Frelse og misjon

Forkynnelsen av Jesus Kristus som verdens lys, som veien, sannheten og livet er ikke avhengig av forestillingen om en evig pine.

Takk til Johannes Kleppa forhans direkte spørsmål til meg i sitt «Innspel» i Dagen.

Saken dreier seg om min måte å snakke om «de siste ting» på. Om den doble utgang på livet, som forutsetterfortapelse, hvilket etter klassisk lære vil si å «fordømmes til å pines uten ende» (CA 17). Dersom en tar bort «læren» omfortapelsen, tar en ikke også da bort grunnmotivet formisjon som erfrelse, og blir ikke misjon «nedtont til mentalhygiene, moral og omsorg»? Blir ikke Paulus sitt nødrop for sitt eget folk om at «dei må verta frelste», gjort til intet?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et kort svar på disse spørsmålene er, nei!

Forkynnelsen avJesus Kristus som verdens lys, som veien, sannheten og livet er ikke avhengig av forestillingen om en evig pine. For kunnskapen om Kristus, verdens frelser, er så overveldende.

«Kristi kjærlighet» tvinger oss til å forkynne det i «all verden», både nært og fjernt, til alle tider og under alle forhold. Med iver, glede og forventning. Slik jeg har prøvd å gjøre gjennom min egen «karriere».

De som ikke tar imot, mister den gaven som troen er, her og nå. De forblir i mørket og altså fortapt. De er allerede dømt, som Jesus forklarer for Nikodemus rett etter Joh 3,16. Vi ser deres nød, som er mørke, og vil dele evangeliets lys med dem. Dette dreier seg altså ikke om nedtoning «til mentalhygiene, moral og omsorg».

Det dreier seg om de mest fundamentale verdiene i tilværelsen: synd og nåde, tro og håp, kjærlighet og barmhjertighet. Alvoret og dybden er knyttet til Jesus Kristus, Ordet som ble menneske og forkastet av verden. Han som døde og med det sprengte syndens makt i verden og tilintetgjorde døden gjennom sin oppstandelse.

Jesus stiller store krav til sine etterfølgere. Umulige krav. Han bruker et dramatisk språk som gav mening i hans samtids eskatologiske forventingsunivers, om de som ikke følger han. De er dømt, fortapt, lever i mørke. De blir på sitt vis fiender av lyset, slik Johannes stiller opp problemstillingen i den samme samtalen med Nikodemus. Og sånn må det ha vært opplevd i den første kristne tid da motstanden virkelig var sterk både i den konteksten Jesus levde og forkynte. Han utfordret den jødiske lovfromheten. Og slik var det for hans etterfølgere som møtte forfølgelse og tortur fra den romerske, religiøse keisersystemet. Kampen mellom lys og mørke var akutt og dramatisk. Skriftene i Det nye testamentet bærer preg av denne kampen. På liv og død. De kristnes våpen er Åndens frukter: kjærlighet, glede, fred... (Gal 5,22).

De dramatiske visjonene, slik vi for eksempel møter dem i Johannes åpenbaring, har tydelig det formål å oppmuntre til å stå fast i troen. Seieren kommer snart. Da Jesus kommer tilbake og tar det siste oppgjøret. Det som begynte på korset. Og skal sluttføres med en nyskapelse av verden. For Gud elsker verden. Og mørket skal ikke seire. Når vi bærer med oss den kosmiske dimensjonen ved Jesu komme til verden, og den endelige seieren som varsles da mørket ikke lenger skal eksistere, blir det ikke da slik at «mørkets barn» faktisk ser Jesus som lyset og ser hvor fortapt de har vært som ikke har skjønt dette? Og når de ser sin ondskap og i sin fortvilelse, vil vende seg mot lyset og i tro og tilbedelse?

Overskrider ikke de visjonære tekstene i Ef 1, Fil 2 og Kol 1 – og kan vi våge å ta med Rom 5,18 og 1 Kor 15,22, de vanlige skjemaene for endetidsdramaet som tekstene naturlig reflekterer?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og skulle ikke vi glede oss over at alle kommer til sannhets erkjennelse og blir lukket inn nådens rike?

Skulle jeg lukke dette inne og la verden skure og gå? Skulle jeg ikke heller rope det ut med hjertets jubel?