Forkynnelse og kirkerett er ikke motsetninger
Jeg er glad for generalsekretær Øyvind Åslands tilsvar, fordi det gir meg anledning til å utdype noen momenter.
Jeg deler fullt ut generalsekretærens oppfatning om at det er forkynnelsen og budskapet om Jesus Kristus som er sentrumet i kirkens liv. Men nettopp fordi kirkens forkynnelse er av så fundamental karakter, trengs det også kirkerettslige ordninger og prinsipper.
Kirkeretten har ikke til hensikt å lede fokuset bort fra forkynnelsen, slik det kan skapes et inntrykk av i Åslands innlegg, for en sunn og klar kirkerett gjør ikke noe annet enn å organisere menighetens liv rundt nådens Ord. Jeg tror heller ikke at de kirkesamfunnene som har en etablert kirkerett, nettopp fordi de forstår seg som kirker, nødvendigvis opplever at kirkeretten fortrenger den gode forkynnelsen. Valget står ikke mellom å innføre en kirkerett eller ei, men å gi allerede eksisterende NLM-kirker en bedre ramme å fungere innenfor.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg er også glad for den klargjøring av at NLM har en strategi som innebærer kirkedannelser og kirkebygging også i norsk sammenheng, men samtidig opplever jeg at Åsland ikke svarer på hvilke kirkerettslige konsekvenser dette får. La meg gi et par eksempler der man ser en sammenheng mellom teologi, kirketenkning og kirkerett. I Normallovene for forsamlinger med eldsteråd er kravene for medlemskap at man bekjenner kristen tro, vil fremme det læremessige syn som NLM har og at man betaler kontingent. Det står ingenting i lovene om dåp som forutsetning for medlemskap av forsamlingen/kirken. Jeg synes ikke man kan bli medlem av en NLM-kirke uten at det stilles krav om dåp. Det er også underlig at man kan bli medlem av NLM Trossamfunn uten at det skilles krav om dåp, og mangelen viser at trossamfunnet ikke er noe annet enn et register tappet for kirkelige oppgaver overfor medlemmene. Man kan saktens innvende at det ligger i selve det lutherske verdigrunnlaget som organisasjonen bygger på at dåpen er nødvendig for å bli medlem av NLM-kirken, men hvorfor blir da dette ikke formalisert i lovene?
Mitt annet eksempel er det manglende samsvar mellom NLM Trossamfunn og de lokale NLM-kirkene. Slik ordningen er utformet i dag, er det ikke noen naturlig forbindelse mellom dem. En forsamlingsleder/pastor får nemlig ingen informasjon om hvem som er medlem av både lokalmenigheten og trossamfunnet. Det kan derfor være vanskelig for en forsamlingsleder å ha pastoralt ansvar for disse.
På sett og vis målbærer Åsland det pragmatiske kirkesynet som har preget NLM, et kirkesyn som jeg egentlig vil bort ifra. Ja, jeg tror at NLM blir mer fremtidsrettet dersom man velger å etablere seg som en kirke. Når man i så mange år har opptrådt som en kirke – kirker som betjener misjonsvennene med Ord og sakrament– er det også på tide å formalisere og forstå seg som en. Åsland innrømmer selv at dagens ordninger kan se annerledes ut om noen år. Jeg synes ikke ledelsen skal vente til at dette tvinger seg frem – for det skjer allerede! – men være i forkant og vise en farbar vei. Jeg har respekt for at vi tenker forskjellig om spørsmålet, men Åslands innlegg gir få indikasjoner på om NLM vil utvikle en kirketenkning og ordninger som er mer i samsvar med vedtatt strategi om kirkebygging nasjonalt. Dersom man har ambisjoner om å drive kirkebygging, bør kirkeordningen være en del av strategien og virke styrende. Mangel på klare ordninger nasjonalt, ender opp med å skape mye hodebry for kirken på lokalplan.
Åsland mener Hovedstyret har gitt råd. Man skal samarbeide med Folkekirken der det er teologisk mulig. Jeg er ikke fornøyd med rådet fordi det skyver pragmatismen foran seg og peker ikke på noe egentlig alternativ. At ulike HS-medlemmer har trukket forskjellige konklusjoner betrygger meg ikke. Det er ikke lett for misjonsvennene å vite hvordan de skal organisere seg når Hovedstyrets egne medlemmer løper i forskjellige retninger.
På et vis er det et paradoks at NLM som misjonsorganisasjon aldri har gjort noe annet internasjonalt enn å bygge kirker, og i misjonskonteksten har man sett behovet for å etablere en kirkerett som avspeiler det lutherske synet på kirken og dens ordninger. Norske misjonærer var med på å grunnlegge kirker og utforme kirkerett i Kina på begynnelsen av 1900-tallet og for kirken i Japan i begynnelsen av 1960-årene. Den mangel på kirkelig pragmatisme som har vært vist på misjonsfeltene mener jeg også bør være fremtiden for NLM nasjonalt. Her tror jeg vi kan lære mer av våre samarbeidskirker enn av oss selv!
