først i 1878 han tok tittelen «general», og det var først fra 1880 at bevegelsen begynte å arbeide utenfor Englands grenser.

Da William Booth døde i 1912 hadde han pekt ut sønnen Bramwell som sin etterfølger. Han var da 56 år og hadde i praksis vært Frelsesarmeens daglige leder i mange år mens faren reiste verden rundt og hadde store møteserier. I 1929 var han blitt såpass svekket av sykdom og alder at det måtte tas grep, og man fikk ordningen med valg av general.

De aller fleste av de 18 som har vært verdensledere i Frelsesarmeen fra 1929 til nå, har gått av etter oppnådd aldersgrense. Den første som avvek fra dette var Albert Orsborn, som ba om avløsning da han var 68 år. Da hadde han vært general i åtte år og kunne sittet i ytterligere to år.

Senere har to generaler valgt å gå av selv. Den første var Bramwell Tillsley, som trakk seg tilbake i 1994 etter bare ett år. Det ble begrunnet med helseproblemer. Han er dermed den general i Frelsesarmeen som har hatt den korteste funksjonstiden. I 2013 valgte Linda Bond å gjøre det samme etter to år som verdensleder. Hennes begrunnelse var at hun tok dette valget «etter en periode med personlig bønn og refleksjon».

På samme måte som pavedømmet lenge så ut til å være forbeholdt italienere, virket det lenge som om generalposten i Frelsesarmeen var forbeholdt engelskmenn. Etter hvert har det vært både amerikanere og kanadiere, og tre skandinaver; to svenske og en finne. To nordmenn har vært nominert, en i 1946 og en i 2006.

Foreløpig har alle vært «hvite», selv om det etter hvert finnes en god del frelsesarméledere av både afrikansk og asiatisk, etnisk opprinnelse. Disse er sterkt representert i gruppen på 111 som nå samles i London, der man også finner tre norske delegater: Ekteparet Magna og Jostein Nielsen, som leder Frelsesarmeen i Øst-Europa, og Marianne Jakobsen Adams, som sammen med sin mann er leder for Frelsesarmeen i Sverige.