REDSKAP: Vi tror at Åpne Dørers World Watch List kan fortsette å være et redskap for å synliggjøre utviklingen og trendene i verden og kirken, skriver Linda Askeland. Bildet er fra Saudi-Arabia.  Foto: Illustrasjonsfoto: Åpne Dører

25 år med World Watch List

onsdag 11. januar 2017

Kristenliv

2017 er det 25. året Åpne Dører presenterer World Watch List (WWL), forfølgelseslisten. WWL er den eneste årlige oversikten og rangering av de femti 
landene der det er vanskeligst å praktisere kristen tro. På disse årene er det bare tre land som har toppet ­listen: Saudi-Arabia, Somalia og Nord-Korea.

Se også:

 

----

Når det gjelder samlet plassering fra 1993 til 2017 ser listen slik ut:

1. Nord-Korea 2. Saudi-Arabia 3. Iran 4. Somalia 5. Afghanistan 6. Maldivene 7. Jemen 8. Sudan 9. Vietnam 10. Kina.

Seks av disse landene ligger fremdeles som topp 10 på WWL 2017.

Verdenssituasjonen har vært i stor endring de siste 25 årene, og det er interessant å se hvordan World Watch List har reflektert disse endringene. Det har vært syv svært store omveltninger som har påvirket den globale forfølgelsen av kristne.

1. Kina åpner seg for verden, og verdens største forfulgte kirke blir synlig. I 1978 bestemte Deng Xiaoping seg for å modernisere den kinesiske økonomien gjennom en «åpen dør»-politikk. Selv om det ikke var politisk liberalisering som sto på agendaen, ble det kinesiske samfunnet mer åpent.

Den kinesiske kirken hadde vært den største forfulgte kirken i verden. Den har fortsatt å vokse, fra 50 millioner i 1980-årene til nærmere 100 millioner i dag. På 1980-tallet var kirkeveksten sterkest på landsbygden, mens den største veksten siden har vært i byene.

Kinas måte å kontrollere kirken på har innvirkning på andre land. De nærmeste eksemplene er Vietnam og Laos. Både Laos og Vietnam har igjen strammet inn på friheten.

Det strengeste kommunistlandet av alle, Nord-Korea, har dominert topp 10 i mange år. Nord-Koreas ledelse gjør alt som er mulig for å forhindre enhver regimeendring.

2. Murens fall. Berlin-murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen resulterte i større åpenhet i post-kommunistland fram til 1998, da økt kontroll igjen begynte å gjøre seg gjeldende.

Dersom WWL hadde blitt utgitt midt på 1980-tallet, ville Sovjet og de andre østeuropeiske landene ha dominert topp 20. Etter 1989 ble de ikke rangert i det hele tatt, bortsett fra Russland som var nr. 50 på WWL 2011.

Men situasjonen endret seg igjen i de sentralasiatiske statene. Det mest folkerike landet av de såkalte «-stan-landene», Usbekistan, kom på topp 10 i 2008. Turkmenistan hadde en sterk persondyrkelse under Saparmurat Niyazov og ble kalt Sentralasias Nord-Korea. Andre Sentralasiatiske stater, som Tadsjikistan, Kasakhstan og Aserbajdsjan, har alle ligget permanent på topp 50. Kristne fra muslimsk bakgrunn møter offentlig overvåkning og kulturell forfølgelse.

3. Militant islamisme. Midt på 1990-tallet begynte militante islamister å utvide sine territorier. Det er to hovedårsaker til utbredelsen av islamsk radikalisering: saudiarabiske penger og pakistansk opplæring. Dette er en analyse fra observatører som for eksempel Patrick Cockburn i hans bøker: «The Rise of Islamic State» og «The Age of Jihad». Saudi-Arabia bruker sine oljepenger til å etablere strengt islamistiske wahhabimoskeer rundt om i verden. Men for opplæring drar mange til det nordlige Pakistan, hvor tidligere Mujahedin- og Taliban-ledere lærer dem opp i krigføring. Disse krigerne danner en aktiv kjerne av terror rundt om i verden, som Syria, Libya, Irak, Indonesia og Malaysia.

Bildet er likevel sammensatt. Iran har eksportert sin shia-baserte ekstremisme siden 1979, og på midten av 1990-tallet var Sudan et globalt midtpunkt for ekstremistisk ideologi. President Omar al-Bashir tilbød asyl for sentrale terroristledere og initierte nye ekstremistbevegelser.

4. Religiøs nasjonalisme. Framveksten av hinduistisk og buddhistisk nasjonalisme i 1990-årene har gjort forholdene for kristne kirker i Asia svært utfordrende. Religiøs nasjonalisme fikk fart i Asia. Dette ble først synlig i India. Hindunasjonalister gjorde strategiske reorganiseringer på begynnelsen av 1990-årene. De dannet regjering i 1997. På WWL 2017 har India fått sin høyeste rangering noensinne, nr. 15. Det ligger i den religiøse nasjonalismes karakter å ville fjerne alt som ikke passer inn i den dominerende religionen, som også er en viktig kulturbærer i landet.

Forfølgelsen av de kristne er også en reaksjon på kirkeveksten i India. Spesielt blant lavkasten og de undertrykte dalitene som misliker hindunasjonalistenes støtte til kastesystemet, ble mange troende. Den indiske kirken er stor og teller nærmere 64 millioner.

Buddhistisk nasjonalisme vokser også, spesielt i Sri Lanka der en sterk nasjonalistisk bevegelse har fått politisk makt. I Myanmar ønsker myndighetene å styrke den nasjonale religionen og forfølger kristne og andre minoriteter.

Minst 97 millioner av de 215 millioner kristne som ifølge WWL 2017 forfølges for sin tro, lever i Asia.

5. 11. september. Angrepet 9/11 og ettervirkningene av vestlig deltakelse i krigene i Afghanistan og Irak, utløste nye bølger av forfølgelse og vold mot kristne i Midtøsten. Etter angrepet på tvillingtårnene i New York 11. september 2001 ble islamsk ekstremisme ansett som den største trusselen i Vesten, og en amerikansk-ledet koalisjon utkjempet kriger i Afghanistan og Irak. Men det viste seg vanskelig å bygge stabile og demokratiske samfunn. Irak endte i kaos. På WWL 2007 havnet landet på topp 20 for første gang. Det ble rapportert om mange kidnappinger av kristne i Bagdad. Ettersom borgerkrigen vedvarte, kom Irak på topp 10 i 2011 og steg til nr. 3 på WWL 2015 som resultat av at Islamsk Stat (IS) etablerte et brutalt kalifat.

Afghanistan har alltid vært et sted hvor det omtrent er umulig å praktisere kristen tro. I hele WWLs historie er Afghanistan nummer fem når det gjelder samlet poengskåre. Kirken består nesten utelukkende av MBB-ere, og muslimske stammer straffer konvertitter på det grusomste. Pakistan ble dratt inn i konflikten etter 9/11. På WWL 2017 er Pakistan nr. 4, den høyeste plassering noensinne.

6. Den arabiske våren. Den arabiske våren som startet i 2010, ble til en «vinter» for de kristne i Midtøsten. Det startet så lovende. Den arabiske våren var innledningsvis en pro-demokratisk bevegelse som startet i Tunisia og Egypt, men militante islamske grupper tok snart over. Kristne i Egypt var desillusjonerte da Det muslimske brorskap klarte å få valgt sin leder, Mohammed Morsi, til president. Han gikk raskt i gang med å islamisere landet. Godt finaniserte islamske ekstremistbevegelser skapte en bølge av opprør over hele Midtøsten, noe som førte til at hundretusenvis av kristne ble fordrevet fra land der de har levd i snart to tusen år.

Uroligheter fant sted også i det sentrale Afrika og land sør for Sahara, med radikale militsgrupper i land som Mali og Den sentralafrikanske republikk. Tallet på antall drepte er skremmende høyt. Bare i Nord-Nigeria har tallet på drepte kristne vært rundt 2000-3000 pr år. Den islamske gruppen Boko Haram og Hausa-Fulani-gjetere står bak terroren.

Når det gjelder vold mot kristne, ligger regionen på topp i verdensmålestokk. Viktig er radikaliseringen i flere land sør for Sahara der kristne er i majoritet, som Kenya, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun, Tanzania og Elfenbenskysten.

7. Sekulær intoleranse i Vesten. Når det gjelder forfølgelse finnes det en større trend som foreløpig ikke er med på WWL topp 50, men Åpne Dører er oppmerksomme og følger med. Sekulær intoleranse finner vi hovedsakelig i den vestlige del av verden. Etter hvert vil dette trolig gjenspeiles i topp 50 – og som mange andre forfølgelsestrender kan dette skje raskere enn vi tror.

Toneangivende kristne tenkere som John Locke fremhevet sekularisme som et godt prinsipp. I India har dette sekulære prinsippet lenge vært viktig for å forhindre at staten fremmer hinduisme på bekostning av andre religioner, men nå ser vi at dette bryter sammen. Locke og andres tanke var alltid at staten skulle legge til rette for religion, men uten å favorisere noen, i det offentlige rom. Nå har imidlertid en ny definisjon av sekularisme vokst fram som innebærer at fremfor å være nøytral, skal staten være ateistisk. Dermed skal alt innen statens område være rensket for religiøs aktivitet og religiøse symboler. I hovedsak går den nye sekularismen ut på at religion ikke har noen plass i offentlig liv, eller om det har det, så må det være en versjon som ikke er forkynnende eller evangeliserende.

Harvardprofessor Stephen Carter protesterte mot dette synet i sin bok fra 2000: «God’s Name in Vain». Han påpekte at dersom religion hadde blitt holdt utenfor offentlig liv i Amerikas historie, ville det aldri ha blitt avskaffelse av slaveri på attenhundretallet, beskyttelse mot utnyttelse av arbeidere på tidlig nittenhundretall, eller Civil Rights Movement på slutten av nittenhundretallet.

Denne nye versjonen av sekularisme er intolerant. Samtidig som man vil forby et religiøst verdensbilde, så promoterer man et antireligiøst verdensbilde. Vi lever i en epoke der den vestlige verden som hittil har fremmet religionsfrihet, kan se ut til å være på vei til å stramme inn denne friheten. I 2016 ble den prestisjetunge Templeton-prisen gitt til dr. Jonathan Sacks, som i mange år var sjefrabbiner i Storbritannia. Han er en utrettelig skribent og tenker som skriver om det såkalte «sammenstøtet mellom sivilisasjoner». Han har advart i flere år om at vestlige land er bevisstløse i forhold til å svikte sin tolerante arv. Andre kaller det «aggressiv sekularisme». Flere i den vestlige kultureliten tror virkelig at man kun vil få fred i samfunnet hvis man blir kvitt religion.

8. Oppsummering. Gjennom alle disse syv trendene har imidlertid kirken vokst med forunderlig fart. Hvem kunne ha forutsett en kirke på nærmere 100 millioner i Kina på 1980-tallet? Vi har sett og ser en verdensvid omvendelse til Kristus blant muslimer. Muslimske ekstremister har, mot sin vilje, vært effektive «evangelister» blant sine egne.

Vi tror at Åpne Dørers World Watch List kan fortsette å være et redskap for å synliggjøre utviklingen og trendene i verden og kirken.

Misjonshistorikeren Kenneth Scott Latourette karakteriserer hele kirkens historie i ordelag som «forfølgelsens store paradoks.» Han oppsummerer sitt syn i en berømt bok kalt «The Enquenchable Light», publisert i 1947: «I denne verden vil kirken aldri oppleve full seier. Enkelte steder vil den bli drevet tilbake. Kirken vil stadig bli konfrontert av ender. Der vil alltid være noen som ønsker å korsfeste Jesus, men der Han blir synlig, vil han alltid få etterfølgere. Innimellom vil «korsfesterne» drepe Hans etterfølgere. Men noen steder vil de overleve. Fra disse vil Jesus igjen bli ført til de landene han tidligere ble drevet bort fra.»

Les også: